KRIS

Annonse for Bilder Nordic og SoFI

Her er noen bilder jeg hadde lyst å dele, tatt med 4 megapixler på digitalkameraet mitt. Det er pappa sitt fra 2005. Verden er på en slags pause-knapp akkurat nå, det er merkelig. Hvem andre er hjemme? Jeg er i karantene etter Paris-turen min i forrige uke, men jeg er godt vant til å være inne, så jeg er ganske avslappet og prøver å være positiv. Har funnet ny musikk som jeg har hørt på om og om igjen uten å bli lei, lest Espedal også om og om igjen, ringt venninner jeg er glad i og laget rare middager av ingrediensene hjemme for å slippe å handle nytt. Håper dere har det fint.. at dere har folk å prate med, og at dere vet at ting blir bedre igjen. Våren blomstrer snart, sommeren kommer i år den også, og til høsten får vi alle en ny start. ♥

Det skal bli så fint!

Er det forresten noen av dere som er i gang med søknad til studie? Jeg vet at mange er i tenkeboksen og lurer på hvor de skal ta veien hen til høsten, og jeg ville bare nevne at to veldig spennende fagskoler, Bilder Nordic School of Photography og SoFi – School of Fashion Industry, har søkefrist 29. april. Ikke lenge til! De er lokalisert midt i Oslo sentrum, den nest-beste, kanskje beste byen jeg vet om. (Elsker Førde og Paris også, åpenbart)

Bilder Nordic og SoFi er nisjeskoler, spesialisert i foto og mote. De tilbyr korte utdanninger som er enkle å hive seg rundt på, og i undervisningen jobber de med praktisk arbeid fremfor teori og tungt stoff. Jeg vet jeg har mange likesinnede som leser denne bloggen som er opptatt av nettopp disse to feltene! Flere av vennene mine har for øvrig utdanning innen foto- og videoproduksjon, og det åpner opp for vanvittig mange spennende, kule jobber i den tiden vi er i nå. :)

Jeg fikk en ny venninne da jeg bodde i Paris nå tidligere denne måneden, og hun har studert mote i Belgia. Hun syr sine egne klær. Lager egne kjoler, egne gensere, og har studert hvordan mote påvirker oss, hvorfor vi trenger det og hvordan man kan være med på å påvirke fremtidens motebilde. Det er altfor fett, og en egen kunst, defintitivt. Dette kan du lære på SoFi i Oslo. Jeg elsker all form for håndtverk og er så glad for at mange retninger i arbeidslivet fortsatt krever at vi bruker vår egne hender, og at maskiner ikke alltid kan erstattes. Fordelen med å være fagskolestudent er for øvrig at man har praktisk erfaring fra studie og dermed kan settes rett i gang i jobb!! Det er så mye jeg har lyst til å gjøre.. føler det å bli eldre bare består av å se hvor mange muligheter man har til å gjøre akkurat det man vil. Det er en stor frihetsfølelse!!

Endelig kan jeg bruke solbriller og endelig begynner de store, høye trærne utenfor vinduet mitt i St. Hansparken å gro spirer på greinene. Jeg vet verden er rar og merkelig akkurat nå, det er som en naturlig korrupsjon av kloden, men jeg tror ting kan og skal bli bedre, og jeg gleder meg sånn til å se våren blomstre i år.

I dag før frokost gikk jeg forbi parken ved Idioten på Adamstuen og tenkte på hvor latterlig mye jeg gleder meg til første ordentlig vårdag, da skal jeg pakke med meg nistepakke, en god flaske vin og ta med med en venn dit, jeg skal ligge i gresset og se på skyene som beveger seg på himmelen. :)

(Jeg savner å være ute!)

Her om dagen kjøpte jeg tre nye bøker på Finn akkurat i grevens tid til karantene: Muligheten av en øy av Michel Houellebecq, Fri vilje av Helga Hjorth, I morgen var jeg alltid en løve av Arnild Lauveng.

♥

Mamma jobbet i Oslo i forrige uke, og hver gang hun er her blir det tydelig for meg hvordan livet mitt har forandret seg siden sist. De synlige og åpenbare endringene er gjerne at jeg har ommøblert hjemme, jeg har malt veggene en ny farge eller hengt opp bilder på dem som hun kanskje ikke har sett før, men så er det også disse endringene som angår hverdagen min og essensen av den, jeg har fått nye idéer og planer, forkastet gamle, avsluttet tidligere prosjekter og startet på nye, jeg bærer på andre tanker og følelser, kanskje jeg har fått en ny kollega siden sist. Disse besøkene hennes minner meg på hvor ustabilt og foranderlig livet er, i alle fall slik jeg lever det, som om jeg aldri klarer å holde helt fast på det.

Vi kjøpte ny kåpe til henne på den nye UFF-butikken i Thorvald Meyers gate, en stor fuskepels som innfridde alle krav hun hadde satt. Den hadde riktig farge, passe lengde, knapper i front til å kunne lukkes i kulden. Jeg sa at jakken fikk henne til å se yngre ut da hun tok den på seg før vi skulle ut for å spise middag, like etter angret jeg og håpet det ikke hørtes ut som om jeg insinuerte at hun er blitt gammel. Jeg sluttet å telle årene til foreldrene mine for en del år siden, i et type håp om at alderen deres skulle fryse på 35. De gangene mamma har kommet hjem fra frisøren og spurt meg om hun ikke ser fin ut etter å ha farget de grå hårene tilbake til sin opprinnelige rødfarge har jeg brukt å ignorere det hun sier om grått hår, som en fornektelse, og noen ganger kan jeg bli sur og trass fordi jeg ikke ønsker at hun skal snakke om seg selv som aldrende.

Sånn som den gangen jeg spurte foreldrene mine om de har tenkt å bo i huset vårt for alltid, det store, grå huset med to etasjer som jeg har sett bli bygd rett fremfor øynene mine. Vi kjøpte tomt midt i naturen, fjernet trær, jevnet ut jorden, bygget grunnmur, reiste et hus på to etasjer, flyttet inn et år etterpå, og nå ville ikke pappa lenger utelukke å flytte til en mindre bolig senere i livet. Når alle ungene har flyttet ut, forlatt rommene sine slik at de står igjen tomme og forlatte, og husets familiemedlemmer har blitt redusert fra fem til to, klart det kan tenkes, han sa ikke at det var sikkert men at det kunne tenkes. Jeg ble full av ubehag, og det tok ikke lang tid før jeg var oppløst og oppkavet selv om det ikke syntes.

Jeg og mamma spiste middag på en restaurant i nabolaget mitt, gikk tur til Akershus festning påfølgende dag, så utover den grå og forblåste Oslofjorden, spiste sitron-scones og tømte flere kopper med kaffe. Vi gjorde også verdens mest geniale ting: dro på massasje. Det gjør jeg cirka aldri? Kan ikke huske sist jeg ble massert profesjonelt, jeg synes det er snodig å betale mennesker for å ta på meg, men det er jo bare verdens beste gave man kan gi til seg selv. Jeg ble kvitt alt vondt som har bodd i skuldrene mine.

Gratulerer med morsdagen, mamma, jeg kan ikke tenke noe annet enn at både du og jeg lever evig for jeg trenger deg skikkelig i livet mitt <3 Sender hundre klemmer til dere som ikke har mammaen deres her.

I november så jeg slik ut, med en tung lugg hengende over ansiktet mitt.

Ikke lenge etterpå så jeg jeg slik ut, med et åpent ansikt og bedre syn.

I desember dro jeg til Paris og etterlot svært få bildespor.

Jeg spiste frokost og lagde ny spilleliste en tidlig morgen i Le Marais.

Jeg drakk vin fra et søtt, lite glass påfølgende kveld.

Her hakker historien bildemessig, for nå var jeg plutselig hjemme igjen på St. Hanshaugen mens jeg egentlig hadde mye mer å fortelle om gapet i mellom.

Jeg hadde middag hjemme hos meg og jeg prøvde å lage falafel av røde linser i stedet for kikerter. Vanskelig, men godt.

Tidlig ved daggry den 22. desember, mens det enda var dunkelt og mørkt ute, møtte jeg Håkon på Blindern hvor vi plukket opp en bil som skulle ta oss hele veien hjem til den beste delen av Norge: vest-Norge. Fra Blindern kjørte vi innom St. Hanshaugen og plukket opp baggen min, innom hans leilighet for å plukke opp kjæreste og tilhørende bagasje, derfra kjørte vi ut av Oslo, mot Hemsedalsfjellet.

Pit-stop i Flå.

Halvveis på turen stoppet vi på en stor rasteplass og strekte armer og bein, og Hemsedalsfjellet var like vakkert som jeg husker det.

Hjemme.

annonse for Lois Jeans

foto: Ignat Wiig

Gikk til et tidlig morgenmøte på fredagen som var, i totalskodde, og hadde frem til da glemt hvor fint et iskaldt Oslo kan være. November var mørkt og dystert og fikk meg på et punkt til å lure på hvordan jeg har kommet meg gjennom denne tiden på året tidligere, hvordan det ikke har satt dypere og vondere spor i meg. For tvert om husker jeg vinteren i denne byen som idyllisk og vakker. Kald, men absolutt skjønn, nesten som om de kjøligste og mørkeste månedene har vært bedre enn de varme og lyse, i alle fall slik jeg husker det.

Dette har vært en utrolig begivehetsrik helg. Ofte er jeg lei av friheten og mangelen på plikter når søndagen melder sin ankomst, men denne gangen skulle helgen gjerne vart dobbelt så lenge. Så bra var den. Lunsj og middag på Frogner med Lois på fredag, gløggfest i Gamlebyen med venner på lørdag. Og så alle disse små, men veldig verdifulle aktivitetene mellom der, som å ommøblere bildene på veggen nok en gang, se på den timeslange YouTube-videoen hvor Espedal og Knausgård møtes for å snakke litteratur på Louisiana litteraturfestival (2016), dusje lenge, lese «Om vinteren» sakte, skrive ønskeliste til jul. Har også drukket Bristol-te på Bristol med Helene, i baren til høyre når man kommer inn der. Først var det ingen der, vi ble guidet inn fordi selve restauranten var full, men i løpet av timen fra 16 til 17 var det lille rommet av en bar plutselig fylt med menn i dress og slips, kvinner i glitrende kjoler. Det var veldig fascinerende, jeg og Helene var så opptatt av å drikke te og prate at vi ikke merket det, plutselig satt vi midt i et hav av mennesker som var klare for en fredagskveld i desember.