KRIS

Var på Katla med Sophie i går, assistenten hennes hadde booket bordet for oss. Sophie var i gang med en hylleblomstdrikk da jeg ankom, og bestilte et glass veldig tørr hvitvin til maten, jeg på min side gikk for boblevann og synes for første gang i mitt liv at det smakte godt. Gave fra Sophie, til meg: Raymond Carver sin Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet. Dumme meg som ikke tok med en bok til henne. Merket jeg var pratesyk, Sophie også, servitøren prøvde forsiktig å bryte inn i samtalen vår og kom endelig til orde etter tjue minutter for å ta bestilling. Vi bestemte oss for å dele tre retter: gratinerte blåskjell, takoyaki og en lys fisk jeg ikke husker navnet på, dandert over en eng av rogn, knallgodt. Hun kvinnelige servitøren, dritsøt, men han mannlige kjekkasen? For en pjott. Jeg sitter her, dagen etter, og gremmer meg fordi jeg var for feig til å si ifra. Oppførselen hans opplevde jeg slik at han så ut til å ville sitte på bordet sammen med oss, kombinert med en arrogant tone som jeg ikke var i stand til å addressere der og da; jeg flørter med idéen om å legge igjen en tilbakemelding på Tripadvisor. Kjenner meg selv, kommer ikke til å gjøre det. Forhørte meg med Sophie om hun følte det samme, hun sa ja, men virket mindre plaget enn meg. Hyggelige samtaler om arbeidsvaner, mennesker og forfattere, avløst med servering av de tre rettene, en etter en med akkurat passe mellomrom. Sophie kunne meddele at hun er midt i en skriveprosess, og at hun for tiden holder til på Frogner House Apartments med et isolert fokus på skrivingen. Hver dag, nye setninger som langsomt skapes fra ingenting. Det er slik det er å skrive. Slik en kunster står opp og går til atelieret sitt, står også forfatteren opp og går til skrivebordet. Penslene og bokstavene; blanke ark og lerreter. Alt handler om arbeidet: å holde på med bokstavene, ordene, setningene. De lange tekstene. Å tømme seg selv fullstendig, for å så bli fylt av glede, en slags beruselse. Sier farvel til Sophie ved hjørnet av Slottsparken, går lettbeint hjem. Stopper opp ved inngangspartiet på kjøkkenet mitt, ser ut på den åpne balkongdøra og det store lønnetreet som bestandig følger vindens rolige bevegelser utenfor, støt av lykke gjennom kroppen. Hele kvelden leser jeg i sommerfuggel-stolen på balkongen. Mett, tilfreds, med en ny bok. Jeg tenker mens jeg leste; at takoyaki definitivt må spises igjen.

Tenker også på hvordan jeg hele tiden vakler mellom livets motpoler:

Jeg vil bli sett, men også gjemme meg.

Elsker St. Hanshaugen, Oslo, Norge, jordkloden, men hadde heller ikke hatt noe imot å bli skutt ut i verdensrommet sammen med astronautene Behnken og Hurley i SpaceX-raketten Falcon 9 i forrige uke.

Jeg er taus, men skravlete.

Selvstendig, men fortsatt et barn.

Alene, men ikke ensom.

Det er onsdag, lett sol, en lett dag, hvor kommer humøret fra? Middagen i Universitetsgata i går? Meg selv? Den orange sola på himmelen? Jeg har organisert dagen omtrentlig i hodet: ta notater, ringe regnskapsføreren, betale moms, beholde det gode humøret, lese på balkongen, ringe Helene klokka 15, kanskje bevege meg mot parken hvis jeg føler for det i ettermiddag. Tenker på norsklæreren min på videregående. Tenker på at jeg har lyst å gå på et fjell snart. Tenker på at jeg må kjøpe bursdagsgave til Håkon. Når skal jeg begynne å skrive nynorske tekster? Og hvem hadde jeg vært hvis jeg var en Kaja? Det var det navnet jeg egentlig skulle ha. Det finnes en Kaja Ullebø, hun bor i Høyanger. Vi er firemenninger og mødrene våre lå på samme fødeavdeling, da mor og far fikk greie på at hun skulle hete Kaja valgte de naturligvis å finne et annet. Lurer på om de hadde tenkt på Kristine lenge, eller om det var en ren hasteavgjørelse for å finne et lignende jentenavn på K, det burde jeg spørre dem om. Jeg skriver det ned, noterer det slik jeg noterer resten av livet mitt, nå er jeg i alle fall en Kristine og jeg ville strengt tatt ikke vært noen andre.

Det er lyd på videoen! :)

Det er 28 grader, og vi er knapt i gang med sommeren. Vil bade, men ikke i Oslo. Sneier innom Kaffebrenneriet, kjøper meg en dobbel americano. I følge klokka har jeg noen minutter i sola, jeg leser Morgenbladet i stedet for medbrakt bok. Videre. Klokka 12 er det oppmøte i Kubaparken med Ingeborg. Dagens utflukt er Botaniske Hage, vi tråkker østover. Har tatt notater i hele vår. Notatene, de blir lengre og mer omfattende for hver dag som går. Inn porten, gå løs på Oslo’s største og beste hage. Botaniske hage. Et pustende museum. Vi starter med å følge stien som går rundt hele området, inn og gjennom urtehagene, de giftige og de medisinske urteplantene står plantet tett i tett, markert med hvite navnelapper som er stukket ned i jorden. Blomster og planter, trær og bekker, små fossefall, forbi Palmehuset, Victoriahuset: slik har det stått siden 1800-tallet, og inne i drivhuset er Victoria’s liljekonvall bevart. Kan en liljekonvall leve så lenge? Verken Ingeborg eller jeg vet. Vi tråkker videre. Piknikplenen. Her er det grillforbud, dertil en behagelig stemning. Ikke noe hiv og hoi, bare rolige mennesker på gress. I sikkert to timer ligger vi som to slaktede dyr på plenen. Jeg ser opp i himmelen mens vi prater. Kroppen min svulmer opp av varme. Utrolig deilig. Mange ler av Aune Sand som klemmer trær, som om han er en eller annen gærning, eller klovn, en rar hippie. Selv om det kan fremstå noe overdrevent å sidestille trestammen med vaginaen, synes jeg ikke tilnærmingen hans til naturen er noe særlig å gape over. Uten å høres ut som en naturklovn, så er vi jo naturen. De som ikke forstår hvor fantastiske trær er, ser ikke på dem. De fleste gjør heller ikke det, de bare går forbi. Ser ikke, er ikke. En lengsel i meg begynner å tenke på lønnetreet hjemme i nabolaget, hos mor og far, på Vestlandet, som jeg lekte i med nabovenninna, Helene. 15 år siden. Når jeg tenker over det nå, så er påfallende, men også helt nydelig, at vi lekte i et tre. Jeg husker, her jeg ligger nå, eksakt hvordan treet forgrenet seg helt nederst. Små sitteplasser inntil stammen. Min plass, Helene sin plass. Lønnebladene, store, grønne, tett i tett, som et tak de dagene det regnet. De tykke og trygge grenene, som kunne holde oss og bære oss og som alltid var til å stole på, og de spinkle litt lenger opp, som når som helst kunne brekke. Hva gjorde vi i dette treet? Annet enn å klatre, og være? Jeg og Ingeborg går inn i bygningen til det zoologiske og geologiske museum, det er plassert nord i Botaniske hage. Vi lurer på om vi skal ta en tur inn og se på utstillingen, men blir enige om å komme tilbake når det regner. Farvel. Ut på plenen igjen, dele en halvliter Solo. Koke enda mer i sola. Når skal jeg lære meg å dikte? Når skal jeg samle alle reiseskildringene mine fra Vestlandet? Liker å henge med Ingeborg, merker at jeg ikke behøver å forberede meg på noen som helst måte i forkant. På vei hjem sykler en jente forbi meg på en beige damesykkel med integrert blomsterkurv i front. Hun har på seg badedrakt og skjørt, skjørtekanten blafrer i vinden sammen med håret hennes. Idé til personlighet: være mer som henne. Kle meg som en kvinne. Kjole, skjørt, pensko. Alltid handle matvarene Gutta på haugen, snakke rolig, bevege meg rolig. Mindre brå, mer delikat. Huff, det var pløsete skrevet. Men eleganse, det eier jeg ikke. Jeg er tøff, rå, voldsom, og innvendig: følsom, forsiktig, hensynsfull, men ikke elegant. Kunne jeg gitt slipp på skinnbuksene mine? Aldri. Morfar ble kremert i dag, skriver mor i en chat med meg og Håkon. Flammer, askebiter og en urne i hodet mitt. Karin Fossum:

Ingen kan ernære seg på restene
ingenting kan gro
Knoklene som bar deg omkring
rakes ut av ovnen som salt aske
Alt som var deg
forseglet i en urne
Den har vi senket i jorden,
Men ilden var varm og vakker
ilden skal være her alltid
og lue i mørket

(Er usikker på hvor det er store bokstaver og ikke, linjedeling osv, fant ikke diktet skriftlig. Bare hørte det på TV) 

Hardt, men godt. Faen. Har flere ting jeg gjerne skulle sagt til morfar, før han gikk bort. Som at han har vært den beste morfaren jeg noensinne kunne ønsket meg. Dette må jeg ta lærdom av. Idé til personlighet nummer to: ha en like tydelig tale som det Karin Fossum har. Spørsmål fra Brenner når hun gjester i Brenner & bøkene: du nevner ikke med ord at bøkene dine om Konrad Sejer tar sted i Drammen, men det er jo temmelig implisitt. Kan du gi oss en oppklaring i dette? Karin bruker ikke mer enn et halvt sekund på å svare, der hun sitter rakrygget i sin stol, på Drammensbiblioteket: Det er helt bevisst at jeg ikke nevner Drammen, for det gir meg mye frihet. Høy og klar tale, voldsomt inspirerende. Som en politiker, en president. Da kan jeg flytte på bygninger, og plassere dem der jeg vil, legger hun til. Genialt! Jeg er nødt å skrive ut tankene mine, for å forstå dem. Jeg skriver meg stadig til nye sannheter og oppdagelser i meg selv. Vi skal spre asken i nordlandskysten i juli. Familien har begynt å organisere, mor sender meg link til en campinghytte på Ballangen Camping og spør meg hva jeg tenker. Norgesferie vekker nostalgi i meg, det er dessuten lenge siden jeg har vært i nord, tror dette blir bra. Ser for meg at vi står ved havet, at alt er blått, vindstille og fredelig. Morfar i en urne. Gode, gode morfar. Bare 64 år. Blåklokkene i Collets gate er borte nå, det la jeg merke til først i går. Legge seg. Sove, drømme, våkne. Jeg elsker å være alene, særlig i dag. Våknet opp klokka syv til lyden av bråkete morgentrafikk, jeg lot vinduene mine stå vidåpne i natt. Lett skydekke med sol som trenger gjennom. Ufattelig lett i kroppen. Kjenner det i kjenner det i fingrene når jeg skriver.

The Arrival of Spring in Woldgate, 2011

A Bigger Splash, 1967

Going Up Garrowby Hill, 2000

Hollywood Hills House, 1981/2

The Arrival of Spring in Woldgate, 2011

Jeg elsker verkene til David Hockney. Hockney bor i London, men har to hjem i California og kontrasten mellom de to stedene er veldig tydelig i maleriene hans. Jeg liker spesielt utstillingen av The Arrival of Spring in Woldgate. Hva minner den meg om? Stillhet og idyll, enger og gress, nabolaget til foreldrene mine; naturen slik jeg så den da jeg var liten. Alt det betydningsfulle, alt det som var ladet med en helt spesiell mening bare fordi man var barn, man var ny i verden og så ting for første gang. Hvis jeg er i ferd med å bli i dårlig humør trenger jeg bare å se på disse maleriene. (Jeg har dem lagret lett tilgjengelig i en digital mappe på skrivebordet mitt) Hvordan har dere det? Tusen takk for de fine kommentarene dere legger igjen her. I dag våknet jeg uthvilt, lett til sinns og frisk, med følelsen av at jeg har hele verden fremfor meg. Det har jeg jo. Også du! Det blir en god lørdag.

I går la jeg merke til at gresset i parken var blitt grønt, grønt nok til at menneskene nå har begynt å sitte på det, med pledd og bøker, mat og små piknik-kurver, jeg tenkte: hvorfor ikke. På denne tiden av året ville jeg vanligvis tenkt, det er for tidlig og det er for kaldt, men nå var det atten plussgrader og vindstille. Jeg hentet et lite pledd, tok på meg solbriller, fant meg en plass i solen.

Å hvile på gresset. Å se opp, kun himmel, drømme, glemme tiden, den elendige tiden vi lever i. Slik holder jeg på. Jeg prøver å glemme alt som går galt, i stedet prøver jeg å huske alt som går riktig. Denne taktikken fungerer, jeg har det fint selv om jeg ikke har klemt et eneste menneske på ukesvis, og jeg har dessuten funnet roen til å starte på diverse gjøremål jeg har tenkt på i årevis, lol.

Når solen blir svakere og den ikke lenger varmer drar jeg hjem. Gleden av å komme hjem, hvor godt det er å komme i hus. Dusje, lenge. Vaske og barbere seg, ta på seg rent tøy. Lage middag, skru av lysene, krype under dynen. Se Call Me by Your Name for fjerde gang og bli ødelagt for fjerde gang. CMBYN både endret livet mitt for det bedre og fullstendig ødela det på samme tid, jeg vil aldri føle det samme igjen. Hallo? Jeg mener det. Når Oliver sier til Elio: «I like the way you say things» tenker jeg at det kanskje er det fineste du kan si til en du elsker.

Musikken til Sufjan er bare helt genial, jeg hører på Mystery of Love hele tiden. (Den får meg også til å glemme alt som går galt for tiden)

Natt, av med lysene, av med film og musikk, inn på soverommet, opp med vinduet. Den skarpe, kalde nattluften, april, inn på rommet. Lukke øynene, ingen tanker, ingen bilder, bare søvn.

Hva er angst? Morgendagen. Det sier Kierkegaard. La oss ikke tenke på morgendagen, så godt det lar seg gjøre. Hvordan har dere det? Har dere gått på veggen eller ikke?

Hører på favoritt-musikken min, googler teksten og leser den nøye. Ser ut vinduet, ut til parken på St. Hanshaugen og lurer på hvorfor folk henger i store gjenger. Spørsmålstegn? Hallo? Vasker klær, setter sammen klær, tenker på hva jeg vil gå med i vår. Jeg leser bok, i boken leser jeg om Olav Nygard, Hildegunn Dale, Hölderlin, Rimbaud, norske, tyske og franske lyrikere, jeg sjekker dem ut og prøver å forstå diktene, jeg forstår lite. Lyrikk er vanskelig, mye vanskeligere enn litteratur, men det er slike ting man har tid til i karantene. Jeg smører ansiktet i arganolje på morgenen, spiser opp maten i kjøleskapet og i skapene, håret mitt blir oransje igjen, slik håret mitt alltid blir mot sommeren. Jeg går små turer for å ikke bli gal, noterer det jeg ser. Slik holder jeg på. Sitter i den oransje solveggen på balkongen, lurer på hvordan sommeren blir. Lurer på hvordan livet blir. Det er slike tanker man gjør seg man er i karantene og verden har stoppet opp utenfor vinduet. Koker opp vann, putter kaffefilter i håndbryggeren, skrur på DAB-radioen jeg fikk av far til jul, vender den ut mot bakgården. Heller det boblende vannet over de malte kaffebønnene og følger med på hvordan Hario-kannen sakte fylles med gyllenbrun kaffe. Å stå alene på kjøkkenet opplyst av solskinn, å se på kaffe som blir til. Lykken er ikke vanskelig. Jeg må si, jeg har levd et godt liv i karantene til nå. Kjenner meg takknemlig for å være frisk og bo i et trygt hjem. Jeg er takknemlig for bestevenninnene mine, min bror. Vi prater i telefon hver dag, tuller og ler som om verden ikke stod på hodet. Har alltid visst at jeg er heldig, men nå skinner det sterkere gjennom enn før.. :)

Slik er det ikke for alle.

Nå vil jeg skrive til dere som har det vanskelig i denne tiden..

Jeg tenker på dere som er ensomme og som føler dere utenfor, kanskje mer enn noen gang. Jeg tenker på dere som kjemper dere gjennom dagene med psyskiske problemer som blir sittende fast i eget hode i isolasjon. Travelhetene har bare blitt revet bort fra oss, det kan være vanskelig å holde seg opptatt og borte fra vonde tanker og følelser. Jeg tenker på dere som er i et destruktivt samboerskap og ikke har klart å komme dere ut av det enda, og som dag inn og dag ut må stå i det, jeg tenker også på dere som bor med en far eller mor som ikke er snille, eller som sliter økonomisk. Jeg vet det ikke hjelper at jeg sier det, men jeg vil bare at dere skal vite at jeg tenker på dere hver dag jeg våkner.

♥ ♥ ♥