Hver gang jeg tar på neglelakk glemmer jeg hvor mye det gjør. Elsker denne blåfargen.

Sånn, da har jeg bestilt billetter til nord. Mamma, pappa og Ingeborg kjører bil, jeg flyr, det blir enklest slik; fly fra Gardermoen til Evenes i midten av juli. Jeg setter meg på flybussen inn til Narvik’s rutebilstasjon. Musikk på ørene, vindusplass, titte ut på det nord-norske landskapet, tenke lange tanker, stille store spørsmål, jeg har allerede klare bilder i hodet av hvordan dette skal gå for seg. Blir hentet av familien på rutebilstasjonen, derfra venter kun en førtifemminutters kjøretur til Ballangen hvor vi skal feriere, men i utgangspunktet drar for å spre asken til morfar, som jeg merker jeg har veldig mange spørsmål knyttet til: hvordan ser urnen ut? Hvor mye aske blir det av ét menneske? Hvem av familiemedlemmene skal helle ut asken? Har spurt mamma, hun har sagt vi får se. Hun sa også at det helt sikkert blir en fin måte å ta farvel med morfar på. Det er 1. juli, jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er helt hvit. Merker jeg ser veldig frem til denne turen, for hver dag prøver jeg å forestille meg hvordan det blir. Har lyst å begynne å pakke bagen, men det er for tidlig. Nord-Norge er kjøligere, men lysere og friskere. På denne tiden av året blir det aldri mørkt. Det er færre hus, flere åpne sletter, større hav. Havene er langstrukne, blå, urørte, kalde. Jeg ser det for meg: meg og Ingeborg som bader i det kalde havet. Det er lenge siden jeg har vært i toppen av Norge, til tross for at halve familien min er derfra. (Mammas familie er fra nord, senere bosatt i Telemark, pappas side er fra Vadheim, ikke langt unna Ullebø). Merker jeg har snakket lite om dette. Jeg er født og oppvokst i Førde, men vi har ingen familie der.

Nå har skyene drevet bort, og sollyset er kommet frem. Jeg er nydusjet, klar for en sommerdag. Får besøk av Sari etterpå og gleder meg. Håper dere har det fint! X