Det er fredag og jeg har hatt en veldig fin dag så langt. Tok på meg et antrekk jeg følte meg veldig vel i, ut døra, ut til solen, ut til starten på en fredag, jeg slo rekorden min hjemmefra til NRK, det er et skummelt spill jeg spiller; rekker jeg det på et kvarter? Ja, jeg rekker det, jeg gjorde det. 16 minutter fra St. Hanshaugen til Bjørnstjerne Bjørnsons plass, ikke verst spør du meg.

Beige bygninger på denne tiden av året, det er noe fint ved det. En harmoni med resten av omgivelsene; den duse sola, de nakne grenene, de nakne hagene, den grå asfalten, fargene i lufta; det er ikke så fargerikt enda, men vi er på vei. Får en følelse av Valencia når det er mars i Oslo, jeg. Om man forresten gir arkitekturen i Oslo ekstra oppmerksomhet blir man gradvis og bli mer og mer fascinert over at de bygde denne byen så fin. En gang var det bare skog og jorder her, tenk det. Så trengte vi hus å bo i, vi lagde lange gater, trange gater, åpne gater, på kryss og tvers, bygårder, fire etasjer, fem etasjer, seks og sju etasjer, store vinduer, små vinduer, mønster, farger og stukkatur rundt vinduene, balkonger; på innsiden og utsiden. Noen blokker er balkong-løse, noen har hele veggen fylt av disse små rommene uten tak som stikker ut fra leiligheten; så sitter man der, titter bort på naboen, sier hei kanskje, det er et moro konsept. Jeg driver hele tiden og veier for og imot å ha balkong mot gaten eller innover mot gården sin, jeg skulle egentlig ønske at min var ut mot gaten, kontaktsøkende som jeg er. Litt fordi jeg liker å være en del av folket på den måten; jeg tenker alltid hvor deilig det må være å sitte i sola og se på alt som skjer der nede på gatene. Kanskje sameiet mitt en dag bestemmer seg for å bygge ut balkong på utsiden her jeg bor. Det hadde vært luksus. Og koster ikke så mye som jeg hadde trodd, dessuten.

Isabel: så vakker, så nydelige, jeg digger henne. Hun har en sånn enkel energi, det er lett å le med henne, så vi har planlagt et glass vin i vårsola. Vi møtte Henrik på NRK og spilte inn en sykt morsom video som jeg håper kommer ut veldig snart, dere kommer til å elske den. Jeg føler jeg har ledd to timer i strekk nå, haha.

Meg og min nye veske fra Prada som jeg er blitt så glad i. Den har plass til absolutt alt jeg trenger. Skulle det altså ta meg 22 år og bli en veskejente? Tror jeg nettopp åpnet døren til en ny verden.

SMIL! Når man har hatt en bra uke slapper man litt mer av når helgen kommer merker jeg; å ha fine dager gir en behagelig ro.

Hvitveis på Bislett. Omg.

HEIIIII!!! Sånn føles denne dagen. Veldig energisk. I går møtte jeg to nye venner, Maja og Renée, to gamle venner, Helene og Caroline, vi bor bokstavelig talt på hver vår kant av kirkegården og i går bestemte vi oss for å alle ta et glass vin på Merkur etter jobb; baren på midten, knytepunktet, midtpunktet, det må jo bli vårt offisielle møtested fra nå av. Baren har et stort bilde av Merkur som lyser opp lokalet i en usannsynlig deilig farge, det er et bilde og en lampe på samme tid, den gløder slik selve planeten gjør når sola lyser den opp. Hvor koselig? Veldig koselig. Et glass ble til tre, jeg koste meg skikkelig. Jeg fikk denne følelsen jeg ikke helt klarer å beskrive, tror det er en kombinasjon av; å være voksen, å ha et fellesskap, ja! Nå vet jeg det; det er den behagelige følelsen av å ha naboer. Jeg har pratet litt om dette før og jeg vil gjerne gjøre det igjen. Naboer er en helt tullete deilig trygghet for meg, føler ikke du det også sånn? Helst skulle jeg vært venn med alle jeg deler gate og bygård med. Ha filmkveld hos naboen i under-etasjen, banke på og drikke te kanskje, slik man gjorde i barndommen, tenk så hyggelig, så hverdagslig, så enkelt, behagelig, hvorfor gjør man ikke det. Fest til sent på natt i den koselige leiligheten på toppen, gå ned én etasje etterpå og legge meg, det er et drømmeliv det. Jeg trodde ikke det bodde noen der engang, men det gjør det. Vinduet hennes er på skråtaket, om dere skjønner? Gikk forbi henne i trappa forleden og ble overrasket da hun gikk forbi meg; jeg trodde jeg bodde øverst her i 4. etasje. I sommer satt det en hipp familie og spiste middag sent i bakgården, barna var voksne, mammaen var åpen; hun inviterte meg over og jeg tok en øl med dem. Hadde helt glemt at jeg gjorde det, jeg kom på det nå mens jeg skrev om det; wow, det var hyggelig. Nei, naboer er koselig, og jeg skal prøve å bli kjent med flest mulig her jeg bor siden jeg har lyst å gjøre bo-omgivelsene og livet mitt hyggelig. Skal jo tross alt ha denne leiligheten store deler av 20-årene mine, vel, jeg tipper det. Kanskje jeg aldri selger den. Hit me up om du bor i bygården min, for da vil jeg gjerne henge.

Hadde med kamera i vesken i går men jeg rakk ikke å ta bilder. Sorry. Mest sorry til meg selv. Skal bli flink å ta bilder ute fremover, det er en grunn til at jeg kjøpte meg veske som har god plass; kamera og blits, alt som er, skal være med.

Apropos barndom, noe av det beste jeg vet er kornblanding (med rosiner og tørket banan!!!!) med melk over. Man kommer kanskje ikke nærmere barndommen enn det, føler jeg. Fikk alltid 50 / 50 havregryn og firkorn av mamma, haha. Elsket oppveksten min, jeg elsker den mer og mer for hver dag som går, jeg husker alt så latterlig godt, som at alt betydde så mye når man var ung; maten vi spiste, rutinene, tradisjonene, bare det at jeg og Håkon måtte ha firkorn i frokostblandingen fordi mamma ville at vi skulle bli store og sterke. Når jeg tenker på det så håper jeg at jeg klarer å lage en like fin oppvekst for mine barn, det er jo en stor jobb, og den viktigste jobben er kanskje å gjøre de tingene man husker. Ja, og oppdra barnene dine til å bli snille, fete, flinke mennesker.

Det ER VÅR!!! Fake vår? Jeg bryr meg ikke, det er sol, det er tørr bakke, det er fugler som lager lyder og det er fuckings fantastisk. Jeg fortjener vår, sier jeg til meg selv. Hodet mitt fortjener det, hjertet mitt, kroppen min, den lange kroppen min, hele meg fortjener denne årstiden nå. Føk ut døren i dag morges for et tidlig møte, jeg kunne kanskje begynt å gråte av glede og hele verdens følelser der jeg gikk gatelangs mot solen, jeg går til den, til solen, forbi kaféer, forbi mennesker, forbi hunder, de samme hundene jeg så i går, i dag så jeg på dem ordentlig, pelsen, øynene, fargen, mønsteret, flekkene på hundene, jeg observerte dem ikke raskt slik jeg gjorde i går, jeg fortsetter veien; forbi blomstertorvet på Stortorvet, blomstrene, de skinner i solen, forbi telefonsamtaler, forbi blikk, blikket mitt treffer alle, jeg ser alle og alle ser meg, jeg er i takt med samfunnet, omgivelsene, jeg går videre, forbi morgenkaffe, forbi mann i dress, dame i kåpe, mann med koffert, skal han bort eller har han kommet frem? Jeg fortsetter, uteliggeren utenfor Markus Kirke, han jeg går forbi hver dag, i dag så jeg i koppen hans, om det var mynter oppi, det var det, burde jeg legge mynter oppi en dag, jeg burde jo det, det er tragisk men jeg vet ikke hvordan det skal reddes, ordnes, hjelpes, jeg så absolutt alt, ikke en eneste ting gikk meg forbi i dag denne morgenen, du hadde ikke klart å skjule noe for meg. Pjuh, det var verdens lengste setning og jeg måtte bare få ut alt, alt det jeg så i dag morges.

Banan er dritgodt, forresten. Det er en frukt jeg alltid glemmer, men som jeg omsider kjøper med meg på butikken, alltid de som er litt brune, jeg spiser bananen og tenker «hvordan kan jeg glemme». Kan også brukes til mye, stort pluss. Tror jeg skal lage pannekaker med banan i senere i dag, fordi jeg kan og fordi det er jeg som bestemmer. Skal i et spennende møte på Sagene klokka 15, elsker å gå til Sagene, mitt favoritt-sted å gå til, så jeg gleder meg til veien dit også; i dag var det mye å glede seg til. For en fantastisk dag, på grensen til latterlig. Det er vinen i går, det er den som gjør meg slik. Om man aldri kommer til det stadiet at man er fyllesyk, men at man heller bare går rundt og føler alt som om man levde sin siste dag på jorda, ja, da er det perfekt. Jeg er allerede redd for at denne dagen skal forsvinne fra meg, være over, og at jeg aldri får en sånn her dag igjen. Men det får jeg.

Sånn her skal jeg for eksempel kle meg i sommer. Ser for meg denne kjolen en sen sommerkveld, jeg har fregner i ansiktet, jeg danser, det er varmt, mildt i alle fall, det er solnedgang; jeg er med bestevennene mine. Jeg overlever ikke, jeg lever. Samler minner, samler kjærlighet, samler mennesker jeg er glad i; fanger alt sammen og bærer på det resten av livet mitt. Det er rart dette livet, hvordan vi føler oss fanget i folk og mennesker, oss selv, situasjoner, når det egentlig ikke er noe, noen, som kan bestemme over deg. Podkasten til Ida er ute, og jeg er super-ydmyk, veldig takknemlig, for alle meldingene jeg våknet til i dag morges. Noen hadde til og med sittet oppe i natt og ventet til den ble postet; jeg elsker dere for de små tingene der, takk for at dere lar meg dele.

Jeg har skikkelig mange føflekker på kroppen min, det så jeg da jeg redigerte bildene i innlegget, det blir bare flere og flere med årene. Er det farlig? Det plager meg ikke overhodet, jeg synes det er litt søtt, spesielt på magen min; der har jeg veldig mange og jeg føler de har blitt en viktig del av meg.

Synes forresten det er veldig rart at jeg ikke har blitt ordentlig blek i år. Det er nesten som at jeg har gått og ventet på det, at huden skal blekne, miste fargen, gå i ett med snøen; det skjedde aldri. I stedet har jeg gått rundt med en slags sommer-glød, som kanskje bare er gløden av et godt liv.

Kjolen kjøpte jeg forresten på Zara før jeg dro hjem til jul, jeg husker den dagen skikkelig godt. Hva jeg hadde på meg, hvor jeg hadde vært, hvor jeg skulle, at Bogstadveien var fylt med julelys og at denne kjolen var på salg; jeg hadde tenkt å bruke den på julaften med en genser av glitter under, men så bestemte jeg meg for å spare den til sommeren. Skal hjem med Håkon i helgen og jeg gleder meg like mye som jeg gledet meg til de helgene han kom hjem fra Bergen, da jeg fortsatt gikk på videregående. Har et stort behov for å være i skogen akkurat nå kjenner jeg, en bø, et jorde, noe stort, noe større enn meg selv. Noen ganger får man bare en følelse av at man trenger rene omgivelser, uskyldige omgivelser, selv hvor mye jeg elsker Oslo og dens sjarmerende gater. Frydenlundgata, gaten ved siden av meg, jeg tittet ekstra mye rundt meg da jeg gikk denne veien i dag; så lys, så ren, så pen den er. Det ene bygget er så lyst at det nesten skjærer i øynene når man ser på det.

Og for tiden så er det forresten mange som smiler til meg på gata, mer enn før. Jeg mistenker at det er law of attraction. Noen av de må være dere. Sjukt hyggelig. Får lyst å stoppe opp og prate hver gang :)

Uansett, hva synes dere om sommerkjolen min? Jeg tror det er et slangemønster det skal etterligne. Elsker det.

En ekstra dag. Det kommer til et punkt i livet hvor man bestemmer seg for å begynne å like søndager; nå føles det som en bonus-dag, ikke fordi jeg gjør så mye mer ut av dagen nødvendigvis, men fordi jeg setter større pris på den enn før. Det er dagen du kan gjøre hva du vil; jeg drar på Java etter frokost, klokka er 09 og det er fortsatt en stillhet over det som snart er på vei til å bli dag, jeg kjøper meg en stor sitte-her-kaffe og begynner på første siden av ny bok. Passer perfekt i starten av januar, tenker jeg, og så tenker på den ene gangen for lenge siden jeg var på date akkurat her, smiler; tiden går fort.

Soverom. Endelig et soverom, et skille mellom stedet man henger og stedet man sover. Et viktig skille. I mai stod jeg akkurat i denne dørkarmen; jeg står der med støvletter på og en megler ved siden av meg, jeg ser for meg sengen min, møblene mine og mine egne bilder på veggene; sengetøyet fra Granit i lin liggende i sengen, jeg ser for meg at jeg våkner akkurat her. Nå våkner jeg her, leiligheten er min, det er rart hvordan man stort sett får det som man vil. Jeg føler i alle fall det. Og når jeg ikke får det som jeg vil tenker jeg at; ok, da er det meningen.

22, jeg fyller år på torsdag og synes tallet klinger godt. Jeg tenker det er greit å fortelle dere hva jeg tenker å bruke 22-året mitt på, så det skal jeg gjøre; jeg skal fortelle dere alt om New York og hvilke drømmer jeg tenker å løpe etter nå. La oss ta det i et eget innlegg når jeg er 22. Angst er svimmelheten av frihet, sies det, og det er kanskje sant; det er veldig svimlende å ha hele verden fremfor seg, men det er likevel ingenting i hele verden jeg setter mer pris på enn nettopp det.

Nå skal jeg ut på inernett-kafé-jakt, jeg må nemlig printe ut noen ark i dag og printeren min sluttet nylig å fungere. Jeg spurte på Instagram om dere hadde noen tips til offentlige steder i Oslo man kan låne printer, og jeg fikk en haug av svar i DM’s, noe så herlig. Elsker at dere seriøst vet alt, og at dere tilbyr meg å komme på besøk til jobben deres for å printe ut arkene mine. BFFS. Love you! Seriøst.

Jeg fikk ikke helt til denne dagen. Lørdag, de er vanskelige å få til; alt kan skje på denne dagen. De blir enten veldig magiske eller veldig stressende. Du kan sitte på middag med en flaske rødvin på bordet, du er på tredje glass og har nettopp glemt bekymringene du hadde, uka som kommer er langt unna, det er helg for alltid føles det som, noen ganger hender det at man glemmer polet før det stenger klokka 15 og alle planene går i vasken; jeg blir hjemme bestemmer du deg for.

Det startet bra, jeg og Helene skjøt analogt med Håkon og jeg føler meg som en liten unge som venter på å se filmrullene fremkalt, for en vakker måte å skape bilder på. Når man tar fotograferer analogt sløser man ikke, jeg elsker det, man tar ikke del i det enorme bruk-og-kast-samfunnet vi lever i. Hvert knips koster, tja, 17 kroner, du fotograferer med omhu, alt du gjør betyr noe, det betyr ikke noe når du skyter digitalt for det gir deg ingen begrensinger: du kan ta tusenvis, kaste tusenvis, i en virtuell søppelsekk på dataen. Det burde gjøres oftere, og det skal det, jeg bare slet med at tiden løp fra meg i dag.

En tanke forstyrret meg, jeg ble sittende i den, plutselig var det mørkt og jeg fant ikke roen; har du noen gang hatt så mange idéer om en dag at du ikke helt vet hvor du skal starte? Jeg har planer for dette året, jeg har ikke fortalt dere halvparten engang; men ting burde ikke prates om før det skjer har jeg bestemt og det er vanskelig når jeg føler for å fortelle dere alt det jeg forteller bestevenninna mi. Dette er mitt år, dette er året i mitt liv, jeg vet det, du må ha drivet, drivet er det eneste du trenger; du kjenner det når det brenner inni deg. Nå er du i live, forteller det deg. Så, jeg gikk rundt med denne uroen som badet i alle tankene mine om hvordan dette året blir, ringte Håkon, fikk i kjent stil svar på spørsmålene mine, tenkte på alt som gjør meg glad. Ok: tenn 19 stearinlys på spisebordet, rydd kjøkkenbenken, skru på NRK Jazz og skriv et blogginnlegg. Nå er jeg rolig igjen, og stolt over at jeg klarte å redde dagen min.

Ja, noen mindre betydningsfulle ting jeg har tenkt på i dag: jeg må besøke Asia og Afrika, jeg er klar for å reise igjen, det hadde vært sykt gøy å få være med i podcasten «Sånn er du» til Harald Eia og Nils Brenna men da må jeg først bli rockstar, jeg fikk en rød leppestift fra Jeffree Star Cosmetics til jul av Håkon og kjæresten og måtte så klart sjekke han ut på YouTube, for et sjukt kult menneske, hva i alle dager. Hvorfor har jeg ikke fått han med meg før nå! Måten han nesten danser med fingrene sine på mens han prater er helt fantastisk, jeg fikk lyst å bli som han, men det kan jeg aldri; så jeg sitter og beundrer han i stedet.