juli 2019. jeg savner ikke å ha langt hår! men synes bildet er fint. :)

13. juli. I dag våknet jeg til hvit og blå himmel, dagens første tanke satte meg i dårlig humør: jeg er ferdig med boken jeg leser. Den tomme følelsen av å krasjlande i virkeligheten igjen etter en bok man har tjoret seg fast i dag etter dag. Har et dusin uleste bøker som ligger stablet vilkårlig over peisen, men ingen av dem frister. Sitter enda enda fast i drømmeaktige, men realistiske historien om Ola i Etter Kairo. Ola som har vokst opp med en manisk depressiv far, Ola som hele tiden lengter etter normalen mens han funderer på hva normalitet egentlig er. Meg som leser boken, som også begynner å lure på hva som skiller det vanlige og det uvanlige. Ola som frykter at han kan være arvelig belastet. Ola som heldigvis er i et herlig kjærlighetsforhold med kunsteren Marianne; De bor i Oslo og det er vinter, jeg elsket å lese om livene deres. Jeg så for meg Marianne, i Oslo, i desember, tegningene hun tegnet og forholdet deres, forelsket i hverandre i denne byen. Oslo, deilige Oslo. Ferdig med siste side i boken, paff. Der ble alt filmaktig. Et blunk, og jeg var tilbake i leiligheten min. Nå klarer jeg ikke å bli i godt humør igjen før jeg har gått ned til bokhandleren i gata og kjøpt meg en ny Tove Nilsen-bok. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv..

Ja vel. 13. juli. Hva annet? Jeg har oppdaget bandet Choir Boy, de har et album som seriøst leverer fra første til siste spor. Bare MÅ dele disse med dere.

Toxic Eye

Nites Like This

It’s Over

Satt meg ved skrivebordet etter frokost, åpnet kommentarfeltet: bare nydelige ord. Takk, dere er snille! :-*

Dette var den beste sommerdagen i hele juni.

Jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er hvit. Det gjør ikke noe, for jeg har fortsatt sommer i hodet mitt. Tenker ofte på denne dagen, og hver gang jeg gjør det, oppdager jeg nye ting ved den. Sommerskyene som drev over oss. Grantrærne, tett i tett. En humle som lander i en blomst. Humøret mitt: den dype gleden som kloret seg fast i kroppen. Hva er forskjellen på å være glad, og huske hvordan det er å være glad? Ofte tenker jeg på at hvis du kan huske det, og tenke det, burde du også kunne føle det.

Hvor mange ganger hoppet jeg fra bryggen? Sju. Minst. Meg til Håkon mens vi var ute i vannet: Har du noen gang tenkt på at det er umulig å være i dårlig humør mens man bader? Man er for opptatt med å hoppe, stupe, svømme, holde hodet over vann. Opp på bryggen igjen, legge seg på håndkleet. Tørkeprosessen. Hvordan håret mitt tørker fortere enn det gjorde før. Elsker å ha det kortere, jeg ligner mer og mer meg selv. Flere ting har foradret seg siden i fjor sommer: jeg har fjernet en føflekk på magen. Gjorde det i vinter. Du kan knapt se arret, det befinner seg rett under bikinioverdelen, på midten. Husker jeg gikk ut fra hudlegesenteret på Youngstorget, overrasket over den knappe tiden det tok. 10 sekunder. Den brune flekken som i all min evighet hadde vært en del av kroppen min, lå nå på et sterilt stellebrett inne på et legekontor. Bomullspad og hvit tape over. Gå hjem igjen og tenke over føflekkene mine: hvor glad jeg er i dem. Hvor rart det var å plutselig ha en mindre. Nå er jeg vant til det, på samme måte som jeg er vant til mitt nye hår.

💙

Hver gang jeg tar på neglelakk glemmer jeg hvor mye det gjør. Elsker denne blåfargen.

Sånn, da har jeg bestilt billetter til nord. Mamma, pappa og Ingeborg kjører bil, jeg flyr, det blir enklest slik; fly fra Gardermoen til Evenes i midten av juli. Jeg setter meg på flybussen inn til Narvik’s rutebilstasjon. Musikk på ørene, vindusplass, titte ut på det nord-norske landskapet, tenke lange tanker, stille store spørsmål, jeg har allerede klare bilder i hodet av hvordan dette skal gå for seg. Blir hentet av familien på rutebilstasjonen, derfra venter kun en førtifemminutters kjøretur til Ballangen hvor vi skal feriere, men i utgangspunktet drar for å spre asken til morfar, som jeg merker jeg har veldig mange spørsmål knyttet til: hvordan ser urnen ut? Hvor mye aske blir det av ét menneske? Hvem av familiemedlemmene skal helle ut asken? Har spurt mamma, hun har sagt vi får se. Hun sa også at det helt sikkert blir en fin måte å ta farvel med morfar på. Det er 1. juli, jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er helt hvit. Merker jeg ser veldig frem til denne turen, for hver dag prøver jeg å forestille meg hvordan det blir. Har lyst å begynne å pakke bagen, men det er for tidlig. Nord-Norge er kjøligere, men lysere og friskere. På denne tiden av året blir det aldri mørkt. Det er færre hus, flere åpne sletter, større hav. Havene er langstrukne, blå, urørte, kalde. Jeg ser det for meg: meg og Ingeborg som bader i det kalde havet. Det er lenge siden jeg har vært i toppen av Norge, til tross for at halve familien min er derfra. (Mammas familie er fra nord, senere bosatt i Telemark, pappas side er fra Vadheim, ikke langt unna Ullebø). Merker jeg har snakket lite om dette. Jeg er født og oppvokst i Førde, men vi har ingen familie der.

Nå har skyene drevet bort, og sollyset er kommet frem. Jeg er nydusjet, klar for en sommerdag. Får besøk av Sari etterpå og gleder meg. Håper dere har det fint! X