Hjemme fra dagens utflukt til Skar; enda et nytt badested i Oslo omegn oppdaget. Først, busstur fra Nydalen mot Skar, kjøre forbi badeforbudte Maridalsvannet, rent og urørlig, det er drikkevannet som renner ut av springen min og som jeg synes smaker så godt. Jeg følger stien inn mot Øyungen: svanedammer, solvarme, høye furutrær som stolte og rake strekker seg mot himmelen og som minner meg om mai. Folk i hengekøyer. Tror bestandig at jeg har sett og gjort alt i denne byen, men forbauser meg alltid over at det absolutt ikke stemmer. Oslo. Uff, en eviglang kjærlighetshistorie. Bare elsker denne byen. Kaste seg ned på sengen etter en lang dag i skog og sol, puste ut. Sommer lukter herlig. Skulle ønske det engelske adjektivet «awesome» hadde en adekvat oversettelse. Rått, kanskje? Sommer er helt rått.

Har begynt å se på TED talks på YouTube, men merker jeg blir irritert om foredragene varer lenger enn 15 minutter når tidsbegrensingen på et kvarter er hele konseptet for TED-konferansen. Men, masse nyttig. (Gjorde raskt Google-søk nå og må legge til at jeg bommet litt, det er 18 minutter) Jeg leser ikke selvhjelpsbøker fordi jeg stort sett synes det er unødvendig bruk av tid, det er bedre å bare leve enn å lese om hvordan du skal leve (duh….), og det får meg dessuten til å tenke en tanke: vi er flinke til å være barn, flinke til å være gamle, men den tiden i mellom barndom og alderdom er den vi sliter mest med. I alle fall når det kommer til å være seg selv. Alle sier: vær deg selv. Ja vel, men hvordan? Hver dag prøver jeg å være mest mulig meg selv. En god dag er bestandig en dag jeg har vært mye meg. Det beste med TED-snuttene på YouTube er forresten kommentarfeltene. Nå elsker jeg kommentarfelt på internett generelt, synes det er artig å se hva folk tenker. Hvis du ser bort ifra all dumheten folk lirer av seg, så er det mye fint å finne, særlig små, korte, ærlige meldinger som folk legger igjen. Leste f.eks denne kommentaren under en foredraget om The Art of Being Yourself: «This makes me want to take up space. It reaffirms that I am a child of the universe, I have a right to be here just like the trees and the stars…» Så fint..

Juni’s melankoli.

I stedet for å lese selvhjelpsbøker kan du for eksempel lese Tove Nilsen. Jeg var på vei til parken for å møte noen venner for å spise sushi en sen sommerdag her forleden, på veien dit gikk jeg forbi Adamstuen Antikvariat. Der lå Tove Nilsen sin Etter Kairo liggende på et stativ utenfor butikken, til latterlige 10 kr. Leste på internett at til tross for en stille Thereses gate de siste månedene, har antikvariatet overlevd pandemien takket være nettsalget. Det gjorde meg glad. Kjøpte boken, selvsagt med dårlig samvittighet for at den kostet så lite. Etterpå bebreider jeg meg selv for å dårlig samvittighet uten å gjøre noe med det. Kunne ha lagt igjen en 100-lapp i det minste? Faen. Ja vel. Jeg dro i parken, spiste sushi og hang der i hyggelige timer, hele tiden med denne romanen i veska og i bakhodet, full i iver over å starte på det jeg antok ville være en god bok; da klokka ble midnatt dro jeg hjem og leste helt til det ble så mørkt som det kan bli i Norge en juni-natt. Tove Nilsen er et geni med bokstaver og ord, hele romanen liksom flyttet inn på soverommet mitt. I Etter Kairo er jeg-et en mann, og jeg liker hvordan hun får det så bra til, å være mann, selv om jeg-et og mannen selvfølgelig ikke er henne, så er det likevel hennes ord og tanker han er laget av… Hun er god, nei, dritflink. Jeg har lyst å bo i tekstene hennes. Dessuten gøy å lese en bok fra 2000, før inntog av smartelefoner osv..

Klokka er 11:30 og jeg befinner meg på Carl Berner, luften er så varm at den ser ut til å dirre svakt. Sjokoladekjeks, grønne druer og en flaske vann i sekken, jeg skal på tur med Håkon og Erlend. Biler, busser, trikker og folkeliv haster forbi den firkantede rundkjøringen, jeg passerer frukt og grønt-handelen som alltid, fylt med eksotiske frukter som har grodd på åkrer og jorder langt utenfor landegrensene, og som omsider har funnet sin plass i hyllene her på Carl Berner. Legger merke til de avlange vannmelonene som pryder inngangen og tenker: faen. Jeg elsker vannmelon. Blir aldri lei av å spise det, heller ikke av selve tilberedingen; å la kjøkkenkniven gli gjennom det glinsete, læraktige skallet, videre gjennom det rosa, røde, porøse fruktkjøttet. Om man går for hele kula føles det som et sjansespill hver gang man handler dem på butikken, så jeg lærte meg nettopp at flekken på undersiden av melonen, er der vannmelonen har ligget på bakken når den vokser, og når den er gul, eller krem-farget, er melonen moden. Har ikke gått hjem med en eneste dårlig melon siden.

Gleden i å gå på tur ligger ikke bare i selve utflukten, men også timene før avreise; jeg våkner opp den morgenen og lurer på hvordan det blir å bade. Jeg ser ut på sommeren utenfor soveromsvinduet mitt, i hodet mitt går jeg til Skomakertjern, og mens jeg spiser frokost hjemme, bader jeg i hodet mitt. Jeg stuper ut i den blikkstille tjernet, svømmer, tar lange tak under vann, kjenner meg oppglødd av tanken, jeg kan nesten ikke vente. Under bakken er det kjølig men lummert, Carl Berner t-bane-stasjon; vi venter på banen som skal ta oss til høyden, og når den endelig ankommer, setter vi oss på den langsomme reisen mot Oslo-fjellet. Midtstuen, Besserud, Holmenkollen, Voksenlia, Skogen, jeg følger nøye med på huslandskapene utenfor ruten, som for hvert stopp opp i høyden forandres; hagene blir større, fasadene blir flottere, husene høyere, bredere. Menneskene forandres også, men på andre måter, forandringene angår heller tøyet de har på seg og samtalene de har seg i mellom, og selv om forskjellene ikke er enkle å peke ut, for verken antrekkene eller ordene viker veldig fra det jeg allerede kjenner til, er det likevel en sum av inntrykk som gir meg følelsen av at menneskene som stiger av og på vognen mot Frognerseteren har tjent seg gode penger.

Skogssti, grusvei, bare nedoverbakke, Tryvannstua. Fremme. Det er ingen i løypa. Helt nydelig. Særlig dette synet: den sommerblå himmelen gløder over oss. Når man går, går også samtalene. Liksom på sine egne bein. Ordene renner ut av munnen i takt med stegene, uten den minste form for anstrengelse. Det slutter aldri å forbløffe meg. Vi snakker om: sommer, fortid, fremtid. Det går ikke an å konservere tid. Tid, i det hele tatt, finnes ikke. Nei vel, men det som en gang utspilte seg er over, slik denne dagen i en trekledd skogmark også går over. Når skal jeg lære meg å akseptere det? Fremme ved tjernet kjenner jeg et støt av lykke i brystet, det er stillferdig slik jeg husker det, ubevegelig slik jeg husker det, omkranset av siv og høy skog slik jeg husker det. Så praktfullt og overdådig vakkert. Jeg kjenner meg konfliktløs. Utfordringer, bekymringer og kranglete tanker oppløses, før de også opphøres, og alt som gjenstår, i alle fall innen rekkevidde, er den lysende skjønnheten, det iøyenfallende vakre. Insektene danser i sola. Fuglene synger høyt. Sola brenner uhørlig. Markene rundt oss, trekledde og fargesterke. Hvilken følelse er det? Jeg vet ikke. Bryggen av tre som starter ved vannkanten og strekker seg ut mot vannet er tom for mennesker, akkurat slik som veien hit var, folketom og stille. Vi legger fra oss alt vi eier, hopper uti, og den natten sover jeg helt herlig dypt.

Var på Katla med Sophie i går, assistenten hennes hadde booket bordet for oss. Sophie var i gang med en hylleblomstdrikk da jeg ankom, og bestilte et glass veldig tørr hvitvin til maten, jeg på min side gikk for boblevann og synes for første gang i mitt liv at det smakte godt. Gave fra Sophie, til meg: Raymond Carver sin Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet. Dumme meg som ikke tok med en bok til henne. Merket jeg var pratesyk, Sophie også, servitøren prøvde forsiktig å bryte inn i samtalen vår og kom endelig til orde etter tjue minutter for å ta bestilling. Vi bestemte oss for å dele tre retter: gratinerte blåskjell, takoyaki og en lys fisk jeg ikke husker navnet på, dandert over en eng av rogn, knallgodt. Hun kvinnelige servitøren, dritsøt, men han mannlige kjekkasen? For en pjott. Jeg sitter her, dagen etter, og gremmer meg fordi jeg var for feig til å si ifra. Oppførselen hans opplevde jeg slik at han så ut til å ville sitte på bordet sammen med oss, kombinert med en arrogant tone som jeg ikke var i stand til å addressere der og da; jeg flørter med idéen om å legge igjen en tilbakemelding på Tripadvisor. Kjenner meg selv, kommer ikke til å gjøre det. Forhørte meg med Sophie om hun følte det samme, hun sa ja, men virket mindre plaget enn meg. Hyggelige samtaler om arbeidsvaner, mennesker og forfattere, avløst med servering av de tre rettene, en etter en med akkurat passe mellomrom. Sophie kunne meddele at hun er midt i en skriveprosess, og at hun for tiden holder til på Frogner House Apartments med et isolert fokus på skrivingen. Hver dag, nye setninger som langsomt skapes fra ingenting. Det er slik det er å skrive. Slik en kunster står opp og går til atelieret sitt, står også forfatteren opp og går til skrivebordet. Penslene og bokstavene; blanke ark og lerreter. Alt handler om arbeidet: å holde på med bokstavene, ordene, setningene. De lange tekstene. Å tømme seg selv fullstendig, for å så bli fylt av glede, en slags beruselse. Sier farvel til Sophie ved hjørnet av Slottsparken, går lettbeint hjem. Stopper opp ved inngangspartiet på kjøkkenet mitt, ser ut på den åpne balkongdøra og det store lønnetreet som bestandig følger vindens rolige bevegelser utenfor, støt av lykke gjennom kroppen. Hele kvelden leser jeg i sommerfuggel-stolen på balkongen. Mett, tilfreds, med en ny bok. Jeg tenker mens jeg leste; at takoyaki definitivt må spises igjen.

Tenker også på hvordan jeg hele tiden vakler mellom livets motpoler:

Jeg vil bli sett, men også gjemme meg.

Elsker St. Hanshaugen, Oslo, Norge, jordkloden, men hadde heller ikke hatt noe imot å bli skutt ut i verdensrommet sammen med astronautene Behnken og Hurley i SpaceX-raketten Falcon 9 i forrige uke.

Jeg er taus, men skravlete.

Selvstendig, men fortsatt et barn.

Alene, men ikke ensom.

Det er onsdag, lett sol, en lett dag, hvor kommer humøret fra? Middagen i Universitetsgata i går? Meg selv? Den orange sola på himmelen? Jeg har organisert dagen omtrentlig i hodet: ta notater, ringe regnskapsføreren, betale moms, beholde det gode humøret, lese på balkongen, ringe Helene klokka 15, kanskje bevege meg mot parken hvis jeg føler for det i ettermiddag. Tenker på norsklæreren min på videregående. Tenker på at jeg har lyst å gå på et fjell snart. Tenker på at jeg må kjøpe bursdagsgave til Håkon. Når skal jeg begynne å skrive nynorske tekster? Og hvem hadde jeg vært hvis jeg var en Kaja? Det var det navnet jeg egentlig skulle ha. Det finnes en Kaja Ullebø, hun bor i Høyanger. Vi er firemenninger og mødrene våre lå på samme fødeavdeling, da mor og far fikk greie på at hun skulle hete Kaja valgte de naturligvis å finne et annet. Lurer på om de hadde tenkt på Kristine lenge, eller om det var en ren hasteavgjørelse for å finne et lignende jentenavn på K, det burde jeg spørre dem om. Jeg skriver det ned, noterer det slik jeg noterer resten av livet mitt, nå er jeg i alle fall en Kristine og jeg ville strengt tatt ikke vært noen andre.

Det er lyd på videoen! :)

Det er 28 grader, og vi er knapt i gang med sommeren. Vil bade, men ikke i Oslo. Sneier innom Kaffebrenneriet, kjøper meg en dobbel americano. I følge klokka har jeg noen minutter i sola, jeg leser Morgenbladet i stedet for medbrakt bok. Videre. Klokka 12 er det oppmøte i Kubaparken med Ingeborg. Dagens utflukt er Botaniske Hage, vi tråkker østover. Har tatt notater i hele vår. Notatene, de blir lengre og mer omfattende for hver dag som går. Inn porten, gå løs på Oslo’s største og beste hage. Botaniske hage. Et pustende museum. Vi starter med å følge stien som går rundt hele området, inn og gjennom urtehagene, de giftige og de medisinske urteplantene står plantet tett i tett, markert med hvite navnelapper som er stukket ned i jorden. Blomster og planter, trær og bekker, små fossefall, forbi Palmehuset, Victoriahuset: slik har det stått siden 1800-tallet, og inne i drivhuset er Victoria’s liljekonvall bevart. Kan en liljekonvall leve så lenge? Verken Ingeborg eller jeg vet. Vi tråkker videre. Piknikplenen. Her er det grillforbud, dertil en behagelig stemning. Ikke noe hiv og hoi, bare rolige mennesker på gress. I sikkert to timer ligger vi som to slaktede dyr på plenen. Jeg ser opp i himmelen mens vi prater. Kroppen min svulmer opp av varme. Utrolig deilig. Mange ler av Aune Sand som klemmer trær, som om han er en eller annen gærning, eller klovn, en rar hippie. Selv om det kan fremstå noe overdrevent å sidestille trestammen med vaginaen, synes jeg ikke tilnærmingen hans til naturen er noe særlig å gape over. Uten å høres ut som en naturklovn, så er vi jo naturen. De som ikke forstår hvor fantastiske trær er, ser ikke på dem. De fleste gjør heller ikke det, de bare går forbi. Ser ikke, er ikke. En lengsel i meg begynner å tenke på lønnetreet hjemme i nabolaget, hos mor og far, på Vestlandet, som jeg lekte i med nabovenninna, Helene. 15 år siden. Når jeg tenker over det nå, så er påfallende, men også helt nydelig, at vi lekte i et tre. Jeg husker, her jeg ligger nå, eksakt hvordan treet forgrenet seg helt nederst. Små sitteplasser inntil stammen. Min plass, Helene sin plass. Lønnebladene, store, grønne, tett i tett, som et tak de dagene det regnet. De tykke og trygge grenene, som kunne holde oss og bære oss og som alltid var til å stole på, og de spinkle litt lenger opp, som når som helst kunne brekke. Hva gjorde vi i dette treet? Annet enn å klatre, og være? Jeg og Ingeborg går inn i bygningen til det zoologiske og geologiske museum, det er plassert nord i Botaniske hage. Vi lurer på om vi skal ta en tur inn og se på utstillingen, men blir enige om å komme tilbake når det regner. Farvel. Ut på plenen igjen, dele en halvliter Solo. Koke enda mer i sola. Når skal jeg lære meg å dikte? Når skal jeg samle alle reiseskildringene mine fra Vestlandet? Liker å henge med Ingeborg, merker at jeg ikke behøver å forberede meg på noen som helst måte i forkant. På vei hjem sykler en jente forbi meg på en beige damesykkel med integrert blomsterkurv i front. Hun har på seg badedrakt og skjørt, skjørtekanten blafrer i vinden sammen med håret hennes. Idé til personlighet: være mer som henne. Kle meg som en kvinne. Kjole, skjørt, pensko. Alltid handle matvarene Gutta på haugen, snakke rolig, bevege meg rolig. Mindre brå, mer delikat. Huff, det var pløsete skrevet. Men eleganse, det eier jeg ikke. Jeg er tøff, rå, voldsom, og innvendig: følsom, forsiktig, hensynsfull, men ikke elegant. Kunne jeg gitt slipp på skinnbuksene mine? Aldri. Morfar ble kremert i dag, skriver mor i en chat med meg og Håkon. Flammer, askebiter og en urne i hodet mitt. Karin Fossum:

Ingen kan ernære seg på restene
ingenting kan gro
Knoklene som bar deg omkring
rakes ut av ovnen som salt aske
Alt som var deg
forseglet i en urne
Den har vi senket i jorden,
Men ilden var varm og vakker
ilden skal være her alltid
og lue i mørket

(Er usikker på hvor det er store bokstaver og ikke, linjedeling osv, fant ikke diktet skriftlig. Bare hørte det på TV) 

Hardt, men godt. Faen. Har flere ting jeg gjerne skulle sagt til morfar, før han gikk bort. Som at han har vært den beste morfaren jeg noensinne kunne ønsket meg. Dette må jeg ta lærdom av. Idé til personlighet nummer to: ha en like tydelig tale som det Karin Fossum har. Spørsmål fra Brenner når hun gjester i Brenner & bøkene: du nevner ikke med ord at bøkene dine om Konrad Sejer tar sted i Drammen, men det er jo temmelig implisitt. Kan du gi oss en oppklaring i dette? Karin bruker ikke mer enn et halvt sekund på å svare, der hun sitter rakrygget i sin stol, på Drammensbiblioteket: Det er helt bevisst at jeg ikke nevner Drammen, for det gir meg mye frihet. Høy og klar tale, voldsomt inspirerende. Som en politiker, en president. Da kan jeg flytte på bygninger, og plassere dem der jeg vil, legger hun til. Genialt! Jeg er nødt å skrive ut tankene mine, for å forstå dem. Jeg skriver meg stadig til nye sannheter og oppdagelser i meg selv. Vi skal spre asken i nordlandskysten i juli. Familien har begynt å organisere, mor sender meg link til en campinghytte på Ballangen Camping og spør meg hva jeg tenker. Norgesferie vekker nostalgi i meg, det er dessuten lenge siden jeg har vært i nord, tror dette blir bra. Ser for meg at vi står ved havet, at alt er blått, vindstille og fredelig. Morfar i en urne. Gode, gode morfar. Bare 64 år. Blåklokkene i Collets gate er borte nå, det la jeg merke til først i går. Legge seg. Sove, drømme, våkne. Jeg elsker å være alene, særlig i dag. Våknet opp klokka syv til lyden av bråkete morgentrafikk, jeg lot vinduene mine stå vidåpne i natt. Lett skydekke med sol som trenger gjennom. Ufattelig lett i kroppen. Kjenner det i kjenner det i fingrene når jeg skriver.