En dag for ikke så lenge siden gled jeg inn dørene til det ferske Deichman-biblioteket og fikk den deilige gleden av å se noe for aller første gang.

Stående i rulletrappen mens den fraktet meg sakte oppover, så jeg biblioteket åpne seg opp rundt meg; en uendelig strøm av  bøker, arbeidende og lesende ungdommer, enten sunket ned i dype lesestoler eller samlet i kollokviegrupper over store arbeidsbord. Ansikter og skrivebøker lyst opp av himmellyset så sterk der ute, lavmælte, dempede stemmer overalt. Åh, hvordan ingen andre steder gir den følelsen et bibliotek gir.

Jeg nappet ut et par bøker fra hyllen, skannet dem gjennom låneautomaten og forlot bygningen, forbauset over at det virkelig skal så lite, nesten ingenting til, for å sette meg i godt humør. Ting kan gjøre så mye med meg? Et par nye bøker i veska, varm vind mot ansiktet, hvitt lys fra en blek sol på himmelen. Glemmer dessuten litt for lett hvor digg det er å komme seg ned til den åpne plassen ved fjorden og se hvor vakker Operaen er når solstrålene blinker i glassrutene.

Ellers: fy faen i helvete. Jeg kan rapportere om at jeg har snublet over en bok som overgår absolutt alle bøker jeg har lest. Bluets av Maggie Nelson. Jeg lånte den på biblioteket, både originalen på engelsk og den norske oversettelsen til Anne Arneberg. Drit bra begge to. (Det er interessant hvordan jeg svært ofte foretrekker å være alene, lukket inne, gjemt bort fra alt og alle, men at jeg på ingen måte er i stand til å lese en bok som treffer meg, oppdage en fengende låt eller lage en middagsrett så god at jeg aldri har smakt maken, uten å kjenne et bankende behov for å dele det med så mange som mulig. Jeg er og forblir en bloggerjente til fingerspissene.)

Kort sagt, jeg har allerede funnet ut hva du skal ønske deg til jul.

“44. […] later that afternoon, a therapist will say to me, «If he hadn’t lied to you, he would have been a different person than he is.» She is trying to get me to see that although I thought I loved this man very completely for exactly who he was, I was in fact blind to the man he actually was, or is.
45. This pains me enormously. She presses me to say why; I can’t answer. Instead I say something about how clinical psychology forces everything we call love into the pathological or the delusional or the biologically explicable, that if what I was feeling wasn’t love then I am forced to admit that I don’t know what love is, or, more simply, that I loved a bad man. How all of these formulations drain the blue right out of love and leave an ugly, pigmentless fish flapping on a cutting board on a kitchen counter.” – Maggie Nelson

Jeg har lyst å sitere fra den siste siden, for noen av ordene der gjør meg blank i øynene, men sparer det for dere som skal lese. Skulle ønske det fantes knust hjerte-emoji i blå.