foto: Håkon Jørgensen

I går ble det vinter på bakken. Østlandet er hvitt, og lettheten i bevegelsene når kroppen bare har på seg små, lette klær er byttet ut med tyngre, vanskeligere bevegelser. Skal jeg ut døra nå krever det en hel påkledningsøkt, jeg må ta på meg lange bukser, gode sko, ullsokker, høyhalset genser, skjerf som dekker hodet og helst deler av ansiktet, sist men ikke minst en tykk, god jakke. Det går ikke lenger an å leve slik man gjør om sommeren, jeg kan ikke løpe etter bussen på samme måte som i juli for eksempel, det går tregere og bakken er glattere, skoene mine er tyngre, alt er tyngre.

Likevel ville jeg aldri vært foruten disse månedene. Her om dagen lekte jeg med tanken om hva jeg hadde gjort dersom jeg fikk beskjed om at jeg aldri fikk se vinter igjen. Hva hadde du gjort? (En av hobbyene mine her i livet er å stille meg selv umulige ultimatum. Lol)

I dag har jeg hørt på Bedřich Smetana hele dagen og følt at jeg har levd i et eventyr (Hør Má Vlast, JB1/112: II. Die Moldau. Det er et langt tonedikt som beskriver tsjekkisk landskap og kulturhistorie), funnet trikset for å unngå statisk hår (BALSAM?), spist meg ut av fryseren (torsk som jeg kjøpte i 2018 og tok med meg i flyttelasset fra Markveien på Grünerløkka, pluss erter som jeg lagde ertestuing av), hatt den ultimate lørdagsfølelsen.

Vigelandsparken er en park jeg har ignorert i årevis, helt til jeg plutselig har befunnet meg i den ved tilfeldige mellomrom og blitt slått ut hver gang av hvor vakker den er. Ja, den består av en maurtue av turister, men jeg synes det er hyggelig. Ofte kommer jeg løpende dit i treningstøy på vårkvisten, klar for på løpe opp og ned de evige trappene i den skarpe sola, midt blant all kunsten, de påbegynte blomstrene og menneskene. Det hender jeg får øyekontakt med turistene og da kjenner jeg på dette ansvaret om å skulle representere det landet de er her for å se, landet de har kommet hele veien fra der de bor for å titte på, så jeg bruker å smile til dem som en høflig gest slik at de skal dra hjem igjen med tanken om at nordmenn er fine folk. For det er vi vel?

Her er meg og Bahare i forrige uke. Det var iskaldt ute, som du kanskje ser på de røde ansiktene våre, men månen hang på himmelen og det var uten sidestykke en helt nydelig kveld. Awh. Hvorfor kvier vi oss alltid sånn til høst? Det pleier å knyte seg i magen min i august-måneden fordi jeg gruer meg sånn til å gi glipp på sommeren, til å gi meg hen til kulde og grusomheter, men når bladene og temperaturen først har falt så slår det jo aldri feil, det er koselig. Note to self for 2020: ikke få mageknipe i august.

Kreftforeningen har gått sammen med House of Yarn og strikket ullgensere for å markere rosa sløyfe i rosa måned, og jeg synes denne setningen fortjener å bli skrevet i skjønn rosa <3

Høst i nabolaget.

Dette er fortsatt en av mine favoritt-fasader i nabolaget. Tenk, en dag bor jeg kanskje her!

Jeg har gått så mye med skinnbuksene mine de siste par-tre-ukene at de har begynt å bli «slitt» i stoffet, og nå er de helt perfekte. De lager en svak, gnissede lyd når jeg går og jeg elsker det, haha. (Etter å ha blitt avhengig av ASMR på YouTube legger jeg merke til lyder i hverdagen på en helt annen måte nå enn før. Det har ødelagt meg holdt jeg på å si, men det har jo ikke det – heller tvert om)

Min lille, hverdagslige pleasure har blitt å titte innom bokhandelen på St. Hanshaugen på vei hjem fra jobb. Det slo meg hvor utrolig behagelig denne butikken er. Som å ta føttene inn i en ny verden. Bussene, bilene, menneskene, jaget, alt det forlates i det man går inn dørene, og når den lukkes bak deg er det nesten lydstille. Trafikken utenfor er om ikke annet dempet, mer behagelig, mer fraværende. Et rike av bøker, stablet på slanke trehyller langs veggene, de sier ingenting, de bare er der, med sine tusenvis av ord og setninger på innsiden. Bokforhandlerne er aldri oppkavet eller stresset slik jeg selv ofte er, tvert om har de en ro jeg alltid elsker å møte, og så legger jeg merke til at de spør meg om jeg vil ha hjelp ikke fordi de må, men fordi de vil. Mest sannsynlig har de selv lest et stort antall av det som finnes av bøker i butikken, og vi vet jo alle hvor godt det er å prate om det som er lest. Jeg kjøpte ikke noe denne gangen, men fikk anbefalt «I Blått» av Maggie Nelson av en hyggelig jente som jobbet der, så jeg tror jeg må tilbake og kjøpe den når det jeg har her hjemme er ferdiglest. Egentlig støtter jeg veldig opp under det å låne bøker på biblioteket, byttelåne på historiene, ikke alltid kjøpe og forbruke, men det er noe med å ha disse bøkene selv, eie dem, titte på dem, som et oppslagsverk, som en del av interiøret. Å kjøpe en ny bok og bære den hjem, inn i leiligheten min, åh, det er alltid en så god følelse.

Hei!

I helgen har jeg gjort litt forskjellig.

Jeg har for eksempel spilt på det elektroniske pianoet jeg har stående, og på et punkt denne helgen innså jeg at det gir meg en større terapi-virkning enn jeg ante. Det er så krevende å lære seg å trykke på de riktige stedene at jeg ikke har sjanse å tenke på noe annet enn de svarte og hvite tangent-stykkene fremfor meg. Noen ganger gjør de meg til og med svimmel dersom jeg spiller på dem for lenge, og jeg må jeg ta meg en pause. Drikke et glass vann, se på noe annet enn på klaviaturet, ut vinduet for eksempel, ofte hjelper det å gå til et annet rom og komme tilbake igjen med friske øyner.

Å starte med å spille piano består av å gradvis forstå hvor krevende det faktisk er. Det er enkelt å spille, umulig å bli god, det er følelsen man sitter med som nybegynner. Dere som faktisk spiller piano på ekte: for meg er dere noen slags Guder.

En annen ting jeg har gjort er at jeg har sett De Dødes Tjern på kino. Det var på fredag og det var iskaldt i luften, en sånn kulde kun november har, og da jeg begynte å kle på meg hjemme før avreise mot Colosseum kino var det som om kroppen jobbet imot meg, som barn som ikke har lyst å kle på seg støvler når det regner ute. Sta, motvillig, negativ, kanskje til og med gråtende. Jeg gråt ikke da, det hadde tatt seg ut, og forskjellen fra da til nå er jo at jeg velger å gå ut døren av egen, fri vilje, det er ikke noen som tvinger meg.

Faktisk er det ingen som tvinger meg til noe som helst i dette livet lenger, alle gjøremål utføres i et ønske og en ånd som kommer fra meg selv. Det nærmeste jeg kommer absolutte forpliktelser er huslån, leie av strøm, leie av mobilabonnement, den slags, og så betaler jeg en sum skatt til staten basert på hva jeg har tjent det siste året, det gjør vi jo alle, til gjengjeld får jeg nyte godene av et samfunn i velferd. Og utenom dette lever jeg et liv nærmest strippet for alvorlige plikter.

Å gå på kino på en fredagskveld er genialt! Egentlig er det den helt enkle oppskriften på den ultimate helgefølelsen, spør du meg. Bare for å snakke om kulde igjen: den gylne regelen om to lag ull, bukser som dekker anklene, tøystykker i form av votter på hendene, den gjentar seg hvert år, for da jeg først var ute av døra på fredag og kroppen ble satt i bevegelse, en fot fremfor den andre i raskt tempo hele veien til Majorstua, ble de negative tankene som egentlig bare angikk minusgrader byttet ut med forventningsfulle tanker om filmen jeg straks skulle se. Friskt, kaldt, men med en hals dekket i merino overlever man akkurat, dessuten ser jeg hele tiden små barn ute i gatene og jeg tenker at dersom de klarer seg i denne kulden så må vel jeg også klare det.

I dag har jeg kjøpt to nye bøker og det er det beste som har skjedd i dag!!! Det er i alle fall det som gjorde meg aller mest glad, jeg nærmest hoppet/sprang/danset hjemover, kanskje alt på en gang. (Av og til løper jeg til og fra ting selv om jeg ikke har dårlig tid, bare fordi jeg synes det er befriende og fordi ingen egentlig vet om jeg har dårlig tid eller ikke, så jeg kan likesom gjøre som jeg vil) Følte meg helt hul i kroppen etter å ha lest ut det tredje bindet i encyklopedien til Knausgård, som om all trygghet i hverdagen forsvant mellom fingrene på meg når jeg visste at jeg ikke hadde disse fine, bekvemmelige setningene å fylle hodet med når kvelden kom. Har fått en ny kategori på bloggen nå forresten, den heter Bøker og litteratur.

Innledningsvis ønsker jeg å anbefale dere å sjekke ut Velouria Vintage sitt jeans-stativ nå. Jeg var der nettopp og fant masse nice jeans. (De sjalene som henger i kanten av bildet er også veldig fine, både som belte, som hodeplagg, rundt halsen, til å pakke inn skjøre ting i vesken med.)

Jeg har gode naboer i form av barer og restauranter, til og med gatekjøkken, og på fredag var middagen enkel: takeaway fra Tunco. Det er en koselig rusletur noen gatenummer ned fra her jeg bor, lokalet er lunt, akkurat passe stort, akkurat god nok stemning til at jeg hver gang lurer på om jeg skal bli igjen og spise maten på en av sitteplassene de har, likevel ender jeg bestandig med å ta med meg maten hjem i papp-beger. The Vegan er et skuddsikker valg på menyen og er vanligvis den jeg bruker å bestille, med tofu, risnudler og grønnsaker, toppet med et dryss av knuste peanøtter, korianderblader og lime. Seoul Mate er også god, med tempeh og en annerledes wokblanding.

Fredagskvelden tok en brå vending da jeg og Sari innså at spisebordet står på feil plass i stuen. Nå henger møblene sammen, innredningen gir mer mening, rommet er lettere å bo i og livet mitt er enklere å leve. Da det enda var helg så jeg for meg hvordan mandagen og hverdagen skulle komme og at jeg skulle sitte i kroken der med utsikt til høsten utenfor, mer inspirert, lettere til sinns, i et bedre humør, alt det som et nærvær til naturen gjør med deg, og som denne innredningen absolutt legger til rette for.

Jeg har med andre ord fått meg nytt hjørne til blogging og skriverier.

I helgen så jeg forresten Astrup-filmen, den er spilt inn i naturen jeg har vokst opp i, midt i mellom fjellene jeg har besteget og langs vannene jeg har badet i. 80 minutter i Vika sitt kinolokale midt på en sylskarp, iskald lørdag viste seg å være et smart brytningspunkt for dagen. Jeg forsvant inn i den trygge, varme bygningen mens det enda var lyst, kom ut igjen til helmørke, til en enorm stjernehimmel som strakte seg ut til alle kanter.

På søndagen brant sola på himmelen hele dagen, men jeg brukte timene mine inne til å lese ut Knausgård sin soga om våren til den nyfødte datteren sin.

«Noe i meg identifiserte følelsen av å gå på det gresset, fra den gangen jeg var liten og gikk rundt i skogen hele året, da jeg uten å vite det bygde opp et reservoar av naturfølelser, som kunne løsne som et skred om noe uventet vekket dem – lyden av en fugl om våren, den kjølige, likesom blande luften en sommermorgen, lukten av våt snø om vinteren, tåke i mørket en høstkveld.»

Minn meg på å bruke slik litteratur som smertestillende dersom jeg noen gang skulle bli deprimert.

I dag våknet jeg til sesongens første frost på gresset som fortsatt er grønt, og en umiddelbar følelse av tung ro flyttet inn i kroppen min.

På sommerhalvåret våkner man som oftest til at livet utenfor døra allerede har startet, det er bare å reise seg fra senga og titte ut på sommer-landskapet som allerede er satt i bevegelse. Joggende mennesker, syklende mennesker, gående mennesker, hunder, fugler, biler, busser, trikker. Hetebølger i lufta, noen ganger er det som at man kan se dem. En brennende, orange sol på himmelen. Lubne kumulusskyer som forflytter seg, som lager rom for det blå.

Nå i oktober våkner jeg derimot til total-stillhet, til total-mørke. Før jeg går ut av senga må jeg til og med dobbeltsjekke at det faktisk er morgen, slik at jeg unngår å stå opp midt på natten ved en feiltakelse.

Det hender at jeg må ha tissepause fra drømmene mine et sted mellom klokka 03 og 05, det hendte i natt også, men denne gangen ble jeg først og fremst vekket fordi soveværelset plutselig begynte å blinke blått, hyppig og intenst. Umiddelbart kastet jeg dyna til side og trippet bort til vinduet på det kalde tregulvet: der var det en mann som ble arrestert, like utenfor. Som vanlig følte jeg meg vitne til noe jeg ikke burde sett, selv om det ikke var noe annet å se enn en bil som tydelig hadde blitt vinket ut av veien og ut til siden av politiet; hva det kriminelle angår aner jeg ikke, men mannen stod med hendene i kors-formasjon bak ryggen, bundet fast sammen med et håndjern og livet hans tok mest sannsynlig nettopp en helt ny vending.

Lurer på hvordan det er å være i fengsel. Jeg prøvde å forestille meg det, i noen sekunder, før jeg gikk tilbake til senga og sovnet.

Noen timer senere stod jeg opp til noe som skulle vise seg å bli en solfylt dag. Jeg ferdigstilte alt som skulle gjøres i en rasende fart, sørget for at alle dialoger på mail ble svart på før jeg mot slutten av arbeidsdagen gjorde et skift til skinnbuksene mine, kombinert med en løs genser over som fjernet alt jeg har av kvinnelige former på overkroppen og satte avgårde mot et sted jeg ikke har vært siden jeg selv hadde bostedsadresse i samme nabolag: Oslovelo, en kafé kombinert med et sykkelverksted. Her kan man få reparert sykkelen sin og samtidig ta en kaffe, eller en drink om det skulle være mer fristende. Jeg er der utelukkende for drikken, brødvarene og fordi Oslovelo gang på gang viser seg å være et usvikelig sted. Det er lyst i lokalet, det er god plass mellom bordene, det er umulig å angre på å legge igjen penger der.

Mitt forrige besøk på Velo må ha vært for to hele år siden. Klokka var nok passert midnatt den gang, jeg var nok full og vi hadde nok vorset hjemme hos meg i Markveien like rundt hjørnet. Dette var en tid jeg kunne finne på å lage drinker hjemme hos meg med venner en fredagskveld helt uten å veie opp eller ned på ulempene ved å bli fyllesyk dagen etterpå, man kan kalle det et instinktsbasert liv hvor konsekvenser ikke var totalt, men ganske fravikende, og i løpet av disse kveldene ramlet det alltid venner av venner inn døra, en etter en, som har vært med på å danne noe av det ganske vide nettverket jeg befinner meg i i dag.

Et akutt savn etter denne måten å leve på rammet meg da jeg gikk inn i denne kaféen av en sykkelreparatør denne dagen, men ikke et sånt savn som gjør vondt, heller et savn av en påminnelse om at livet er langt og jeg har mye gøy i vente.

PS. Berliner Weisse med pasjonsfrukt får 10 av 10 av meg. Er syrlig øl blitt min nye greie?

Forresten, se her. Så fett? Blant klyngen av trær i St. Hansparken ble jeg nylig oppmerksom på disse voldsomme stammene, hvor noe av røttene også ligger foldet utover på bakken.

Når man befinner seg i et godt humør oppleves jo alle sanseinntrykk bedre. Hadde jeg gått forbi her på en dårlig dag hadde jeg kanskje ikke orket å tenke tanken lengre enn at naturen er skjønn, det vet vi jo alle, men i universet av gode følelser fikk jeg dette idiotiske ønsket om å en dag stå like stabilt som disse enorme trærne, for når man står helt inntil dem kan man nesten kjenne på det, i alle fall for noen sekunder, hvor trygt det er. Om det skyldes nostalgi fra barndommen, lengselen etter Sunnfjord eller om det bare er sånn naturen får oss til å føle, det vet jeg ikke.

I forrige uke dristet jeg meg til å påføre syre på det lille pirat-arret mitt (hos hudpleier, så klart) for å sette i gang en fornyelsesprosess av hudcellene, jeg tenkte å gi dere løpende oppdatering på resultatet som eventuelt vil komme til syne om noen ukers tid. (Arret synes ikke her, det var kanskje litt misvisende) Jeg har i alle fall flasset i en uke nå, og er endelig ferdig med det, i går feiret jeg med ansiktsmaske og hashtag-egenpleie. Jeg har dessuten vært flink til å drikke tilstrekkelig med vann den siste tiden – som huden min har gitt meg premie for, kan det se ut til.

I dag skal Sari sove hos meg, og jeg gleder meg så mye at det trolig har fargelagt store deler av uken min. Vi har planlagt en by-lørdag i morgen. Spise frokost, komme oss ut i gatene tidlig, titte i brukt-butikker i timesvis. UFF i Prinsens gate spesifikt, det er nemlig en butikk som krever tid, vilje og tålmodighet og derfor passer det perfekt på en helgedag. Både jeg og Sari er superfan av UFF, men likevel enige om at det krever sitt, og at man må grave godt for å finne skattene. (Har dessverre gjort noen bomkjøp der, og det irriterer meg fortsatt) Man blir litt revet med av den sirkus-aktige stemningen i butikken rett og slett, skillet mellom kostyme og vanlige tøy er vag. Men! Jeg er klar for skattejakt. Det er lenge siden jeg har hatt en sånn lørdag, så jeg gleder meg, skikkelig.