Denne skinnjakka vurderte jeg å selge på Tise før jeg dro fra Norge til Frankrike, men flaks for meg så gjorde jeg det ikke likevel. Jeg elsker å kvitte meg meg klær som en slags måte å gå videre på her i livet (selv hvor vanskelig jeg har for å si farvel), men denne vet jeg at jeg hadde jeg angret på dersom jeg lot gå. Det er den mest bad-ass jakken jeg eier av alle klær i skapet mitt, og den har vært med meg gjennom et så sprøtt år av livet mitt at det ville nesten vært rart at noen andre enn meg skulle hatt den på seg.

Kanskje jeg selger den etter hvert, likevel. Da skal jeg i så fall si ifra, for veldig mange av dere har spurt hvor den er kjøpt. Fant den på Velouria Vintage en lys, fin vårdag i fjor :)

Hello, hello, forresten! Dette har vært en utrolig fin helg. Føler ikke at det er november, men på samme tid så føler jeg ikke at noen ting er som det har brukt å være, lenger. På en fin måte. Jeg gikk hjemover til leiligheten min i Montmatre på tidlig fredag kveld og bare var så lett i hele kroppen. Det var så lett å gå, lett å bære meg selv, lett å være. Hadde nettopp møtt en venninne for en kaffe og skulle egentlig bare hjem for å sove etter en evig dag, men jeg var i altfor godt humør til det, så jeg satte meg ned på første uteservering og bestilte meg et glass vin for å feire, hva da? Bare en bra dag, haha. Utendørsserveringene i Paris er som en del av fortauene, stolene er vendt utover og ikke innover, heller ikke mot hverandre, men på langs. Rad på rad som i en kinosal, med gaten som kinolerret som skaper den beste form for people watching. Etterpå bestilte jeg meg en Espresso, drakk den på en slurp og beveget meg hjemover tomhendt, mens jeg tenkte på hvor deilig det var å ikke drasse på veske eller en stor, tung jakke for den del. Resten av kvelden brukte jeg på å styre i leiligheten i timesvis, med alle disse tingene som utgjør en slags blanding av gjøremål, hobby og jobb. Glemte jo helt at kaffe faktisk gjør deg våken. (Helt til man begynner å drikke det hver dag – da forsvinner effekten?)

Forresten, det er bare en måned til jul!?!?! Jeg gleder meg som et barn. Håkon ringte tidligere denne uka og sa at han hadde reservert bil via nabobil (elsker den appen), så vi skal plukke opp en Hyundai her i Oslo den 22. desember og kjøre over fjellet sammen med kjæresten hans, hjem til Vestlandet, hjem til jul. Jeg er allerede mentalt forberedt på å stå fast i kø på fjellet og jeg har også allerede begynt å romantisere at det bare vil bli hyggelig, at vi skal ha med pledd og niste og at det ikke vil gjøre noe å stå fast i kulden på fjellet fordi det snart er jul og når det er snart jul er alt bra.

DA skjønner man at man gleder seg.