Onsdag har gått fra å være en helt alminnelig til en gledelig dag, for når jeg våkner til live fra søvnen og ser på mobilskjermen min ligger det alltid varsel fra Karrierepodden der, sammen med et miniatyrisk bilde av det fargede coveret, som jeg for øvrig elsker. Farger har igjen-oppstått i livet mitt, jeg vil helst ha alt i farger og det kan med fordel glitre, skinne, glinse også. Podkast-coveret for Karrierepodden er tatt på Barcode, en dag jeg husker så godt at jeg tror jeg aldri vil være i stand til å glemme den, det blåste surt og det var langt ifra sommer, vinne i en bygård fant vi en turkisblå murvegg og etter noen få knips fikk vi snittet, smilet og stemningen vi lette etter.

Som ble til coveret.

Dersom jeg er på set og ikke får det bildet vi trenger ganske raskt har jeg en tendens til å bli utilpass og stresset, mest fordi jeg har lyst å levere, slik alle andre har lyst å levere når de er på jobb, men også fordi jeg er redd for å bli gjennomskuet for å egentlig ikke være pen, at styggheten skal synes, det er sikkert utrolig vilt at jeg sier det, men det er helt ærlig og jeg tror flere kan ha godt av å høre at man ikke er alene om slike tanker. Og at hva utseendet angår så er ikke stygg et valid ord.

Selvtilliten min går med andre ord i rykk og napp som den definitivt gjør hos mange (alle) andre, trikset er å holde seg opptatt med andre ting og tanker så de nedsettende tankene om en selv ikke får plass til å bli større. Det hender jo at jeg for eksempel irriterer meg veldig mye over arret mitt som går på langs over kinnet mitt, det er ikke mer enn et bilde av meg selv hvor det synes godt som skal til. Jeg tror nemlig at jeg et sted langt unna bevisstheten har forventet at det gradvis skal gå bort av seg selv slik alle andre kompleks med årene går bort av seg selv, men før jeg rekker å tenke tanken lenger og mer grundig enn dette så avbryter jeg den og bytter den ut med en annen, som for eksempel klimakrisen.

Jeg tenker på Greta Thunberg, at FN-talen hennes skremte livet av meg fordi den var så brutal og ekte. Hjelp.

Hver dag nå så tenker jeg på at verdenen er i ferd med å gå under.

Jeg hadde IKKE tenkt å føre dette blogginnlegget inn i skyggen av en eksistensiell krise, det var virkelig ikke planen da jeg satt meg ned for å skrive, faktisk hadde jeg tenkt å fortelle dere at jeg har hørt på gitar-soloen i Belief av John Mayer om og om igjen de siste dagene, at jeg har kjøpt meg et nytt bilde på stueveggen og at jeg gleder meg til Bergen på fredag. I tillegg hadde jeg tenkt å nevne at jeg vurderer å helt enkelt sette meg på bussen hjem til Førde tidlig morgenen etter, når jeg først er på Vestlandet er det vanskelig å la være, og akkurat den bussruten har jeg jo forresten benyttet meg stort av i mine tenår; hvor hyggelig ville det ikke vært å kjøre den igjen? Samme veien som sist, samme utsikt ut vinduet som sist, men noen år eldre nå, en ny spilleliste på ørene denne gangen. Håkon studerte i Bergen i tre år og på den tiden tok jeg ofte bussen dit etter skolen på fredager for å flytte inn i den lille boligen hans i Markveien for en helg, et hjemmekoselig nabolag tildekket i brostein og kun noen steinkast unna Torgallmenningen. De helgene er kanskje noen av de beste minnene jeg har fra tenårene, tror jeg.

To dager hjemme frister dypt. Vi får se. Har fullt kjør i Oslo fra og med mandag av, så det blir i så fall bare hjem for å dra et par åndedrag i fjelluft, se på snøen som har lagt seg på fjelltoppene, spise middag med familien. Vet dere hva? Jeg ER så heldig som har et hjem som Førde. Jeg er så sinnsykt, sinnsykt heldig at det nesten verker. Kanskje jeg ikke hadde savnet det om jeg ikke hadde opplevd det noen gang, på samme måte som jeg ikke savner å vokse opp i en storby; jeg vet ikke hvordan det er å være en ekte byjente fra barndommen av. I et annet liv kunne jeg ha vokst opp midt i Brooklyn og lurt på hvem i alle dager jeg hadde vært uten den røffe, urbane oppveksten, men det er umulig å savne noe man ikke har hatt. Heldigvis er livet langt og man kan bo i mange land i løpet av livet sitt. <3