Klokka er 11:30 og jeg befinner meg på Carl Berner, luften er så varm at den ser ut til å dirre svakt. Sjokoladekjeks, grønne druer og en flaske vann i sekken, jeg skal på tur med Håkon og Erlend. Biler, busser, trikker og folkeliv haster forbi den firkantede rundkjøringen, jeg passerer frukt og grønt-handelen som alltid, fylt med eksotiske frukter som har grodd på åkrer og jorder langt utenfor landegrensene, og som omsider har funnet sin plass i hyllene her på Carl Berner. Legger merke til de avlange vannmelonene som pryder inngangen og tenker: faen. Jeg elsker vannmelon. Blir aldri lei av å spise det, heller ikke av selve tilberedingen; å la kjøkkenkniven gli gjennom det glinsete, læraktige skallet, videre gjennom det rosa, røde, porøse fruktkjøttet. Om man går for hele kula føles det som et sjansespill hver gang man handler dem på butikken, så jeg lærte meg nettopp at flekken på undersiden av melonen, er der vannmelonen har ligget på bakken når den vokser, og når den er gul, eller krem-farget, er melonen moden. Har ikke gått hjem med en eneste dårlig melon siden.

Gleden i å gå på tur ligger ikke bare i selve utflukten, men også timene før avreise; jeg våkner opp den morgenen og lurer på hvordan det blir å bade. Jeg ser ut på sommeren utenfor soveromsvinduet mitt, i hodet mitt går jeg til Skomakertjern, og mens jeg spiser frokost hjemme, bader jeg i hodet mitt. Jeg stuper ut i den blikkstille tjernet, svømmer, tar lange tak under vann, kjenner meg oppglødd av tanken, jeg kan nesten ikke vente. Under bakken er det kjølig men lummert, Carl Berner t-bane-stasjon; vi venter på banen som skal ta oss til høyden, og når den endelig ankommer, setter vi oss på den langsomme reisen mot Oslo-fjellet. Midtstuen, Besserud, Holmenkollen, Voksenlia, Skogen, jeg følger nøye med på huslandskapene utenfor ruten, som for hvert stopp opp i høyden forandres; hagene blir større, fasadene blir flottere, husene høyere, bredere. Menneskene forandres også, men på andre måter, forandringene angår heller tøyet de har på seg og samtalene de har seg i mellom, og selv om forskjellene ikke er enkle å peke ut, for verken antrekkene eller ordene viker veldig fra det jeg allerede kjenner til, er det likevel en sum av inntrykk som gir meg følelsen av at menneskene som stiger av og på vognen mot Frognerseteren har tjent seg gode penger.

Skogssti, grusvei, bare nedoverbakke, Tryvannstua. Fremme. Det er ingen i løypa. Helt nydelig. Særlig dette synet: den sommerblå himmelen gløder over oss. Når man går, går også samtalene. Liksom på sine egne bein. Ordene renner ut av munnen i takt med stegene, uten den minste form for anstrengelse. Det slutter aldri å forbløffe meg. Vi snakker om: sommer, fortid, fremtid. Det går ikke an å konservere tid. Tid, i det hele tatt, finnes ikke. Nei vel, men det som en gang utspilte seg er over, slik denne dagen i en trekledd skogmark også går over. Når skal jeg lære meg å akseptere det? Fremme ved tjernet kjenner jeg et støt av lykke i brystet, det er stillferdig slik jeg husker det, ubevegelig slik jeg husker det, omkranset av siv og høy skog slik jeg husker det. Så praktfullt og overdådig vakkert. Jeg kjenner meg konfliktløs. Utfordringer, bekymringer og kranglete tanker oppløses, før de også opphøres, og alt som gjenstår, i alle fall innen rekkevidde, er den lysende skjønnheten, det iøyenfallende vakre. Insektene danser i sola. Fuglene synger høyt. Sola brenner uhørlig. Markene rundt oss, trekledde og fargesterke. Hvilken følelse er det? Jeg vet ikke. Bryggen av tre som starter ved vannkanten og strekker seg ut mot vannet er tom for mennesker, akkurat slik som veien hit var, folketom og stille. Vi legger fra oss alt vi eier, hopper uti, og den natten sover jeg helt herlig dypt.