KRIS

  • HOME
  • CATEGORIES
    • 50days
    • Bøker og litteratur
    • hverdag
    • Kristine anbefaler
    • mat og oppskrifter
    • Outfit
    • videoblogg
  • ARCHIVE
    • 2021
      • januar 2021
    • 2020
      • desember 2020
      • november 2020
      • oktober 2020
      • september 2020
      • juli 2020
      • juni 2020
      • april 2020
      • mars 2020
      • februar 2020
      • januar 2020
    • 2019
      • desember 2019
      • november 2019
      • oktober 2019
      • september 2019
      • august 2019
      • juli 2019
      • juni 2019
      • mai 2019
      • april 2019
    • 2018
      • november 2018
    • 2017
      • september 2017
      • juli 2017
      • januar 2017
    • 2015
      • september 2015
    • 2013
      • mars 2013
  • ABOUT

onsdag 10. juni

juni 10, 2020 kl. 10:57

Var på Katla med Sophie i går, assistenten hennes hadde booket bordet for oss. Sophie var i gang med en hylleblomstdrikk da jeg ankom, og bestilte et glass veldig tørr hvitvin til maten, jeg på min side gikk for boblevann og synes for første gang i mitt liv at det smakte godt. Gave fra Sophie, til meg: Raymond Carver sin Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet. Dumme meg som ikke tok med en bok til henne. Merket jeg var pratesyk, Sophie også, servitøren prøvde forsiktig å bryte inn i samtalen vår og kom endelig til orde etter tjue minutter for å ta bestilling. Vi bestemte oss for å dele tre retter: gratinerte blåskjell, takoyaki og en lys fisk jeg ikke husker navnet på, dandert over en eng av rogn, knallgodt. Hun kvinnelige servitøren, dritsøt, men han mannlige kjekkasen? For en pjott. Jeg sitter her, dagen etter, og gremmer meg fordi jeg var for feig til å si ifra. Oppførselen hans opplevde jeg slik at han så ut til å ville sitte på bordet sammen med oss, kombinert med en arrogant tone som jeg ikke var i stand til å addressere der og da; jeg flørter med idéen om å legge igjen en tilbakemelding på Tripadvisor. Kjenner meg selv, kommer ikke til å gjøre det. Forhørte meg med Sophie om hun følte det samme, hun sa ja, men virket mindre plaget enn meg. Hyggelige samtaler om arbeidsvaner, mennesker og forfattere, avløst med servering av de tre rettene, en etter en med akkurat passe mellomrom. Sophie kunne meddele at hun er midt i en skriveprosess, og at hun for tiden holder til på Frogner House Apartments med et isolert fokus på skrivingen. Hver dag, nye setninger som langsomt skapes fra ingenting. Det er slik det er å skrive. Slik en kunster står opp og går til atelieret sitt, står også forfatteren opp og går til skrivebordet. Penslene og bokstavene; blanke ark og lerreter. Alt handler om arbeidet: å holde på med bokstavene, ordene, setningene. De lange tekstene. Å tømme seg selv fullstendig, for å så bli fylt av glede, en slags beruselse. Sier farvel til Sophie ved hjørnet av Slottsparken, går lettbeint hjem. Stopper opp ved inngangspartiet på kjøkkenet mitt, ser ut på den åpne balkongdøra og det store lønnetreet som bestandig følger vindens rolige bevegelser utenfor, støt av lykke gjennom kroppen. Hele kvelden leser jeg i sommerfuggel-stolen på balkongen. Mett, tilfreds, med en ny bok. Jeg tenker mens jeg leste; at takoyaki definitivt må spises igjen.

Tenker også på hvordan jeg hele tiden vakler mellom livets motpoler:

Jeg vil bli sett, men også gjemme meg.

Elsker St. Hanshaugen, Oslo, Norge, jordkloden, men hadde heller ikke hatt noe imot å bli skutt ut i verdensrommet sammen med astronautene Behnken og Hurley i SpaceX-raketten Falcon 9 i forrige uke.

Jeg er taus, men skravlete.

Selvstendig, men fortsatt et barn.

Alene, men ikke ensom.

Det er onsdag, lett sol, en lett dag, hvor kommer humøret fra? Middagen i Universitetsgata i går? Meg selv? Den orange sola på himmelen? Jeg har organisert dagen omtrentlig i hodet: ta notater, ringe regnskapsføreren, betale moms, beholde det gode humøret, lese på balkongen, ringe Helene klokka 15, kanskje bevege meg mot parken hvis jeg føler for det i ettermiddag. Tenker på norsklæreren min på videregående. Tenker på at jeg har lyst å gå på et fjell snart. Tenker på at jeg må kjøpe bursdagsgave til Håkon. Når skal jeg begynne å skrive nynorske tekster? Og hvem hadde jeg vært hvis jeg var en Kaja? Det var det navnet jeg egentlig skulle ha. Det finnes en Kaja Ullebø, hun bor i Høyanger. Vi er firemenninger og mødrene våre lå på samme fødeavdeling, da mor og far fikk greie på at hun skulle hete Kaja valgte de naturligvis å finne et annet. Lurer på om de hadde tenkt på Kristine lenge, eller om det var en ren hasteavgjørelse for å finne et lignende jentenavn på K, det burde jeg spørre dem om. Jeg skriver det ned, noterer det slik jeg noterer resten av livet mitt, nå er jeg i alle fall en Kristine og jeg ville strengt tatt ikke vært noen andre.

  • 10.06.2020
  • hverdag
  • 19 KOMMENTARER

19 Kommentarer

  1. Avatar Anja sier:
    juni 10, 2020, kl. 7:51 pm

    ååå jeg har savnet deg! så fint med to lange blogginnlegg på rad <3 håper du har det fantastisk!

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 11, 2020, kl. 8:37 am

      Så hyggelig å høre!! Jeg har det godt, selv om det føles som om verden brenner litt med alt som skjer i verdensbildet. Håper sola skinner der du er og at du også har det fint! X

      Svar
  2. Avatar Karen sier:
    juni 11, 2020, kl. 12:37 am

    Kristine, du skriver så innmari fint. Jeg kjenner meg igjen i hvordan du skriver om livets motpoler og vil gjerne dele et av mine favorittsitat av portugisiske Fernando Pessoa fra Uroens Bok: «I vårt indres store koloni er det folk av mange slag som tenker og føler på forskjellige måter. (…) Det er en verden i meg av mennesker som er fremmende for hverandre, en uryddig men kompakt menneskemengde som kaster en eneste skygge- skyggen av denne rolige, skrivende skikkelsen som er min (…) » Ønsker deg en fin sommer!

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 11, 2020, kl. 8:39 am

      «Skyggen av denne rolige, skrivende skikkelsen som er min». Vakkert.

      Riktig god sommer!

      Svar
  3. Avatar Erica sier:
    juni 11, 2020, kl. 1:13 am

    Du skriver så innmari vakkert, du er vakker! blir glad inni meg av å lese alt som kommer fra deg < 3

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 11, 2020, kl. 8:40 am

      Snille, gode deg!

      Svar
  4. Avatar Eva sier:
    juni 11, 2020, kl. 10:52 am

    Hei Kristine

    ÅH, jeg er SÅ glad du har begynt å blogge igjen, yes endelig!

    Virkelig Kristine, jeg ser trenden, at en del bloggere slutter – men vær så snill – bryt i mot det – du står for noe helt unikt som mange har savnet i livene sine i det siste! Du skriver på en så vakker måte, noe helt annet en alt vi floreres med i digitale medier i disse dager.

    Mvh Eva

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 15, 2020, kl. 7:37 pm

      Eva – tusen takk for fine ord! Jeg skal selvsagt ikke slutte <3 <3 <3 Stor klem!

      Svar
  5. Avatar Unstable Unicorn sier:
    juni 11, 2020, kl. 12:17 pm

    Så glad du er tilbake :)

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 15, 2020, kl. 7:37 pm

      :*

      Svar
  6. Avatar Julie sier:
    juni 15, 2020, kl. 4:56 pm

    Heii! Har du Instagram? Fulgte den før men finner deg ikke! Savn:(

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 15, 2020, kl. 7:37 pm

      Hei! Instagram @ kris.bo :) Klem!

      Svar
  7. Avatar Silje sier:
    juni 18, 2020, kl. 6:25 pm

    Du er utrolig vakker, en stor inspirasjon. Virker så ekte, og ærlig, som om du har funnet den du er ment å være, selv om man vokser litt hver dag, ish, haha.

    Håper jeg finner meg også.

    Klem

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 21, 2020, kl. 11:01 am

      Selvsagt finner du deg, Silje! Klem K

      Svar
  8. Avatar Helle sier:
    juni 18, 2020, kl. 11:00 pm

    Deilig og avslappende å lese!

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 21, 2020, kl. 11:01 am

      *stort smil*

      Svar
    2. Avatar Rannveig sier:
      juni 24, 2020, kl. 9:06 pm

      Kristine. Jeg har lest bloggen din lenge, uten å ha lagt igjen en kommentar. Jeg vil bare si at du inspirerer meg. Du får frem det vakre ved selve livet; skjønnheten, kontrastene. Ja, alt som er der foran oss, men som kan være vanskelig å sette ord på. Når jeg ser du har lagt ut noe, vet jeg at jeg vil få noe tilbake. Jeg så deg en dag på sagene, og ville gå bort å gi deg en klem, for du virker så genuin og ekte. Fortsett å blogge, for det er enn sann fryd å lese innleggene dine. Det gir meg et påfyll av glede og takknemlighet for alt det vakre og nære ❤️

      Svar
  9. Avatar K sier:
    juni 19, 2020, kl. 10:30 am

    Dette minner meg veldig om sangen Confidently Lost av Sabrina Claudio. Vil også minne om låta Lookalike av Jarle Bernhoft, den har så fint pianoriff på slutten at jeg må spole tilbake og høre flere ganger. Håper du har en fantastisk fin sommer Kristine❤️
    Kommer det forresten mer Karrierepodden?

    Svar
    1. Kris Kris sier:
      juni 21, 2020, kl. 11:17 am

      Elsker Lookalike!!

      Mulig vi fortsetter pod. Det er ikke avsluttet, men satt på hold for en periode på grunn av andre prosjekter og reising. Skal holde dere oppdatert, men har ikke noe klart svar akkurat nå selv om jeg VET det er det mest kjedelige svaret ever, uhhh. Haha <3

      Svar

Legg igjen en kommentar Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ditt personvern og våre brukervilkår
Vi bruker informasjonskaplser (cookies) på våre nettsteder, for å forstå hvordan du bruker nettstedet, for å forbedre opplevelsen og tilpasse annonsering.
Ved bruk av våre nettsteder aksepteres personvernerklæring og brukervilkår.

Raske nettsider og design fra Webexpressen.no