Var på Katla med Sophie i går, assistenten hennes hadde booket bordet for oss. Sophie var i gang med en hylleblomstdrikk da jeg ankom, og bestilte et glass veldig tørr hvitvin til maten, jeg på min side gikk for boblevann og synes for første gang i mitt liv at det smakte godt. Gave fra Sophie, til meg: Raymond Carver sin Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet. Dumme meg som ikke tok med en bok til henne. Merket jeg var pratesyk, Sophie også, servitøren prøvde forsiktig å bryte inn i samtalen vår og kom endelig til orde etter tjue minutter for å ta bestilling. Vi bestemte oss for å dele tre retter: gratinerte blåskjell, takoyaki og en lys fisk jeg ikke husker navnet på, dandert over en eng av rogn, knallgodt. Hun kvinnelige servitøren, dritsøt, men han mannlige kjekkasen? For en pjott. Jeg sitter her, dagen etter, og gremmer meg fordi jeg var for feig til å si ifra. Oppførselen hans opplevde jeg slik at han så ut til å ville sitte på bordet sammen med oss, kombinert med en arrogant tone som jeg ikke var i stand til å addressere der og da; jeg flørter med idéen om å legge igjen en tilbakemelding på Tripadvisor. Kjenner meg selv, kommer ikke til å gjøre det. Forhørte meg med Sophie om hun følte det samme, hun sa ja, men virket mindre plaget enn meg. Hyggelige samtaler om arbeidsvaner, mennesker og forfattere, avløst med servering av de tre rettene, en etter en med akkurat passe mellomrom. Sophie kunne meddele at hun er midt i en skriveprosess, og at hun for tiden holder til på Frogner House Apartments med et isolert fokus på skrivingen. Hver dag, nye setninger som langsomt skapes fra ingenting. Det er slik det er å skrive. Slik en kunster står opp og går til atelieret sitt, står også forfatteren opp og går til skrivebordet. Penslene og bokstavene; blanke ark og lerreter. Alt handler om arbeidet: å holde på med bokstavene, ordene, setningene. De lange tekstene. Å tømme seg selv fullstendig, for å så bli fylt av glede, en slags beruselse. Sier farvel til Sophie ved hjørnet av Slottsparken, går lettbeint hjem. Stopper opp ved inngangspartiet på kjøkkenet mitt, ser ut på den åpne balkongdøra og det store lønnetreet som bestandig følger vindens rolige bevegelser utenfor, støt av lykke gjennom kroppen. Hele kvelden leser jeg i sommerfuggel-stolen på balkongen. Mett, tilfreds, med en ny bok. Jeg tenker mens jeg leste; at takoyaki definitivt må spises igjen.

Tenker også på hvordan jeg hele tiden vakler mellom livets motpoler:

Jeg vil bli sett, men også gjemme meg.

Elsker St. Hanshaugen, Oslo, Norge, jordkloden, men hadde heller ikke hatt noe imot å bli skutt ut i verdensrommet sammen med astronautene Behnken og Hurley i SpaceX-raketten Falcon 9 i forrige uke.

Jeg er taus, men skravlete.

Selvstendig, men fortsatt et barn.

Alene, men ikke ensom.

Det er onsdag, lett sol, en lett dag, hvor kommer humøret fra? Middagen i Universitetsgata i går? Meg selv? Den orange sola på himmelen? Jeg har organisert dagen omtrentlig i hodet: ta notater, ringe regnskapsføreren, betale moms, beholde det gode humøret, lese på balkongen, ringe Helene klokka 15, kanskje bevege meg mot parken hvis jeg føler for det i ettermiddag. Tenker på norsklæreren min på videregående. Tenker på at jeg har lyst å gå på et fjell snart. Tenker på at jeg må kjøpe bursdagsgave til Håkon. Når skal jeg begynne å skrive nynorske tekster? Og hvem hadde jeg vært hvis jeg var en Kaja? Det var det navnet jeg egentlig skulle ha. Det finnes en Kaja Ullebø, hun bor i Høyanger. Vi er firemenninger og mødrene våre lå på samme fødeavdeling, da mor og far fikk greie på at hun skulle hete Kaja valgte de naturligvis å finne et annet. Lurer på om de hadde tenkt på Kristine lenge, eller om det var en ren hasteavgjørelse for å finne et lignende jentenavn på K, det burde jeg spørre dem om. Jeg skriver det ned, noterer det slik jeg noterer resten av livet mitt, nå er jeg i alle fall en Kristine og jeg ville strengt tatt ikke vært noen andre.