På sommerhalvåret våkner man som oftest til at livet utenfor døra allerede har startet, det er bare å reise seg fra senga og titte ut på sommer-landskapet som allerede er satt i bevegelse. Joggende mennesker, syklende mennesker, gående mennesker, hunder, fugler, biler, busser, trikker. Hetebølger i lufta, noen ganger er det som at man kan se dem. En brennende, orange sol på himmelen. Lubne kumulusskyer som forflytter seg, som lager rom for det blå.

Nå i oktober våkner jeg derimot til total-stillhet, til total-mørke. Før jeg går ut av senga må jeg til og med dobbeltsjekke at det faktisk er morgen, slik at jeg unngår å stå opp midt på natten ved en feiltakelse.

Det hender at jeg må ha tissepause fra drømmene mine et sted mellom klokka 03 og 05, det hendte i natt også, men denne gangen ble jeg først og fremst vekket fordi soveværelset plutselig begynte å blinke blått, hyppig og intenst. Umiddelbart kastet jeg dyna til side og trippet bort til vinduet på det kalde tregulvet: der var det en mann som ble arrestert, like utenfor. Som vanlig følte jeg meg vitne til noe jeg ikke burde sett, selv om det ikke var noe annet å se enn en bil som tydelig hadde blitt vinket ut av veien og ut til siden av politiet; hva det kriminelle angår aner jeg ikke, men mannen stod med hendene i kors-formasjon bak ryggen, bundet fast sammen med et håndjern og livet hans tok mest sannsynlig nettopp en helt ny vending.

Lurer på hvordan det er å være i fengsel. Jeg prøvde å forestille meg det, i noen sekunder, før jeg gikk tilbake til senga og sovnet.

Noen timer senere stod jeg opp til noe som skulle vise seg å bli en solfylt dag. Jeg ferdigstilte alt som skulle gjøres i en rasende fart, sørget for at alle dialoger på mail ble svart på før jeg mot slutten av arbeidsdagen gjorde et skift til skinnbuksene mine, kombinert med en løs genser over som fjernet alt jeg har av kvinnelige former på overkroppen og satte avgårde mot et sted jeg ikke har vært siden jeg selv hadde bostedsadresse i samme nabolag: Oslovelo, en kafé kombinert med et sykkelverksted. Her kan man få reparert sykkelen sin og samtidig ta en kaffe, eller en drink om det skulle være mer fristende. Jeg er der utelukkende for drikken, brødvarene og fordi Oslovelo gang på gang viser seg å være et usvikelig sted. Det er lyst i lokalet, det er god plass mellom bordene, det er umulig å angre på å legge igjen penger der.

Mitt forrige besøk på Velo må ha vært for to hele år siden. Klokka var nok passert midnatt den gang, jeg var nok full og vi hadde nok vorset hjemme hos meg i Markveien like rundt hjørnet. Dette var en tid jeg kunne finne på å lage drinker hjemme hos meg med venner en fredagskveld helt uten å veie opp eller ned på ulempene ved å bli fyllesyk dagen etterpå, man kan kalle det et instinktsbasert liv hvor konsekvenser ikke var totalt, men ganske fravikende, og i løpet av disse kveldene ramlet det alltid venner av venner inn døra, en etter en, som har vært med på å danne noe av det ganske vide nettverket jeg befinner meg i i dag.

Et akutt savn etter denne måten å leve på rammet meg da jeg gikk inn i denne kaféen av en sykkelreparatør denne dagen, men ikke et sånt savn som gjør vondt, heller et savn av en påminnelse om at livet er langt og jeg har mye gøy i vente.

PS. Berliner Weisse med pasjonsfrukt får 10 av 10 av meg. Er syrlig øl blitt min nye greie?

Forresten, se her. Så fett? Blant klyngen av trær i St. Hansparken ble jeg nylig oppmerksom på disse voldsomme stammene, hvor noe av røttene også ligger foldet utover på bakken.

Når man befinner seg i et godt humør oppleves jo alle sanseinntrykk bedre. Hadde jeg gått forbi her på en dårlig dag hadde jeg kanskje ikke orket å tenke tanken lengre enn at naturen er skjønn, det vet vi jo alle, men i universet av gode følelser fikk jeg dette idiotiske ønsket om å en dag stå like stabilt som disse enorme trærne, for når man står helt inntil dem kan man nesten kjenne på det, i alle fall for noen sekunder, hvor trygt det er. Om det skyldes nostalgi fra barndommen, lengselen etter Sunnfjord eller om det bare er sånn naturen får oss til å føle, det vet jeg ikke.

I forrige uke dristet jeg meg til å påføre syre på det lille pirat-arret mitt (hos hudpleier, så klart) for å sette i gang en fornyelsesprosess av hudcellene, jeg tenkte å gi dere løpende oppdatering på resultatet som eventuelt vil komme til syne om noen ukers tid. (Arret synes ikke her, det var kanskje litt misvisende) Jeg har i alle fall flasset i en uke nå, og er endelig ferdig med det, i går feiret jeg med ansiktsmaske og hashtag-egenpleie. Jeg har dessuten vært flink til å drikke tilstrekkelig med vann den siste tiden – som huden min har gitt meg premie for, kan det se ut til.

I dag skal Sari sove hos meg, og jeg gleder meg så mye at det trolig har fargelagt store deler av uken min. Vi har planlagt en by-lørdag i morgen. Spise frokost, komme oss ut i gatene tidlig, titte i brukt-butikker i timesvis. UFF i Prinsens gate spesifikt, det er nemlig en butikk som krever tid, vilje og tålmodighet og derfor passer det perfekt på en helgedag. Både jeg og Sari er superfan av UFF, men likevel enige om at det krever sitt, og at man må grave godt for å finne skattene. (Har dessverre gjort noen bomkjøp der, og det irriterer meg fortsatt) Man blir litt revet med av den sirkus-aktige stemningen i butikken rett og slett, skillet mellom kostyme og vanlige tøy er vag. Men! Jeg er klar for skattejakt. Det er lenge siden jeg har hatt en sånn lørdag, så jeg gleder meg, skikkelig.