Oktober.

Tenk at det en gang var juli og sommerkjoler og gressplener og aldri mørke.

Noe av det beste med høsten er den økende inne-tiden og nå har jeg omsider tatt fingrene fatt i klassismen. Für Elise er kanskje overspilt, men det er likevel et stykke som burde verdsettes høyt. Jeg begynte hovedsakelig å spille på det fordi første del er enkel å lære seg. Midt-partiet kommer jeg aldri til å klare, eller, jeg har ikke dristet meg så langt at jeg har planlagt det enda, om så skulle jeg vært nødt til å legge av hver kveld til øving i flere måneder, minst. Sogaen sier at Beethoven komponerte denne da han forelsket seg i en av studentene hans, Therese, som ikke var blant de beste av elevene, hun var i beste fall middelmådig. Han gjorde stykket så enkelt at hun kunne spille det og også imponere folk, det er derfor det virker så enkelt det første minuttet. Beethoven fridde, Therese avviste. Hun giftet seg heller med en velstående adelsmann, og Beethoven, vel, han ble rasende regner jeg med. Jeg var ikke der og så på, men jeg antar det. Den vanskelige delen i Für Elise er laget for at hun aldri skulle kunne spille den, og navnebyttet fra Therese til Elise i stykket er trolig for å glemme henne. Dette er et helt eget nivå av bitterhet, og jeg tror jeg elsker det.

Det er når man har disse ukentlige, faste holdepunktene at man innser hvor raskt livet går. Hver onsdag slippes en ny episode av Karrierepodden og nå har vi allerede kommet godt ut i sesong 2. Dette er så gøy atte hjelp! Akkurat nå ligger episoden med hodejeger Trine-Lise Jagge ute, jeg ble så forferdelig imponert over denne dama da hun kom gående inn på VG-huset med sin råsterke attitude. I studio hjalp hun meg å besvare følgende spørsmål: hvordan ser en god CV ut? Hvordan skriver man en jobbsøknad som skiller seg ut? Jeg regner med at dette er en episode veldig mange vil få bruk for, jeg anbefaler å høre den eller tipse en venn som er i søket etter ny jobb.

Hvis du har lyst på spaghetti til lunsj og ikke har et hav av god tid er avokado + spaghetti + olivenolje + salt + pepper en brilliant idé. Jeg tilsetter grønnsaker avhengig av hva jeg har hjemme, tomater, brokkoli, erter, det som skulle befinne seg i kjøleskap eller fryser. Har forresten lagt ut oppskrift på pasta med avokado-krem her.

Hello,

Oi! Så dramatisk naturen ser ut på dette bildet? Sommer, men mørk sommer, mørke farger, mørke trær, mørkt vann. Elsker det.

I helgen blogget jeg ikke, jeg hadde tid men ikke lyst, og før fredagenskvelden engang rakk å melde sin ankomst hadde jeg gått sikkert syv, åtte runder i hodet mitt på om jeg kanskje burde skrevet noe likevel. Foregående uke tok en dramatisk vending på midten, på torsdag, da John Mayer holdt konsert i byen jeg bor i og det føltes som hjertet mitt ble dratt ned i bakken uten forvarsel. En sånn reaksjon var jeg ikke forberedt på, overhodet ikke, for da jeg for noen uker siden leste om denne ankomsten scrollet jeg bare videre. Jeg ville ikke være der, det visste jeg fra før av, faktisk hadde jeg aldri tenkt tanken om å bestille billett, det hadde jeg ikke orket, å stå i folkestrømmen og dele på denne denne mannen som bærer absolutt alle følelsene mine. Ikke bare bærer han dem, han synger dem også.

Og Continuum er jo helt opplagt den beste plata han har gitt ut. Det gjør det ikke akkurat noe bedre at han fortsatt spiller denne skivas tilhørende låter på turné.

Men… ja. Livet går videre. Nokså forståelig..

(Jeg var bare helt forbauset over hvor tungt jeg tok det, jeg som vanligvis er så logisk og realistisk innstilt. Synes det var litt uvant å finne meg selv sittende å små-sippe fordi jeg ikke får møte en superstjerne. LOL.)

Da fredagen kom og jeg gikk fortauslangt hjemover fra jobb i sola fikk jeg dette plutselige glimtet, eller kall det gjerne et innfall, av helgens frihet. Jeg kan gjøre hva jeg vil, alt eller ingenting, jeg kan gi meg fullstendig hen meg til litteraturen for eksempel, lese en hel dag, ingen trenger å forstyrre meg, så enkelt kan man faktisk forsvinne inn i en annen verden. Jeg kan velge ut en forfatter, en fortelling, jeg kan håndplukke den fra hele verdens sortiment. Denne tanken streifer meg noen minutter før jeg er hjemme og akkurat i tide rekker jeg å snu kroppen 180 grader og skifte til gaten som tar meg til den lokale bok-forhandleren. Jeg kommer nærmest rasende inn døra, tydelig preget av denne entusiasmen som nettopp slo lyn ned i meg, bjellen over meg synger, de har en sånn gammeldags bjelle i dørkarmen som forteller at en ny kunde har ankommet, og her står jeg altså, midt i mellom disse fire veggene fylt fra gulv til tak med bøker. Fantastisk.

Lesegleden min blomstrer igjen, og den blomstrer rasker enn aldri før, er det ikke forresten litt det her livet handler om? Idéene, påfunnene, alle disse besettelsene av ting og tang? En besettelse gir meg alltid dette voldsomme overskuddet i hverdagen, og jeg elsker det; nå er det bøkene, jeg får ikke nok, leser nesten ikke raskt nok, tusen flere forfattere skal oppdages, forfatter-navnene svimler rundt i hodet på meg, alle disse bøkene som etter tur og orden skal få flytte inn hos meg og etter hvert lande i en bokhylle som også skal flytte inn hos meg. (Ting tar tid, jeg skal gipse veggene mine først, mer om det snart) Nå ligger de stablet oppå hverandre på peisen og på gulvet, det går ikke lenger: de må få et hjem. En bokhylle.

I Underkastelse (2015) utspiller handlingen seg i Frankrike i 2022, rett før, under og etter presidentvalget. Hovedkarakteren François er en kåt, kulturkritisk kvinneforbruker, 44 år gammel og litteraturprofessor med et livslangt akademisk arbeid tilbakelagt, for øvrig ekspert i attenhundretallsforfatteren Joris-Karl Huysmans. Frankrike er på randen av en borgerkrig satt i gang av to motpoler: ekstreme høyre og ekstreme muslimer, men François på sin side er mest opptatt av å finne ut hva hans neste steg i livet skal være når han ikke lenger klarer å finne en dypere mening med tilværelsen. Litteraturprofessoren ligger med unge studiner og hvis han ikke ligger med dem ligger han med prostituerte. Doktorarbeidet hans er ferdig og livet hans bærer preg av en lammende, apatisk og hul ensomhet som han forsøker å lindre med sex.

I presidenvalget taper sosialisten Hollande første runde, dermed står kampen igjen mellom høyreekstreme Marine Le Pen og Det muslimske brorskap og deres kandidat Mohammed Ben Abbes. Det muslimske brorskap vinner og blir satt i regjering, Frankrike får med andre ord sin første muslimske president og hele landet endres rekordraskt. Kvinnene i korte skjørt på gata forsvinner, de utestenges fra arbeidslivet, polygome ekteskap innføres, jobbene endres, strukturene også. Arbeidsledigheten faller dramatisk. «De som kommer så langt som til å undervise på universitetet, kan ikke engang forestille seg at en politisk utvikling kan ha noe å si for karrieren deres, de føler seg absolutt urørbare.»

Bruker et gammelt bilde av Michel Houellebecq, jeg. (LOUIS MONIER/GETTY IMAGES)

I Underkastelse opplever akademikere likevel at det politiske har betydning for deres eget yrke, og François skjønner at han ikke lenger kan leve som om politikk ikke angår han. Han får sparken fra jobben sin da de store universitetene islamiseres og den eneste muligheten til å returnere er å konvertere. Skal han slutte seg til religionen, slik forbildet hans Huysmans gjorde? Selv om boken foregår noen år frem i tid har Houellebecq tatt i bruk et par levende politikere i fortellingen, blant annet Le Pen, tidligere president François Hollande og statsminister Manuel Valls (de to siste satt i makten i Frankrike da boken ble skrevet i 2015).

Underkastelse er en lettlest og morsom bok som henter inn islam-debatten uten å ta stilling til den. Jeg har lyst å si: her er det mange gode tanker i en ellers egentlig litt kjedelig historie. En bok du burde få med deg, men det har du kanskje allerede – jeg leser forfatterskapet i feil rekkefølge.

Her er mitt absolutt favoritt-avsnitt.

«…nostalgien er ingen estetisk følelse, den er heller ikke bundet til minner om lykke, man er nostalgisk overfor et sted rett og slett fordi man har levd der, godt eller dårlig spiller ingen rolle, fortiden er alltid vakker, og fremtiden også, forresten, det er bare nåtiden som gjør vondt, som man bærer med seg som en verkebyll som er med deg hele tiden mellom to uendeligheter av fredelig lykke.»

Fortiden er alltid vakker, hvorfor har jeg ikke lest det noen steder før?

Kåpe fra Busnel (kjøpt brukt på Ekko Shop i Oslo), jakke under fra Balenciaga (vintage), bukser fra Zara, veske fra By Far, sneakers fra New Balance

Det er veldig fint å se høsten blomstre i St. Hansparken nå. Er du der på riktig tid av dagen ser du sola skjære gjennom trærne og de tusenvise bladene før de lander på det bølgete park-landskapet og setter i gang noen sinnsyke farger og lyssettinger som man ikke skulle tro fantes på ekte. Det ligner en location for en eventyrfilm.

Å bo kloss i en stor, grønn lunge midt i byen er en ren, skjær luksus, og da jeg bydde på leiligheten jeg nå bor i forstod jeg raskt at mye av verdien av den lå i nettopp dette, denne parken. Jeg er her nesten daglig, enten for å gå gjennom den fordi det er raskeste vei dersom jeg skal østover, eller for å late som at jeg er i naturen når jeg egentlig ikke er det, dra hjem uten å dra helt hjem, trene i de dødelige trappene, sitte på en av benkene på toppen, drikke rosa vin med venner på sommeren.

Sneakers og dressbukse er jo en skikkelig god idé, forresten! Det ville jeg aldri tenkt for et år siden.

sponset jakke

BUKSER FRA VERSACE (VINTAGE), (SPONSET) KÅPE FRA CAMILLA PIHL, SKO FRA VIA VAI, VESKE FRA DON DONNA, HØYHALS FRA VELOURIA VINTAGE

Camilla Pihl skal ha all takk og ære for den sortfargede jakken min i dag, den er nemlig fra hennes egne kolleksjon. (Du finner den her!) Kommer ikke hun bare til å bli verdens beste mor, forresten? Da jeg fikk vite at hun venter baby kjente jeg en strøm av glede gjennom hele kroppen min, som om følelsene mine plutselig var abstrakte og kunne kjennes på helt fysisk. Tenk å ha et menneske som vokser til liv i magen.

Haha, det er jo bare super-magisk.

Gratulerer, Camilla! <3

Med denne kåpen ble plutselig vinteren satt i et helt nytt lys, jeg ser for meg tidlige desember-morgener på vei til jobb med denne tredd over kroppen, sammen med noen gode votter, så ser man snøflakene når de legger seg på det sorte ullet. Det kan snø så mye det bare vil når jeg er kledd i gode klær. I fjor vinter frøs jeg rekord-lite, kanskje fordi jeg har blitt rekord-god til å kle meg.

Ellers har jeg fått en ny semi-hobby, nemlig å lese om hvordan sangene til favoritt-artistene mine ble til. Har dere sett hvordan Mr. Mayer lager musikken sin, for eksempel? Det er så deilig å lese om alle de fikse idéene og tankene hans at jeg nesten blir litt små-sprø av det. Skulle ønske jeg kjente han på ekte??? At jeg kunne henge med han i studio mens han lagde musikken sin, selv om jeg ikke lager musikk selv??? Skjønner dere? Det er vel denne følelsen av å relatere til et annet menneske som gjør at vi faktisk blir «fans» av dem. «She’ll fight for you like hell, then force herself to like some other man» er den vanskeligste setningen hans og han klarer nesten ikke å synge den live uten å gråte. Hjelp. Og så om låtskrivingen sa han: «You’re going to go home and obsess all night because you know you’re onto something and you know it’s only going to get better when you go back and work on it the next day», det er er en setning som gir meg livsgnist på et helt nytt plan. Dette er det jeg ønsker å føle i jobben min, hele livet. Jeg vet ikke helt hva det er enda, om det er skrivingen eller bare det at jeg får si det jeg føler høyt og at folk hører på meg som gir meg dette enorme rushet, men noen ganger skriver jeg et blogginnlegg, og så får jeg denne totale, definitive, overveldende følelsen av lykke når jeg poster det. Jeg vet lite om livet, men da vet jeg at jeg har gjort noe rett. Kanskje på samme måte som når en artist har skrevet en låt så bra at man nesten ikke kan vente til å synge den og spille den på en scene.

Åh, måtte dette bli en skikkelig fin uke <3 Hvem av dere har høstferie?

Forresten, haha. I dag gikk jeg forbi blodrøde trær på vei til et møte og jeg måtte seriøst ta meg sammen. Ble så rørt. Nå er det nesten sånn at jeg gleder meg til vinteren, for den gjør meg litt mer nøytral følelsesmessig, den vekker ikke SÅ hinsides sterke følelser i meg som det våren, sommeren og spesielt høsten gjør.