Jeg gikk forbi en jente på gata som hadde kjøpt en hel pose klementiner, den ene hadde hun hentet ut båtene fra det orange skallet på og allerede startet å spise en etter en, og selv om vi passerte hverandre i et høyt tempo kunne jeg kjenne den syrlige og absolutte lukten av desember, jul, barndom, alt det som har vært, men som likevel kommer igjen ved avslutningen av et hvert år for de av oss som overlever. En sterk følelse av nostalgi spredde seg i kroppen min, det kjennes alltid ut som lykke i en helt betydelig, ren form, men nostalgien er ikke presens, den er heller en slags lykke i fortid, lånt lykke fra det som har vært. Kanskje nettopp derfor kjennes det også så sårt, tror du ikke det? Jeg kjøpte meg klementiner samme dag og nå gleder jeg meg til jul, kanskje enda mer enn i fjor.
Å være fremmed i en ny by er en følelse jeg nesten ikke tåler. Jeg synes det er utmattende, og det tar som regel tre dager i nye omgivelser før jeg er i balanse. Først da har jeg fått summet meg tilbake til det jeg tror er meg selv, først da kan jeg begynne å nyte omgivelsene omkring meg. Den første gangen jeg tar toget i en ny by kan jeg for eksempel ikke høre på musikken jeg gjerne liker å høre på når jeg er ute i dette livet og beveger meg fra a til b, i stedet er jeg nødt til å sitte nøye konsentrert og være på vakt for hvert eneste stopp i vent på at stemmen (som nesten alltid er kvinnelig?) fra høyttalerne skal rope ut navnet på det stopp-stedet jeg skal av på, og ytterst sjeldent går det jo galt, jeg kommer meg dit jeg skal, men det krever høy konsentrasjon, stor tilstedeværelse. Det krever dessuten at man har plass til en hel del nye inntrykk, oppfattelser og følelser, og noen ganger kjennes kroppen min rett og slett for liten ut for nettopp det, en helg er jo bare skrekkens eksempel på reising i mine øyne, men å være i en annen by over lengre tid derimot, det kan jeg elske.
Og jeg elsker det. Paris! Dette er mitt fjerde besøk her, og nå kan jeg navigere meg frem flere steder uten kart. For øvrig elsker jeg alle byer som tillater deg å bruke føttene dine hvor enn du skal, her kommer vi også til en av byggesteinene til min kjærlighet for Oslo; du kan egentlig gå hvor du vil, gitt at du har en viss mengde tid. Føttene dine kan du alltid regne med, mens trafikken alltid er usikker og uforutsigbar.
Det er som at jeg har jukset meg tilbake i tid, i årstiden, nesten. I Frankrike kan jeg gå uten votter, været og temperaturen er som slutten av en norsk september. Dessuten mistet jeg den ene votten min hjemme på St. Hanshaugen og jeg har ikke turt å si det til mamma enda fordi jeg fikk dem av henne forrige jul, og brukt dem hver kuldedag siden. Det er sånt jeg selvfølgelig kunne begynt å gråte over, men i stedet holdt jeg fatningen og gikk inn i den rasjonelle, saklige delen av meg selv (som jo finnes, hvis man leter lenge nok). Deretter fulgte jeg hele løypa baklengs for å spore votten opp igjen, to ganger, men jeg fant den ikke. Flaks at jeg ikke trenger dem her, selv om det så klart er vondt å tenke på at det ligger en kritthvit, tovet vott et eller annet sted i Oslo, møkkete og ødelagt av vær og natur.
Nu vel! Det er mandag, og jeg håper dere har en fin start på uken? Jeg må bare si det: jeg elsker kommentarene dere bestandig legger igjen her, koser meg hver gang jeg logger inn og leser.
Du skriv som i ei bok, det er så fint! Blir inspirert♡ Tusen takk
Maja! Tusen hjertelig takk for at jeg kan inspirere deg.
Du skriver så bra! Elsker også den byen og tar gjerne imot flere inntrykk og Paris-følelser fra deg. :)
Det kommer! <3
Og tusen takk, Sara!
Åhhh, Paris ser så nydelig ut! Morsomt det du skriver om musikk på toget forresten, kjenner meg godt igjen i det, spesielt når jeg er på et nytt og ukjent sted!! Ha en nyydelig uke fineste du <3 Det du skriver er kunst, og det inspirerer meg som alltid.
Klem!
Alltid glad for kommentarene du legger igjen, Julie.
Fine du! Håper uken din er fin, jeg sender solstråler fra Paris til hvor enn du er <3 Klem!
Sånn er jeg også i nye byer! Blir liksom litt utslitt av bare å ta toget fordi det er så mye nytt overalt, spesielt hvis de snakker et språk jeg ikke kan. Men så blir det fantastisk når man finner veien rundt omkring <3 Håper du skriver mer om turen til Paris, jeg vil gjerne vite hva man kan se/oppleve der :)
Følelsen når man begynner å bli kjent i en fin by er så unik og digg! Som å bli kjent med en person man liker skikkelig godt.
<3
Det er så nydelig å lese måten du skriver på – du skriver slik som i mine favoritt bøker. Litt rotete, litt ‘distraherende’, nesten. Det starter et sted og ender et helt annet sted. Jeg elsker det. Hvert innlegg er som å lese en god bok. Takk for dine fine innlegg, ord og tanker <3
Tusen takk!!!
:’)
Har tusen ting jeg vil si og skrive og fortelle om, så det kommer, jeg bare bruker litt tid på å finne ut hvordan, haha. <3
Elsker beskrivelsen av lykke og gode minner <3
<3 <3
Hvor mistet du den? Jeg så en hvit vott ligge på en stein på baksiden av OsloMet for noen dager siden, der stensberggata og sofies gate krysses.
Ååå :O Er ikke hjemme nå så får ikke sjekket. Mistet den mellom St. Hanshaugen og Bislett.. :(
Er du på vei til å slutte å blogge? :(<3
Nei, absolutt ikke <3 Skal ta opp den hyppigere bloggingen igjen når jeg er hjemme igjen!
Hei! Så fantastisk fint å lese, jeg setter så pris på å høre hvordan det er for deg å reise, selv er jeg på resisefot akkurat nå, helt alene en helg. Akkurat det du skriver kjenner jeg meg igjen i, all spenningen, alle følelsene og det er så utrolig godt å lese. <3
Åå, kjekt å følge deg i Paris! Kan være du har skrevet det tidligere, men hva gjør du der egentlig? Er det ferie? Og reiser du alene? Ser nydelig ut. Kos deg masse <3
Hello, V! Tusen takk <3 <3 Jeg er her alene, for jobb! Men kjenner en del i byen, så har venner her å henge med, det er kos <3
Du skriver så fint. Har tatt screenshots av flere av innleggene dine, for å ta vare på ordene. Mange ganger uttrykker du akkurat det jeg tenker på. Takk!
Maria <3:) Tusen takk!!