KRIS

Annonse

Jeansbukser HER, boots HER, skinnjakke fra Ganni, veske er vintage Dior fra The Vintage Bar

Det er alltid risikofylt å bestille sko fra internett. Overraskelsen blir derfor stor når de viser seg å passe foten, ikke bare helt greit, men perfekt. Jeg var dessuten ikke klar over at føttene mine trengte disse bootsene, men her er vi. Og de er mer behagelig å gå med enn mange av joggeskoene mine, hurra!?

(Jeg har med andre ord for lengst sluttet med sko for «bildenes skyld». Det tilhører fortiden)

Oooooooog. Jeg har rabattkode dersom dere ønsker å netthandle i ferien og på nyåret. KRISTINEU20 gir 20% rabatt på alle varer over 500 kr på Junkyard. Det inkluderer salgsvarer og kampanjer. Varer ut hele januar! (Det eneste unntaket er Air Force 1 og Nuptse)

Jeg er på plass i Førde og det blir jul i år også. Tross alt, tross 2020, tross korona. God jul, håper alle har kommet seg trygt hjem!

Annonse

Sortimentet er svimlende stort; hvor i Kiehl’s-land skal man starte?

Jeg har noen forslag.

Leppomadene til Kiehl’s er så bra at jeg bare har bestemt meg for å strande her. Jeg eier ingen behov eller nysgjerrighet for andre merker eller produkter lenger, i stedet kjøper jeg bare disse om og om igjen og satser på at Buttersticksene deres aldri går ut av produksjon. Leppomaden, som kommer både i krukke- og stickformat, smelter inn som smør på leppene. Velg mellom blank eller farget. Jeg foretrekker sistenevnte.

Fargen «Pur Petal» er den jeg offisielt har henfalt til og bruker hver dag, men jeg har planer å teste ut de dypere fargetonene også. Elsker at jeg slipper den harde linjekanten som en hvilken som helst leppestift gir (og som i et ellers sminkeløst ansikt kan se litt stivt ut, med mindre jeg er på party), men at leppene likevel får en tydelig, deilig farge. Ét lag, og rosafargen er lys og nesten gjennomsiktig. Jo flere lag, jo mer fremtredende og pigmentert blir produktet. Jeg drar sticken over leppene en del ganger, som dere ser. Liker å gi leppene oppmerksomhet!

Ah, måtte Kiehl’s for alltid selge denne. En fullgod 10/10.

Rød, oljebasert lipgloss!

Her er noen av gjengangerne mine. Fikk nettopp påfyll av Kiehl’s (tusen takk ♥) og kjenner et skrik av lykke når jeg ser flaskene stående slik; nye, fulltappede og klare til bruk på badevasken min.

Fuktspray med duft av kaktusblomst, jeg sprayer denne i ansiktet når som helst i løpet av dagen for å føle meg frisk i huden.

Ultra Light SPF 50 solkrem, dere har hørt meg lovprise denne en rekke ganger før. Vel, hva kan jeg si? Jeg hadde gitt opp håpet om at det fantes solkrem som ikke etterlot ansiktet klissete og glinsete, helt frem til jeg snublet over denne. Mange av dere har sendt meg melding etter å ha prøvd den og sagt at dette er den beste solkremen. Jeg er totalt enig.

Ultra Facial Cleanser, en snill, mild ansiktsrens som jeg bruker hver morgen og kveld.

Liquid Body Cleanser. Jeg synes Kiehl’s er flinke på alle områder, men kroppssåpene deres går over alle nivåer. Hver gang jeg skal i dusjen gleder jeg meg til å såpe meg inn i denne og kjenne lukten av frisk koriander ikke bare på kroppen, men også på hele badet etterpå. (Anbefaler forresten «Musk»-varianten av samme produkt, lukten er helt insane!). Gode såper er ~ self care ~

Ultra Facial Cream med faktor 30, denne har jeg gitt i gave til mange jeg er glad i og alle har blitt sykt glade for det, og så, følgelig, avhengige. Moahaha. En mild, god fuktighetskrem for ansiktet som etterlater huden matt og fin.

Til slutt anbefaler jeg avokado-øyekremen, som er tykk, fuktighetsgivende og alltid får meg til å se mer våken ut enn det jeg er.

Takk for meg. JEG ELSKER GOD HUDPLEIE.

 Foto: Massimo Leardini

Underlig, er det ikke, hvordan vi hver dag lever livene våre parallelt med helt uforklarlige fenomener, fenomener langt unna alt det vi kan forstå, og som grenser til magi, uten at vi lar det ta større plass enn at tankene får streife gjennom oss i små sekunder. Kanskje ser vi ut av vinduet en sen kveld mens månen lyser sterkt og flott og vi forbauses – men like etter gjenopptar vi livet slik vi kjenner det gjennom våre alminnelige rutiner.

Månen som lyser sterkt lik en lampe…

Månen som bare henger i løse luften. Slik vi også, på vår planet, bare henger fritt?

Den rødglødende solen, større enn vi noen gang kan forestille oss, som selv fra en uhyre lang avstand smelter iskremen av ispinnen en brennhet juli-dag dersom vi ikke spiser den opp i løpet av kort tid..

Skydottene på den blå himmelen, som til sammen kan være så tette og solide at solen ikke når gjennom og ned til oss, men som likevel ikke går an å verken fange, sitte på, ta på..

Hva med eplene? Eplene som vokser ut på trærne i september så sakte at vi knapt merker det, og som kort tid etter råtner dersom vi ikke spiser dem. Der faller de en etter en ned på det våte gresset. Eplene faller nedover, og ikke oppover, og vi vet hvorfor, det er læren om tyngdekraft som vi tidlig i livet ble kjent med; denne regelen er en bestemmelse i universet, og den befinner seg langt utenfor vår kontroll, men er det ikke rart at det er akkurat slik, og ikke andre veien? Hva om året gikk motsatt: eplene ble trukket opp fra bakken og hektet fast igjen på de slanke stilkene, forvandlet fra rotne til modne, så umodne epler, og så; hvis vi hadde tid og tålmodighet til å studere dem i ukesvis, sittende på en stol ved stammen av treet, ville vi se dem forvandle seg fra modne frukter, til hvite blomster, så knopper, og etter hvert ville også treet bli grønt! Fullt og tykt av blader igjen! Været ville bli mildt: det ville bli vår. Prosessen er så lang, så dryg, og så forsiktig, at selv sittende på en stol med skarpt blikk og høy konsentrasjon ville vi være ute av stand til å se hvordan de avlange bladene til epletreet skiftet farge fra høstens gul til vårens grønn.

Hei!

Jeg har lest meg gjennom juni, juli og særlig august; stadig har jeg hentet ut nye bøker fra de høye reolene på Norli, bært dem med meg hjem og forsvunnet inn i ulike verdener. Én etter en har jeg blitt ferdig med bøkene: jeg har stirret ut i luften og lurt på hva nå? etter hver eneste av dem. Åh! Hvor mange ganger har jeg ikke fortvilet og oppgitt tenkt at ingenting i denne verden passer meg, for å så, etter en stund, åpne en god bok (i visshet om at det har hjulpet før), og latt meg beruse over at det bare var løgn. Mye passer meg, jeg må bare lete de riktige stedene. Det dreier seg om å finne de riktige ordene, de riktige bøkene, de riktige forfatterne, og heldigvis har vi god tid.

Det er noe utrolig fredfullt og vakkert med den lesende. Se, der sitter hun. Ubevisst, hvilende i seg selv. Hun ser ikke at jeg ser på henne. Øynene er konsentrerte, kroppen nesten urørlig. Hun befinner seg i enden av sofaen, i stuen, i leiligheten hvor hun bor, men også i en annen verden. I språkets verden. Er livet så uutholdelig, at vi må dikte opp historier på papir for å overkomme det? Eller er det motsatt: er livet så vakkert at vi ikke har annet valg enn å gjengi det i litteraturen? Med bøyde knær og ryggen inntil veggen sitter jeg i sofaen. Jeg flykter, forlater, forsvinner. Det er lørdag, jeg ser ut vinduet mitt, og der, mellom vinduskrossen, er livet. Livet som venter, høsten som venter, venner som venter, men jeg vender i stedet innover.

«(…..) mine største opplevelser fantes der ingenting skjedde»… En av setningene fra Biografi (glemsel) av Tomas Espedal.

Har funnet ut at det idéelle lesestedet finnes flere steder. Sittende i sengen, liggende i sengen, nedsunket i en dyp stol. En god stol er ofte det beste lesestedet. Jeg har også gjort meg opp en erfaring av at de dype lenestolene på Eldorado Bokhandel i Torggata er ypperlige, ikke bare fordi du synker perfekt ned i putestoffet, men fordi de liksom ligger gjemt bort bak reolene, mellom tunge vegger, man kan altså befinne seg i en stor bokhandel, i en stor handlegate, i en nokså stor by, og likevel ha følelsen av at du gjemmer deg. Eldorado Bokhandel er et skjulested og et perfekt lesested. Lesesalen på Nasjonalbiblioteket? Rakrygget sittende ved skrivebordet, med føttene brettet inn slik at rumpa hviler på anklene. Noen ville sagt kaféer; for meg et det et håpløst lesested, jeg klarer aldri å lese på kaféer.

Tips til dere som bor i eller skal besøke Oslo: Bislet Bok i Thereses gate på Bislet. En smal, nisjete bokhandel på knappe 20 kvadratmeter som har utnyttet sin smale plass med å fylle butikken med litteratur fra gulv til tak. Du kan oppholde deg i butikken lenge uten å kjøpe noe, og de ansatte er hjelpsomme dersom du ønsker det. Jeg passerer ofte bokhandelen på vei til matvarebutikken, og det ligger alltid så bra titler på utebordet at det krever en sterk anstrengelse av meg hver gang for å ikke stoppe opp. Det vil si: en anstrengelse jeg ikke har. De har ikke bare ferskvare-litteratur, men også eldre, spennende bøker og det liker jeg skikkelig godt. Det ble jo skrevet så mye bra mens jeg enda var et spedbarn, lol! Jeg har med andre ord mye å ta igjen i dette livet som 97-kid.

Det første sikre tegnet på at høsten er her er når jeg går forbi skolegården sent i august og hører skoleklokkene, ropene og latteren. Sommeren var lang. Nå ligger eplene på bakken, endelig.

juli 2019. jeg savner ikke å ha langt hår! men synes bildet er fint. :)

13. juli. I dag våknet jeg til hvit og blå himmel, dagens første tanke satte meg i dårlig humør: jeg er ferdig med boken jeg leser. Den tomme følelsen av å krasjlande i virkeligheten igjen etter en bok man har tjoret seg fast i dag etter dag. Har et dusin uleste bøker som ligger stablet vilkårlig over peisen, men ingen av dem frister. Sitter enda enda fast i drømmeaktige, men realistiske historien om Ola i Etter Kairo. Ola som har vokst opp med en manisk depressiv far, Ola som hele tiden lengter etter normalen mens han funderer på hva normalitet egentlig er. Meg som leser boken, som også begynner å lure på hva som skiller det vanlige og det uvanlige. Ola som frykter at han kan være arvelig belastet. Ola som heldigvis er i et herlig kjærlighetsforhold med kunsteren Marianne; De bor i Oslo og det er vinter, jeg elsket å lese om livene deres. Jeg så for meg Marianne, i Oslo, i desember, tegningene hun tegnet og forholdet deres, forelsket i hverandre i denne byen. Oslo, deilige Oslo. Ferdig med siste side i boken, paff. Der ble alt filmaktig. Et blunk, og jeg var tilbake i leiligheten min. Nå klarer jeg ikke å bli i godt humør igjen før jeg har gått ned til bokhandleren i gata og kjøpt meg en ny Tove Nilsen-bok. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv..

Ja vel. 13. juli. Hva annet? Jeg har oppdaget bandet Choir Boy, de har et album som seriøst leverer fra første til siste spor. Bare MÅ dele disse med dere.

Toxic Eye

Nites Like This

It’s Over

Satt meg ved skrivebordet etter frokost, åpnet kommentarfeltet: bare nydelige ord. Takk, dere er snille! :-*