Dette er ingen anmeldelse (jeg er ikke filmanmelder), men en høyst nødvendig omtale fra en jente som har vært på kino og ikke klarer å tenke på noe annet før den har blitt skrevet ned.

(Foto: Manuel Claro/Motlys/SF Studios)

Jeg så traileren til Håp med en gang den kom ut og visste umiddelbart at jeg måtte se den, men det var ikke før i går at jeg dristet meg til å sette opp en kino-date og faktisk gjennomføre det. Fikk med meg Ingeborg som har blitt min faste kino-kompanjong denne høsten, og først måtte vi spørre hverandre om vi var klare for dette: nok en blodalvorlig film om livets aller tyngste brutaliteter. Kreft. Uhelbredelighet. Døden. Likevel synes jeg Gard Elin Stava Sandve skrev det fint i Dagsavisen: «Håp» handler om livet, ikke døden.

Min første tanke da vi entret salen og lette etter setenummeret vårt var hvordan jeg bestandig drar på kino for å se Andrea Bræin Hovig på lerretet, hver gang i en ny rolle, hver gang kledd i et nytt navn, hver gang i en ny historie, og hver eneste gang tror jeg på henne uten å stille spørsmålstegn. Det er godt skuespill.

I filmen følger vi Anja (Andrea Bræin Hovig) som får sjokkbeskjeden på lille julaften om at hun har fått en kreftsvulst på hjernen. Prognosen for å overleve er minimal, og hun skal mest sannsynlig dø innen kort tid. Gjennom julehøytiden må hun og samboeren Tomas finne ut hvordan de skal håndtere de vanvittige følelsene som bærer med en fersk og rå dødsdiagnose, men de må også finne ut hvordan de skal formidle det videre til sine seks barn. Ja, for hvordan i alle dager forteller man sine egne barn at mamma snart forsvinner?

Ikke bare skal hun miste familien sin, men kreftsyke Anja må også forholde seg til hvordan det blir for familien å miste henne.

Døden er helt sinnssyk å tenke på. Tenk at vi mennesker overlever andres død, tenker jeg ofte på. At en dag så puster de vi er glade i, og neste dag ligger de under jorden. Det er jo sånn det er, for alle oss, at det kun er sekunder som skiller oss fra å være i live til å være revet bort fra livet.

Jeg lurer veldig på hvordan det er å vite at man snart skal dø når kroppen egentlig kan bære i flere tiår til.

Forresten er det verdt å nevne at Andrea spiller regissøren sin egne kreft-historie i denne filmen. Gjør så klart alt ekstra ubegripelig og nakent.

Det er mye jeg elsker i denne filmen, jeg elsker for eksempel hvordan den store St. Hanshaugen-leiligheten er så naturlig og rotete, fylt med spor av hverdagslivet til en familie, jeg elsker hvordan regissøren går ned i dypet på hva som faktisk skjer fra det sekundet man får vite at man skal dø, alt Anja føler, spørsmålene hun stiller legene, svarene hun vil ha men som hun ikke får, kjærligheten, hvordan den absolutt ikke er perfekt og hvordan et uperfekt liv kjennes ekstra vondt og kanskje til og med skamfullt når kreften kommer ubedt og banker på ytterdøra. Dette fører til en rekke plutselige oppgjør i livet hennes, som jo er forståelig og nokså naturlig, for når døden nærmer seg har man ikke lenger all denne tiden til å endre livet sitt slik folk flest har.

Sammen med kjærligheten tar historien for seg et tema som er vel så viktig, det legges nemlig fokus på hvordan Anja opplever det å komme inn på sykehuset i romjulen til et stort, hult fravær av både faglig og menneskelig kommunikasjon. Legene er på ferie, spesialistene har jul. Men dør ikke folk i julen da? spør hun. Hvert sykehus-besøk byr på nye ansikter med nye ord, og når det er ubehagelig å se på et kinolerret lurer jeg på hvordan det kjennes på ekte, når livet forsvinner som sand mellom fingrene dine og tryggheten ikke er å finne på sykehuset. Om tryggheten skal være å finne ét sted, så er det jo nettopp der.

Dra og se Håp på kino denne uken!

Herregud, i dag gikk jeg ut i frosten og noen steder skinte sola, selektivt men sterk der den slapp til. Jeg småløp bort til den gata hvor strålene var å finne (jeg så flere gjøre det samme), og akkurat da kjentes det som at den aldri egentlig var her, som at vi hele tiden har bodd i dette evige vinterlandet og at mai-juni-juli-august bare var en drøm.

Ellers har jeg funnet ut at det er hundre nye måter å kle seg på med nytt hår. Jeg måtte først søke opp bilder av Freja Beha på Google for å se hvordan hun har bært håret sitt når det var slik som jeg har det nå, og der fikk jeg plutselig en hel del idéer.

Her er forresten tre låter jeg hører på for tiden som jeg vil at dere også skal høre på. Haha!! Ja, jeg vil det på ekte, det er ikke bare noe jeg sier. Sånn er det når man elsker en låt og vil dele den med mennesker man bryr seg om. Jeg bryr meg veldig om dere <3

i wanna be your girlfriend – girl in red. Hallo, har jeg levd under en stein eller? Jeg vet at Marie vant Urørt i fjor, men jeg har ikke beveget meg mot låtene hennes før nå. Ble umiddelbart glad i hvordan hun skriver, noen mennesker klarer å gi liv til helt enkle setninger. Har for eksempel en venninne som kan si de enkleste, få ordene, men bare fordi de kommer fra henne så har de tyngde av en helt spesiell sort.

(Det samme gjelder for øvrig når jeg og Håkon snakker gossip på telefonen. Sladderet med broren min har alltid veiet tungt, og jeg elsker det)

Don’t Start Now – Dua Lipa. Dere burde se vår kjære Miss Dua fremføre denne live på årets MTV EMA, jeg har sett det klippet sikkert ti ganger allerede. (Her) Elsker dansen, elsker strømpebuksen, elsker selvtilliten hennes, elsker hvor mye hun har vokst på scenen.

Hold the Line – TOTO. Eh, ja. Skal vi snakke om alle bilturene i barndommen med denne på radioen, eller? Å lytte til denne er som å lytte på året 2001 i lydform. Jeg er i en fase hvor jeg har behov for å høre på veldig kicke-ass-let’s-do-this-låter på gata, og dette er en av dem.

En gang i forrige uke åpnet jeg døren til en frisørsalong i Rue du Chevalier de Saint-Gorge hvor jeg kastet jakken fra meg, satte den tunge vesken ned på bakken, slo meg ned i stolen fremfor det store speilet på veggen og så på orange hårlokker dale ned mot den lysbeiste fiskebeinsparketten. Ute på gata igjen med et nytt hår som nå skinte opp av månen og ikke lenger sola, på et sted ikke lenger enn 950 meter fra frisørsalongen snudde jeg og vendte tilbake for å klippe av mer.

Og nå vil jeg bli enda kortere. Eh?

Jeg våknet så klart noen morgener etterpå og følte meg mer som en gutt enn en jente, det er en veldig merkelig følelse og jeg har hatt den flere ganger før i livet. Som når jeg på et tidspunkt kun hadde guttevenner i barnehagen og jeg for første gang ble observant på det, de dagene jeg har kledd meg i formløse, store klær og lurt på om jeg kunne blitt forvekslet for å være noe annet enn jente, også de dagene jeg har dristet meg til å putte føttene i trange pensko. Egentlig er jeg jo veldig glad i små, nette prinsesse-sko men jeg er bestandig redd for at tærne er for store og rare for dem, at jeg mangler noe feminint ved meg. Jeg vet ikke. Noen ganger har jeg også kjent på denne følelsen når jeg har blitt sminket for mye og ansiktet ikke klarer å bære det, produktene bare henger utenpå som en dum maske og det er liksom helt tydelig at den ikke passer.

På flyet for noen uker siden satt jeg for øvrig ved siden av en jente fra Norge som var helt sinnsykt vakker, hun hadde blondt, glinsende hår og en liten klype som holdt luggen borte fra ansiktet, et vakkert et, hun hadde lakkerte negler og en pen veske som sikkert kostet mer enn jeg orker å tenke på og av en grunn fikk hun meg til å føle meg så ufattelig guttete. Ved siden av henne forsvant hele feminiteten min som sand mellom fingrene uten at hun engang gjorde noe, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på hvor rart det var, at det skulle så lite til for så store tanker. Hele flyturen hørte jeg på musikk med lukkede øyner og lurte på hvem jeg egentlig var.

Nå er i alle fall det lange, bølgete håret borte og jeg må finne andre måter å være feminim på. Tror dette er en slags underbevisst test på meg selv.

Denne uken har pappa vært på besøk, han har reparert ting i leiligheten min (elsk) og til gjengjeld var jeg med han til Hasle en kald morgen for å kjøpe ny bil. Lol, det var kjempekoselig, rart hvordan de øyeblikkene hvor man virkelig ikke prøver ofte blir de fineste. Snøen dalte ned utenfor og jeg drakk kontor-kaffe, tittet på biler og tuslet rundt i den store hallen mens han skrev under på kontrakt og ordnet det formelle, slike ting jeg ikke trenger å tenke på før om mange år. Kvelden før drakk vi øl på Café Landromat på Bislett og jeg spiste en chevre-salat jeg tror jeg kommer til å ville bestille igjen ganske snart, og vel, resten av uken har flydd avgårde. I går spilte jeg inn en super-funny video med 4ETG, en av mine favoritt-folk å henge med. Tror dere kommer til å like videoen! Jeg skal gi beskjed når den er ute :)

Denne skinnjakka vurderte jeg å selge på Tise før jeg dro fra Norge til Frankrike, men flaks for meg så gjorde jeg det ikke likevel. Jeg elsker å kvitte meg meg klær som en slags måte å gå videre på her i livet (selv hvor vanskelig jeg har for å si farvel), men denne vet jeg at jeg hadde jeg angret på dersom jeg lot gå. Det er den mest bad-ass jakken jeg eier av alle klær i skapet mitt, og den har vært med meg gjennom et så sprøtt år av livet mitt at det ville nesten vært rart at noen andre enn meg skulle hatt den på seg.

Kanskje jeg selger den etter hvert, likevel. Da skal jeg i så fall si ifra, for veldig mange av dere har spurt hvor den er kjøpt. Fant den på Velouria Vintage en lys, fin vårdag i fjor :)

Hello, hello, forresten! Dette har vært en utrolig fin helg. Føler ikke at det er november, men på samme tid så føler jeg ikke at noen ting er som det har brukt å være, lenger. På en fin måte. Jeg gikk hjemover til leiligheten min i Montmatre på tidlig fredag kveld og bare var så lett i hele kroppen. Det var så lett å gå, lett å bære meg selv, lett å være. Hadde nettopp møtt en venninne for en kaffe og skulle egentlig bare hjem for å sove etter en evig dag, men jeg var i altfor godt humør til det, så jeg satte meg ned på første uteservering og bestilte meg et glass vin for å feire, hva da? Bare en bra dag, haha. Utendørsserveringene i Paris er som en del av fortauene, stolene er vendt utover og ikke innover, heller ikke mot hverandre, men på langs. Rad på rad som i en kinosal, med gaten som kinolerret som skaper den beste form for people watching. Etterpå bestilte jeg meg en Espresso, drakk den på en slurp og beveget meg hjemover tomhendt, mens jeg tenkte på hvor deilig det var å ikke drasse på veske eller en stor, tung jakke for den del. Resten av kvelden brukte jeg på å styre i leiligheten i timesvis, med alle disse tingene som utgjør en slags blanding av gjøremål, hobby og jobb. Glemte jo helt at kaffe faktisk gjør deg våken. (Helt til man begynner å drikke det hver dag – da forsvinner effekten?)

Forresten, det er bare en måned til jul!?!?! Jeg gleder meg som et barn. Håkon ringte tidligere denne uka og sa at han hadde reservert bil via nabobil (elsker den appen), så vi skal plukke opp en Hyundai her i Oslo den 22. desember og kjøre over fjellet sammen med kjæresten hans, hjem til Vestlandet, hjem til jul. Jeg er allerede mentalt forberedt på å stå fast i kø på fjellet og jeg har også allerede begynt å romantisere at det bare vil bli hyggelig, at vi skal ha med pledd og niste og at det ikke vil gjøre noe å stå fast i kulden på fjellet fordi det snart er jul og når det er snart jul er alt bra.

DA skjønner man at man gleder seg.

reklame for egen smykkekolleksjon med Syster P

Hei! God søndag, og med det mener jeg faktisk god, i dag kjenner jeg meg uthvilt. Jeg har sovet forbausende dårlig den siste tiden uten at jeg helt klarer å finne en grunn til hvorfor, nettene har ved jevne mellomrom bestått av ubehagelige mareritter om de jeg er glad i. Både i Oslo og Paris har jeg bråvåknet midt på natten av menneske-stemmer i oppgangen, og hver gang det skjer står jeg så klart med én fot i drømmeland og én i virkeligheten, og jeg rekker aldri å våkne ordentlig for å finne ut om det jeg hører er reelt eller ikke. Jeg sovner ganske raskt igjen før jeg våkner igjen av alarmen på morgenen, overlevende etter drømmer og mareritt så klart – men sliten av alt natten har tatt meg gjennom. I dag derimot! I dag føler jeg meg som meg selv igjen, for jeg sov som en liten baby hele natten gjennom og det har jeg egentlig gjort de siste dagene også.

Til frokosten i dag satt jeg og tuslet med bilder på dataen, og da jeg overførte bilder fra minnekortet fant jeg bilder fra i høst som jeg knapt kan huske at jeg tok.

Det er ikke lenge siden det var sommer. Eller jo, nå er det jo ganske lenge siden, men bare fysisk, ikke mentalt.

Her gikk jeg med kjole på en mandag, det husker jeg skikkelig godt, og jeg klipte meg hos Harlem. Rart å se på nå som jeg faktisk har klippet meg kort for første gang i livet.

Denne Levis-buksa selger jeg på Tise faktisk, hvis noen vil eie den. Det er en 501-modell og den er super-nice. Vi har levd et fint liv sammen og nå vil jeg at den skal få et nytt liv i en annen garderobe og på en annen kropp. :)

På alle bildene i dette innlegget har jeg forresten på meg smykker fra min helt egne kolleksjon, Syster P x Kristine Ullebø. Jeg bruker dem hver eneste dag, faktisk nesten helt uten unntak. De små hoopsene er perfekt til hverdag, men som dere ser er de store også det, jeg bruker dem like mye på en ordiner ukedag som på en glam fredagskveld. Da jeg satt og tegnet på skissene i vinter ønsket jeg meg øredobber som kunne gjøre noe med ansiktet som gjorde at det så pyntet ut selv uten sminke, og i hele sommer, i hele høst har morgen-rutinen min sett sånn ut: stå opp, vaske ansiktet i vann, gre håret og ta på øredobbene, ready to go. De glitrer ikke, men de glinser, og det elsker jeg <3

Det er en helt perfekt julegave å gi til bestevenninne, søster eller mamma <3 Eller kanskje til bestekompisen? Gutter med øreringer er hot!

Ringene blir bare finere og finere med tiden synes jeg, når de har pådratt seg sjarmerende slitemerker og slitasjer. Armbånd, ringer, øredobber og alt fra kolleksjonen min finner dere HER.

Tenk at det så sånn ut og at vi ikke brydde oss noe særlig om det. Det var bare sånn det var, sommer, ingenting mer spesielt enn det.

Nå er parken nesten helt naken. Trærne er strippet for fluffy, fargerike blader og har heller lagt seg som et teppe på den kalde bakken. Helt til det kommer folk og fjerner dem med rake og store, svarte søppelsekker, og så er ikke bladene å se igjen før det er vår og trærne føder dem på nytt. Det er som om at bladene kommer fra ingen steder, super weird, super cool, egentlig. Sånn er det jo med oss mennesker også, egentlig. Lol.