Jeg pakker kofferten og tar med meg alle de klærne jeg bruker om dagen. Orker ikke tanken på at jeg våkner og ikke kan ta på meg det jeg vil, det ville vært en frihet frivillig røvet fra meg selv, ti overdeler for fire dager, tja, hvorfor ikke. Jeg tar med meg glitteret fra Pride, det ligger fortsatt strødd utover hverdagen min; på klærne, i håret, i veska, lommeboken, jeg lar det være, det er et hyggelig minne og det gjør meg ingen verdens ting at dette glitteret dukker opp hvor enn jeg vrir meg.

Jeg tar med meg en pakke kjeks til reisen, en flaske vann, i kofferten plasserer jeg eiendelene mine pent, støvletter, rikelig med undertøy, aldri sokker, det finner jeg hjemme, håndkrem. Jeg tar med humøret mitt, tankene mine, det er mange av dem, jeg tar med meg sommerfesten jeg var på forrige uke, jeg tenker fortsatt på den, hvor jævlig gøy den var, hvordan alle fester burde være slik.

Lander på den mikroskopiske flyplassen i Førde sent samme kveld, jeg legger meg til å sove på det kalde jenterommet, i hodet mitt går jeg gjennom uken som var i Oslo, en sommer-uke. Jeg har den med meg helt hit og nå ser jeg meg selv utenfra, løpende rundt på årets sommervise: gåturen på Bygdøy under de store trærne, kaffe på Oslovelo og pasta på Trattoria, Grünerløkka er ikke et dumt sted på denne tiden av året. Mørket kommer aldri, samme hvor sent jeg sitter oppe, det blir faktisk aldri mørkt, kunne lett vært en plage men jeg sovner jo like raskt som jeg våkner igjen morgenen etter. Jeg har latt Tove Lo synge seg gjennom dagene mine, mens jeg har sminket meg og skiftet antrekk fem ganger, på vei ned disse trappene for n-te gang, gatelangs har hun sunget for meg, jeg elsker hvor rebell hun er, hvor faen hun gir, jeg kunne prøvd men jeg hadde ikke fått det til på samme måte.

Nå tenker jeg på den dagen i forrige uke jeg var i alvorlig dårlig humør, den dagen jeg ikke engang gadd å blogge, den andre dagen veltet et skår av lykke om på det, kvelden jeg kom hjem full og følte meg 22 igjen, glad igjen. Jeg tenker videre, beveger meg til en annen dag, jeg tenker på den formiddagen jeg gikk gatelangs med bestevenninna mi og vi passerte naboen min, jeg sier hei og blir glad uten å helt forstå hvor denne plutselige gleden kommer fra. Kanskje fordi jeg endelig ikke ser ensom ut. Kanskje fordi jeg er redd for at hun må tro jeg er gal, hun må lure på hvem i alle dager jeg er, hvor gammel jeg er, hvorfor jeg bor her, hvorfor jeg alltid går opp trappen alene. Kanskje hun ikke vet at jeg elsker det, at jeg må og trenger det, men at det noen ganger er vanskelig.

Endelig kunne hun se meg i en sosial kontekst, tenker jeg på, kanskje hun så at jeg også tilhører noen, at jeg ikke er så alene som det ser ut til.

Jeg våkner hjemme. Førde har sommer.

Løvetennene har gått bort av seg selv og nå er veikantene fylt med skogkløver i stedet.