KRIS

Dette er ingen anmeldelse (jeg er ikke filmanmelder), men en høyst nødvendig omtale fra en jente som har vært på kino og ikke klarer å tenke på noe annet før den har blitt skrevet ned.

(Foto: Manuel Claro/Motlys/SF Studios)

Jeg så traileren til Håp med en gang den kom ut og visste umiddelbart at jeg måtte se den, men det var ikke før i går at jeg dristet meg til å sette opp en kino-date og faktisk gjennomføre det. Fikk med meg Ingeborg som har blitt min faste kino-kompanjong denne høsten, og først måtte vi spørre hverandre om vi var klare for dette: nok en blodalvorlig film om livets aller tyngste brutaliteter. Kreft. Uhelbredelighet. Døden. Likevel synes jeg Gard Elin Stava Sandve skrev det fint i Dagsavisen: «Håp» handler om livet, ikke døden.

Min første tanke da vi entret salen og lette etter setenummeret vårt var hvordan jeg bestandig drar på kino for å se Andrea Bræin Hovig på lerretet, hver gang i en ny rolle, hver gang kledd i et nytt navn, hver gang i en ny historie, og hver eneste gang tror jeg på henne uten å stille spørsmålstegn. Det er godt skuespill.

I filmen følger vi Anja (Andrea Bræin Hovig) som får sjokkbeskjeden på lille julaften om at hun har fått en kreftsvulst på hjernen. Prognosen for å overleve er minimal, og hun skal mest sannsynlig dø innen kort tid. Gjennom julehøytiden må hun og samboeren Tomas finne ut hvordan de skal håndtere de vanvittige følelsene som bærer med en fersk og rå dødsdiagnose, men de må også finne ut hvordan de skal formidle det videre til sine seks barn. Ja, for hvordan i alle dager forteller man sine egne barn at mamma snart forsvinner?

Ikke bare skal hun miste familien sin, men kreftsyke Anja må også forholde seg til hvordan det blir for familien å miste henne.

Døden er helt sinnssyk å tenke på. Tenk at vi mennesker overlever andres død, tenker jeg ofte på. At en dag så puster de vi er glade i, og neste dag ligger de under jorden. Det er jo sånn det er, for alle oss, at det kun er sekunder som skiller oss fra å være i live til å være revet bort fra livet.

Jeg lurer veldig på hvordan det er å vite at man snart skal dø når kroppen egentlig kan bære i flere tiår til.

Forresten er det verdt å nevne at Andrea spiller regissøren sin egne kreft-historie i denne filmen. Gjør så klart alt ekstra ubegripelig og nakent.

Det er mye jeg elsker i denne filmen, jeg elsker for eksempel hvordan den store St. Hanshaugen-leiligheten er så naturlig og rotete, fylt med spor av hverdagslivet til en familie, jeg elsker hvordan regissøren går ned i dypet på hva som faktisk skjer fra det sekundet man får vite at man skal dø, alt Anja føler, spørsmålene hun stiller legene, svarene hun vil ha men som hun ikke får, kjærligheten, hvordan den absolutt ikke er perfekt og hvordan et uperfekt liv kjennes ekstra vondt og kanskje til og med skamfullt når kreften kommer ubedt og banker på ytterdøra. Dette fører til en rekke plutselige oppgjør i livet hennes, som jo er forståelig og nokså naturlig, for når døden nærmer seg har man ikke lenger all denne tiden til å endre livet sitt slik folk flest har.

Sammen med kjærligheten tar historien for seg et tema som er vel så viktig, det legges nemlig fokus på hvordan Anja opplever det å komme inn på sykehuset i romjulen til et stort, hult fravær av både faglig og menneskelig kommunikasjon. Legene er på ferie, spesialistene har jul. Men dør ikke folk i julen da? spør hun. Hvert sykehus-besøk byr på nye ansikter med nye ord, og når det er ubehagelig å se på et kinolerret lurer jeg på hvordan det kjennes på ekte, når livet forsvinner som sand mellom fingrene dine og tryggheten ikke er å finne på sykehuset. Om tryggheten skal være å finne ét sted, så er det jo nettopp der.

Dra og se Håp på kino denne uken!

En gang i forrige uke åpnet jeg døren til en frisørsalong i Rue du Chevalier de Saint-Gorge hvor jeg kastet jakken fra meg, satte den tunge vesken ned på bakken, slo meg ned i stolen fremfor det store speilet på veggen og så på orange hårlokker dale ned mot den lysbeiste fiskebeinsparketten. Ute på gata igjen med et nytt hår som nå skinte opp av månen og ikke lenger sola, på et sted ikke lenger enn 950 meter fra frisørsalongen snudde jeg og vendte tilbake for å klippe av mer.

Og nå vil jeg bli enda kortere. Eh?

Jeg våknet så klart noen morgener etterpå og følte meg mer som en gutt enn en jente, det er en veldig merkelig følelse og jeg har hatt den flere ganger før i livet. Som når jeg på et tidspunkt kun hadde guttevenner i barnehagen og jeg for første gang ble observant på det, de dagene jeg har kledd meg i formløse, store klær og lurt på om jeg kunne blitt forvekslet for å være noe annet enn jente, også de dagene jeg har dristet meg til å putte føttene i trange pensko. Egentlig er jeg jo veldig glad i små, nette prinsesse-sko men jeg er bestandig redd for at tærne er for store og rare for dem, at jeg mangler noe feminint ved meg. Jeg vet ikke. Noen ganger har jeg også kjent på denne følelsen når jeg har blitt sminket for mye og ansiktet ikke klarer å bære det, produktene bare henger utenpå som en dum maske og det er liksom helt tydelig at den ikke passer.

På flyet for noen uker siden satt jeg for øvrig ved siden av en jente fra Norge som var helt sinnsykt vakker, hun hadde blondt, glinsende hår og en liten klype som holdt luggen borte fra ansiktet, et vakkert et, hun hadde lakkerte negler og en pen veske som sikkert kostet mer enn jeg orker å tenke på og av en grunn fikk hun meg til å føle meg så ufattelig guttete. Ved siden av henne forsvant hele feminiteten min som sand mellom fingrene uten at hun engang gjorde noe, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på hvor rart det var, at det skulle så lite til for så store tanker. Hele flyturen hørte jeg på musikk med lukkede øyner og lurte på hvem jeg egentlig var.

Nå er i alle fall det lange, bølgete håret borte og jeg må finne andre måter å være feminim på. Tror dette er en slags underbevisst test på meg selv.

Denne uken har pappa vært på besøk, han har reparert ting i leiligheten min (elsk) og til gjengjeld var jeg med han til Hasle en kald morgen for å kjøpe ny bil. Lol, det var kjempekoselig, rart hvordan de øyeblikkene hvor man virkelig ikke prøver ofte blir de fineste. Snøen dalte ned utenfor og jeg drakk kontor-kaffe, tittet på biler og tuslet rundt i den store hallen mens han skrev under på kontrakt og ordnet det formelle, slike ting jeg ikke trenger å tenke på før om mange år. Kvelden før drakk vi øl på Café Landromat på Bislett og jeg spiste en chevre-salat jeg tror jeg kommer til å ville bestille igjen ganske snart, og vel, resten av uken har flydd avgårde. I går spilte jeg inn en super-funny video med 4ETG, en av mine favoritt-folk å henge med. Tror dere kommer til å like videoen! Jeg skal gi beskjed når den er ute :)

Denne skinnjakka vurderte jeg å selge på Tise før jeg dro fra Norge til Frankrike, men flaks for meg så gjorde jeg det ikke likevel. Jeg elsker å kvitte meg meg klær som en slags måte å gå videre på her i livet (selv hvor vanskelig jeg har for å si farvel), men denne vet jeg at jeg hadde jeg angret på dersom jeg lot gå. Det er den mest bad-ass jakken jeg eier av alle klær i skapet mitt, og den har vært med meg gjennom et så sprøtt år av livet mitt at det ville nesten vært rart at noen andre enn meg skulle hatt den på seg.

Kanskje jeg selger den etter hvert, likevel. Da skal jeg i så fall si ifra, for veldig mange av dere har spurt hvor den er kjøpt. Fant den på Velouria Vintage en lys, fin vårdag i fjor :)

Hello, hello, forresten! Dette har vært en utrolig fin helg. Føler ikke at det er november, men på samme tid så føler jeg ikke at noen ting er som det har brukt å være, lenger. På en fin måte. Jeg gikk hjemover til leiligheten min i Montmatre på tidlig fredag kveld og bare var så lett i hele kroppen. Det var så lett å gå, lett å bære meg selv, lett å være. Hadde nettopp møtt en venninne for en kaffe og skulle egentlig bare hjem for å sove etter en evig dag, men jeg var i altfor godt humør til det, så jeg satte meg ned på første uteservering og bestilte meg et glass vin for å feire, hva da? Bare en bra dag, haha. Utendørsserveringene i Paris er som en del av fortauene, stolene er vendt utover og ikke innover, heller ikke mot hverandre, men på langs. Rad på rad som i en kinosal, med gaten som kinolerret som skaper den beste form for people watching. Etterpå bestilte jeg meg en Espresso, drakk den på en slurp og beveget meg hjemover tomhendt, mens jeg tenkte på hvor deilig det var å ikke drasse på veske eller en stor, tung jakke for den del. Resten av kvelden brukte jeg på å styre i leiligheten i timesvis, med alle disse tingene som utgjør en slags blanding av gjøremål, hobby og jobb. Glemte jo helt at kaffe faktisk gjør deg våken. (Helt til man begynner å drikke det hver dag – da forsvinner effekten?)

Forresten, det er bare en måned til jul!?!?! Jeg gleder meg som et barn. Håkon ringte tidligere denne uka og sa at han hadde reservert bil via nabobil (elsker den appen), så vi skal plukke opp en Hyundai her i Oslo den 22. desember og kjøre over fjellet sammen med kjæresten hans, hjem til Vestlandet, hjem til jul. Jeg er allerede mentalt forberedt på å stå fast i kø på fjellet og jeg har også allerede begynt å romantisere at det bare vil bli hyggelig, at vi skal ha med pledd og niste og at det ikke vil gjøre noe å stå fast i kulden på fjellet fordi det snart er jul og når det er snart jul er alt bra.

DA skjønner man at man gleder seg.

Hei! God søndag, og med det mener jeg faktisk god, i dag kjenner jeg meg uthvilt. Jeg har sovet forbausende dårlig den siste tiden uten at jeg helt klarer å finne en grunn til hvorfor, nettene har ved jevne mellomrom bestått av ubehagelige mareritter om de jeg er glad i. Både i Oslo og Paris har jeg bråvåknet midt på natten av menneske-stemmer i oppgangen, og hver gang det skjer står jeg så klart med én fot i drømmeland og én i virkeligheten, og jeg rekker aldri å våkne ordentlig for å finne ut om det jeg hører er reelt eller ikke. Jeg sovner ganske raskt igjen før jeg våkner igjen av alarmen på morgenen, overlevende etter drømmer og mareritt så klart – men sliten av alt natten har tatt meg gjennom. I dag derimot! I dag føler jeg meg som meg selv igjen, for jeg sov som en liten baby hele natten gjennom og det har jeg egentlig gjort de siste dagene også.

Til frokosten i dag satt jeg og tuslet med bilder på dataen, og da jeg overførte bilder fra minnekortet fant jeg bilder fra i høst som jeg knapt kan huske at jeg tok.

Her gikk jeg med kjole på en mandag, det husker jeg skikkelig godt, og jeg klipte meg hos Harlem. Rart å se på nå som jeg faktisk har klippet meg kort for første gang i livet.

Det er ikke lenge siden det var sommer. Eller jo, nå er det jo ganske lenge siden, men bare fysisk, ikke mentalt.

Denne Levis-buksa selger jeg på Tise faktisk, hvis noen vil eie den. Det er en 501-modell og den er super-nice. Vi har levd et fint liv sammen og nå vil jeg at den skal få et nytt liv i en annen garderobe og på en annen kropp. :)

Tenk at det så sånn ut og at vi ikke brydde oss noe særlig om det. Det var bare sånn det var, sommer, ingenting mer spesielt enn det.

Nå er parken nesten helt naken. Trærne er strippet for fluffy, fargerike blader og har heller lagt seg som et teppe på den kalde bakken. Helt til det kommer folk og fjerner dem med rake og store, svarte søppelsekker, og så er ikke bladene å se igjen før det er vår og trærne føder dem på nytt. Det er som om at bladene kommer fra ingen steder, super weird, super cool, egentlig. Sånn er det jo med oss mennesker også, egentlig. Lol.

Jeg gikk forbi en jente på gata som hadde kjøpt en hel pose klementiner, den ene hadde hun hentet ut båtene fra det orange skallet på og allerede startet å spise en etter en, og selv om vi passerte hverandre i et høyt tempo kunne jeg kjenne den syrlige og absolutte lukten av desember, jul, barndom, alt det som har vært, men som likevel kommer igjen ved avslutningen av et hvert år for de av oss som overlever. En sterk følelse av nostalgi spredde seg i kroppen min, det kjennes alltid ut som lykke i en helt betydelig, ren form, men nostalgien er ikke presens, den er heller en slags lykke i fortid, lånt lykke fra det som har vært. Kanskje nettopp derfor kjennes det også så sårt, tror du ikke det? Jeg kjøpte meg klementiner samme dag og nå gleder jeg meg til jul, kanskje enda mer enn i fjor.

Å være fremmed i en ny by er en følelse jeg nesten ikke tåler. Jeg synes det er utmattende, og det tar som regel tre dager i nye omgivelser før jeg er i balanse. Først da har jeg fått summet meg tilbake til det jeg tror er meg selv, først da kan jeg begynne å nyte omgivelsene omkring meg. Den første gangen jeg tar toget i en ny by kan jeg for eksempel ikke høre på musikken jeg gjerne liker å høre på når jeg er ute i dette livet og beveger meg fra a til b, i stedet er jeg nødt til å sitte nøye konsentrert og være på vakt for hvert eneste stopp i vent på at stemmen (som nesten alltid er kvinnelig?) fra høyttalerne skal rope ut navnet på det stopp-stedet jeg skal av på, og ytterst sjeldent går det jo galt, jeg kommer meg dit jeg skal, men det krever høy konsentrasjon, stor tilstedeværelse. Det krever dessuten at man har plass til en hel del nye inntrykk, oppfattelser og følelser, og noen ganger kjennes kroppen min rett og slett for liten ut for nettopp det, en helg er jo bare skrekkens eksempel på reising i mine øyne, men å være i en annen by over lengre tid derimot, det kan jeg elske.

Og jeg elsker det. Paris! Dette er mitt fjerde besøk her, og nå kan jeg navigere meg frem flere steder uten kart. For øvrig elsker jeg alle byer som tillater deg å bruke føttene dine hvor enn du skal, her kommer vi også til en av byggesteinene til min kjærlighet for Oslo; du kan egentlig gå hvor du vil, gitt at du har en viss mengde tid. Føttene dine kan du alltid regne med, mens trafikken alltid er usikker og uforutsigbar.

Det er som at jeg har jukset meg tilbake i tid, i årstiden, nesten. I Frankrike kan jeg gå uten votter, været og temperaturen er som slutten av en norsk september. Dessuten mistet jeg den ene votten min hjemme på St. Hanshaugen og jeg har ikke turt å si det til mamma enda fordi jeg fikk dem av henne forrige jul, og brukt dem hver kuldedag siden. Det er sånt jeg selvfølgelig kunne begynt å gråte over, men i stedet holdt jeg fatningen og gikk inn i den rasjonelle, saklige delen av meg selv (som jo finnes, hvis man leter lenge nok). Deretter fulgte jeg hele løypa baklengs for å spore votten opp igjen, to ganger, men jeg fant den ikke. Flaks at jeg ikke trenger dem her, selv om det så klart er vondt å tenke på at det ligger en kritthvit, tovet vott et eller annet sted i Oslo, møkkete og ødelagt av vær og natur.

Nu vel! Det er mandag, og jeg håper dere har en fin start på uken? Jeg må bare si det: jeg elsker kommentarene dere bestandig legger igjen her, koser meg hver gang jeg logger inn og leser.