KRIS

Annonse

Noe av det gøyeste jeg vet er å leke med veggene mine hjemme. Det er ganske mange vegger å ta stilling til i en bolig, og mulighetene er cirka uendelige, noe som kan være en utfordring men også en kreativ, moro greie. Jeg elsker å flytte på vegg-objektene mine og gjør det sikkert ukentlig her hjemme, noen ganger til og med daglig, om det så bare er for å sette en ny spiker og justere et bilde, eller bytte om på plassering av dem for å gi en ny og annerledes følelse til rommet.

Her er meg som briefer over bildeveggen min med plakater og rammer fra Artroom. Jeg har det siste året vært innom nettsiden deres ved flere anledninger for å vindusshoppe (har for øvrig beslutningsvegring og bruker å vindusshoppe i månedsvis før jeg tar avgjørelser), og da jeg plutselig fikk spørsmål om å lage en bildevegg sammen med dem hoppet jeg nesten på ekte.

Jeg synes det var utfordrende å velge ut bare et par produkter, så jeg endte opp med ydmyke elleve plakater.. Hehe. Artroom har et stort utvalg av plakater i dansk design med tilhørende rammer i både lys eik, svart tre, hvitt tre og de klassiske, metalliske variantene. Slanke rammer = dødsfint. Jeg elsker det. Gikk for en kombinasjon av kunstplakater og sort-hvitt-fotoer. Og så klart en Circle Art av månen vår (som jeg elsker så høyt og har lyst å besøke en dag. Håper Elon Musk har rett i at vi skal kunne begynne å flytte dit i løpet av 2020).

Før brukte jeg bestandig å være så forsiktig med å hamre inn spikrer og sette nye skruer inn i veggene mine. Redd for å angre, redd for å gjøre feil, redd for at det ikke skulle kunne tettes igjen, alt det der, helt til interiør-master Helene fortalte meg at hun aldri stresser med det; snarere tvert imot, hun synes spikrer på veggene kan se kult, røft og til og med litt «industrielt» ut. Husker ikke om det var akkurat den ordlyden hun brukte, men jeg bet meg i alle fall merke i den måten å se det på, og siden har jeg kunne leke meg frem på egne vegger i mye større grad enn før. Noen ganger må man bo seg litt inn også… Det hender jeg flytter på de største bildene mine og må sove på det før jeg bestemmer meg, rett og slett. Se på det, legge meg, våkne til det igjen med friske øyner, se om det passer inn, om det ser naturlig ut, og ikke minst om det gir en god følelse til rommet.

Jeg er ikke så glad i et altfor organisert interiør, så jeg henger ofte bildene opp litt vilkårlig. Skulle faktisk kunne fylt denne veggen med enda flere plakater, når jeg tenker meg om. Og når våren kommer har jeg lyst å teipe fast en liten vårblomst ved siden av postkortet :-))))

Artroom tilbyr kunst som alle skal ha råd til. Det elsker jeg ♥

Plakatene mine er forresten i følgende størrelser: 50 x 70 cm, 30 x 40 cm, 21 x 30 cm.

PS! Dette er et helt genialt julegavetips til en du er glad i som har ledig plass på veggene sine <3

Markblomster Almunecar (1959)

Summer Breakfast in Norway (1989). Hender det at du ser et maleri og liker det så godt at du skulle ønske du var i det? Sitrontrærne, baguetten, den rutete bordduken og den slanke porselensskålen ser ut som tatt rett ut fra et sted og et liv på Sicilia, men hagen, de kraftige trærne og fjellene i bakgrunnen gir meg følelsen av å være hjemme. Bondeliv blandet med et liv nært Middelhavet, kanskje?

Ferdinand Finne (1910-1999)

Ibizza Våraften (?), I romantikkens Italia (1983)

I voksen («voksen»…) alder har jeg fått oppleve hvor mye kunst, musikk og kultur kan ha å si for meg, hvor mye det kan få meg til å føle og hvor langt bort fra virkeligheten det kan ta meg, men en annen ting voksenlivet også har lært meg er hvor fort alle disse følelsene kan snu så snart jeg skrur av musikken eller vender blikket bort fra kunsten igjen. På samme måte som vi for eksempel drar i Operaen, forsvinner inn i en hypnotisk og nesten-uvirkelig verden med storslåtte dansere og orkestre, og kommer hjem igjen til en stille stue. Vi kan drukne oss selv i skjønnhet og dramatikk, behagelige lyder i konsertlokaler og vakre illustrasjoner i bygg og museumer, men vi må alltid tilbake igjen til realiteten, for alt det dette kulturelle skal få oss til å føle og tenke og lure på varer sjelden stort lenge før man brått er tilbake til hverdag og gjøremål, plikter og oppgaver, stillhet og støy.

Det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å ta med seg kunsten inn i hverdagslivet. Hvordan gjør man det, i så fall? Jeg har ikke fått det til.

Gikk uansett innom Fretex i nabolaget på vei hjem i mørket dag. Det er sjelden jeg tar med meg noe fra møbel-avdelingen i kjelleren, men denne gangen fant jeg en innrammet kunstplakat fra en Henie Onstad-utstilling med lilla blomster på seg. Det var navnet til Ferdinand Finne i en signert, løkkete skrift som stod på plakaten, der og da orket jeg ikke å ta stilling til å kjøpe et nytt møbel-objekt til leiligheten, så jeg gikk hjem, angret umiddelbart. Hang fra meg den tunge jakken, vasket hendene slik jeg alltid gjør når jeg kommer hjem, skiftet til tykkere sokker, gikk raskt bort til stuebordet hvor jeg la fra meg Macen sist, åpnet den, tastet inn navnet på kunsteren og ble ganske fort hekta. Hekta på fargene i maleriene, på livet han har levd, på tekstene han har skrevet og til og med på tekstene som har blitt skrevet om han.

Ferdinand hentet motivene sine vel så mye fra Middelhavet og de greske øyene som fra den norske naturen innerst i Telemark, og det er som at han har fanget opp alt jeg har sett i barndommen min i maleriene sine, enten han har malt det norske frokostbordet (bilde over) eller knoppen til en valmue-blomst.

Det får meg til å lure på hvordan nesten alt jeg ser rundt meg kan minne meg om barndommen min, når barndommen ikke engang er spesielt lang. Det virker som at jeg har hundretusenvis av minner fra skogen bak skolen jeg gikk på i Førde, som om jeg skulle ha vært der og bodd der et helt liv, men grunnskolen bare jo varte i syv år og det var kun på torsdager vi hadde utedag og tilbragte tid i den skogen.

Finne forfattet også en rekke personlige reiseskildringer mens hans reiste jorden rundt, var kostymesjef på Nationaltheatret i en periode og ikke nok med det, i tillegg en dyktig pianist. Eh, veldig kult? Et kjapt Google-søk informerte meg for øvrig om at Gyldendal har gitt ut en bok om han, portrettert av en av hans nærmeste venner, Thore. J Elton. Den må jeg få tak i straks! Regner med Torget på finn.no kan hjelpe meg der.

«Gang på gang har jeg brutt opp, slått rot i et nytt hus, brutt opp igjen. Hva er det for en kraft som driver en? Er det skapelsesprosessen, en søken etter harmoni, etter disse proporsjoner og atter proporsjoner som alle ting kommer tilbake til? Jeg vet ikke svaret, jeg vet bare at jeg drives. Og gang på gang har jeg brutt opp med en fortid og et miljø, og søkt nye beiter. Rastløshet? Neppe det alene. Heller en fruktbar søken, tror jeg, en ubevisst trang til fornyelse. Og samtidig var det en frigjøring fra livsvilkår som prøvet å låse meg fast? Ikke noe menneske er fri fra smerten bak smilet. Fra følelsen av egen utilstrekkelighet.»

PS, jeg gikk tilbake til Fretex og kjøpte plakaten!

Dette er ingen anmeldelse (jeg er ikke filmanmelder), men en høyst nødvendig omtale fra en jente som har vært på kino og ikke klarer å tenke på noe annet før den har blitt skrevet ned.

(Foto: Manuel Claro/Motlys/SF Studios)

Jeg så traileren til Håp med en gang den kom ut og visste umiddelbart at jeg måtte se den, men det var ikke før i går at jeg dristet meg til å sette opp en kino-date og faktisk gjennomføre det. Fikk med meg Ingeborg som har blitt min faste kino-kompanjong denne høsten, og først måtte vi spørre hverandre om vi var klare for dette: nok en blodalvorlig film om livets aller tyngste brutaliteter. Kreft. Uhelbredelighet. Døden. Likevel synes jeg Gard Elin Stava Sandve skrev det fint i Dagsavisen: «Håp» handler om livet, ikke døden.

Min første tanke da vi entret salen og lette etter setenummeret vårt var hvordan jeg bestandig drar på kino for å se Andrea Bræin Hovig på lerretet, hver gang i en ny rolle, hver gang kledd i et nytt navn, hver gang i en ny historie, og hver eneste gang tror jeg på henne uten å stille spørsmålstegn. Det er godt skuespill.

I filmen følger vi Anja (Andrea Bræin Hovig) som får sjokkbeskjeden på lille julaften om at hun har fått en kreftsvulst på hjernen. Prognosen for å overleve er minimal, og hun skal mest sannsynlig dø innen kort tid. Gjennom julehøytiden må hun og samboeren Tomas finne ut hvordan de skal håndtere de vanvittige følelsene som bærer med en fersk og rå dødsdiagnose, men de må også finne ut hvordan de skal formidle det videre til sine seks barn. Ja, for hvordan i alle dager forteller man sine egne barn at mamma snart forsvinner?

Ikke bare skal hun miste familien sin, men kreftsyke Anja må også forholde seg til hvordan det blir for familien å miste henne.

Døden er helt sinnssyk å tenke på. Tenk at vi mennesker overlever andres død, tenker jeg ofte på. At en dag så puster de vi er glade i, og neste dag ligger de under jorden. Det er jo sånn det er, for alle oss, at det kun er sekunder som skiller oss fra å være i live til å være revet bort fra livet.

Jeg lurer veldig på hvordan det er å vite at man snart skal dø når kroppen egentlig kan bære i flere tiår til.

Forresten er det verdt å nevne at Andrea spiller regissøren sin egne kreft-historie i denne filmen. Gjør så klart alt ekstra ubegripelig og nakent.

Det er mye jeg elsker i denne filmen, jeg elsker for eksempel hvordan den store St. Hanshaugen-leiligheten er så naturlig og rotete, fylt med spor av hverdagslivet til en familie, jeg elsker hvordan regissøren går ned i dypet på hva som faktisk skjer fra det sekundet man får vite at man skal dø, alt Anja føler, spørsmålene hun stiller legene, svarene hun vil ha men som hun ikke får, kjærligheten, hvordan den absolutt ikke er perfekt og hvordan et uperfekt liv kjennes ekstra vondt og kanskje til og med skamfullt når kreften kommer ubedt og banker på ytterdøra. Dette fører til en rekke plutselige oppgjør i livet hennes, som jo er forståelig og nokså naturlig, for når døden nærmer seg har man ikke lenger all denne tiden til å endre livet sitt slik folk flest har.

Sammen med kjærligheten tar historien for seg et tema som er vel så viktig, det legges nemlig fokus på hvordan Anja opplever det å komme inn på sykehuset i romjulen til et stort, hult fravær av både faglig og menneskelig kommunikasjon. Legene er på ferie, spesialistene har jul. Men dør ikke folk i julen da? spør hun. Hvert sykehus-besøk byr på nye ansikter med nye ord, og når det er ubehagelig å se på et kinolerret lurer jeg på hvordan det kjennes på ekte, når livet forsvinner som sand mellom fingrene dine og tryggheten ikke er å finne på sykehuset. Om tryggheten skal være å finne ét sted, så er det jo nettopp der.

Dra og se Håp på kino denne uken!

Denne skinnjakka vurderte jeg å selge på Tise før jeg dro fra Norge til Frankrike, men flaks for meg så gjorde jeg det ikke likevel. Jeg elsker å kvitte meg meg klær som en slags måte å gå videre på her i livet (selv hvor vanskelig jeg har for å si farvel), men denne vet jeg at jeg hadde jeg angret på dersom jeg lot gå. Det er den mest bad-ass jakken jeg eier av alle klær i skapet mitt, og den har vært med meg gjennom et så sprøtt år av livet mitt at det ville nesten vært rart at noen andre enn meg skulle hatt den på seg.

Kanskje jeg selger den etter hvert, likevel. Da skal jeg i så fall si ifra, for veldig mange av dere har spurt hvor den er kjøpt. Fant den på Velouria Vintage en lys, fin vårdag i fjor :)

Hello, hello, forresten! Dette har vært en utrolig fin helg. Føler ikke at det er november, men på samme tid så føler jeg ikke at noen ting er som det har brukt å være, lenger. På en fin måte. Jeg gikk hjemover til leiligheten min i Montmatre på tidlig fredag kveld og bare var så lett i hele kroppen. Det var så lett å gå, lett å bære meg selv, lett å være. Hadde nettopp møtt en venninne for en kaffe og skulle egentlig bare hjem for å sove etter en evig dag, men jeg var i altfor godt humør til det, så jeg satte meg ned på første uteservering og bestilte meg et glass vin for å feire, hva da? Bare en bra dag, haha. Utendørsserveringene i Paris er som en del av fortauene, stolene er vendt utover og ikke innover, heller ikke mot hverandre, men på langs. Rad på rad som i en kinosal, med gaten som kinolerret som skaper den beste form for people watching. Etterpå bestilte jeg meg en Espresso, drakk den på en slurp og beveget meg hjemover tomhendt, mens jeg tenkte på hvor deilig det var å ikke drasse på veske eller en stor, tung jakke for den del. Resten av kvelden brukte jeg på å styre i leiligheten i timesvis, med alle disse tingene som utgjør en slags blanding av gjøremål, hobby og jobb. Glemte jo helt at kaffe faktisk gjør deg våken. (Helt til man begynner å drikke det hver dag – da forsvinner effekten?)

Forresten, det er bare en måned til jul!?!?! Jeg gleder meg som et barn. Håkon ringte tidligere denne uka og sa at han hadde reservert bil via nabobil (elsker den appen), så vi skal plukke opp en Hyundai her i Oslo den 22. desember og kjøre over fjellet sammen med kjæresten hans, hjem til Vestlandet, hjem til jul. Jeg er allerede mentalt forberedt på å stå fast i kø på fjellet og jeg har også allerede begynt å romantisere at det bare vil bli hyggelig, at vi skal ha med pledd og niste og at det ikke vil gjøre noe å stå fast i kulden på fjellet fordi det snart er jul og når det er snart jul er alt bra.

DA skjønner man at man gleder seg.

reklame for egen smykkekolleksjon med Syster P

Hei! God søndag, og med det mener jeg faktisk god, i dag kjenner jeg meg uthvilt. Jeg har sovet forbausende dårlig den siste tiden uten at jeg helt klarer å finne en grunn til hvorfor, nettene har ved jevne mellomrom bestått av ubehagelige mareritter om de jeg er glad i. Både i Oslo og Paris har jeg bråvåknet midt på natten av menneske-stemmer i oppgangen, og hver gang det skjer står jeg så klart med én fot i drømmeland og én i virkeligheten, og jeg rekker aldri å våkne ordentlig for å finne ut om det jeg hører er reelt eller ikke. Jeg sovner ganske raskt igjen før jeg våkner igjen av alarmen på morgenen, overlevende etter drømmer og mareritt så klart – men sliten av alt natten har tatt meg gjennom. I dag derimot! I dag føler jeg meg som meg selv igjen, for jeg sov som en liten baby hele natten gjennom og det har jeg egentlig gjort de siste dagene også.

Til frokosten i dag satt jeg og tuslet med bilder på dataen, og da jeg overførte bilder fra minnekortet fant jeg bilder fra i høst som jeg knapt kan huske at jeg tok.

Det er ikke lenge siden det var sommer. Eller jo, nå er det jo ganske lenge siden, men bare fysisk, ikke mentalt.

Her gikk jeg med kjole på en mandag, det husker jeg skikkelig godt, og jeg klipte meg hos Harlem. Rart å se på nå som jeg faktisk har klippet meg kort for første gang i livet.

Denne Levis-buksa selger jeg på Tise faktisk, hvis noen vil eie den. Det er en 501-modell og den er super-nice. Vi har levd et fint liv sammen og nå vil jeg at den skal få et nytt liv i en annen garderobe og på en annen kropp. :)

På alle bildene i dette innlegget har jeg forresten på meg smykker fra min helt egne kolleksjon, Syster P x Kristine Ullebø. Jeg bruker dem hver eneste dag, faktisk nesten helt uten unntak. De små hoopsene er perfekt til hverdag, men som dere ser er de store også det, jeg bruker dem like mye på en ordiner ukedag som på en glam fredagskveld. Da jeg satt og tegnet på skissene i vinter ønsket jeg meg øredobber som kunne gjøre noe med ansiktet som gjorde at det så pyntet ut selv uten sminke, og i hele sommer, i hele høst har morgen-rutinen min sett sånn ut: stå opp, vaske ansiktet i vann, gre håret og ta på øredobbene, ready to go. De glitrer ikke, men de glinser, og det elsker jeg <3

Det er en helt perfekt julegave å gi til bestevenninne, søster eller mamma <3 Eller kanskje til bestekompisen? Gutter med øreringer er hot!

Ringene blir bare finere og finere med tiden synes jeg, når de har pådratt seg sjarmerende slitemerker og slitasjer. Armbånd, ringer, øredobber og alt fra kolleksjonen min finner dere HER.

Tenk at det så sånn ut og at vi ikke brydde oss noe særlig om det. Det var bare sånn det var, sommer, ingenting mer spesielt enn det.

Nå er parken nesten helt naken. Trærne er strippet for fluffy, fargerike blader og har heller lagt seg som et teppe på den kalde bakken. Helt til det kommer folk og fjerner dem med rake og store, svarte søppelsekker, og så er ikke bladene å se igjen før det er vår og trærne føder dem på nytt. Det er som om at bladene kommer fra ingen steder, super weird, super cool, egentlig. Sånn er det jo med oss mennesker også, egentlig. Lol.