The Arrival of Spring in Woldgate, 2011

A Bigger Splash, 1967

Going Up Garrowby Hill, 2000

Hollywood Hills House, 1981/2

The Arrival of Spring in Woldgate, 2011

Jeg elsker verkene til David Hockney. Hockney bor i London, men har to hjem i California og kontrasten mellom de to stedene er veldig tydelig i maleriene hans. Jeg liker spesielt utstillingen av The Arrival of Spring in Woldgate. Hva minner den meg om? Stillhet og idyll, enger og gress, nabolaget til foreldrene mine; naturen slik jeg så den da jeg var liten. Alt det betydningsfulle, alt det som var ladet med en helt spesiell mening bare fordi man var barn, man var ny i verden og så ting for første gang. Hvis jeg er i ferd med å bli i dårlig humør trenger jeg bare å se på disse maleriene. (Jeg har dem lagret lett tilgjengelig i en digital mappe på skrivebordet mitt) Hvordan har dere det? Tusen takk for de fine kommentarene dere legger igjen her. I dag våknet jeg uthvilt, lett til sinns og frisk, med følelsen av at jeg har hele verden fremfor meg. Det har jeg jo. Også du! Det blir en god lørdag.

I går la jeg merke til at gresset i parken var blitt grønt, grønt nok til at menneskene nå har begynt å sitte på det, med pledd og bøker, mat og små piknik-kurver, jeg tenkte: hvorfor ikke. På denne tiden av året ville jeg vanligvis tenkt, det er for tidlig og det er for kaldt, men nå var det atten plussgrader og vindstille. Jeg hentet et lite pledd, tok på meg solbriller, fant meg en plass i solen.

Å hvile på gresset. Å se opp, kun himmel, drømme, glemme tiden, den elendige tiden vi lever i. Slik holder jeg på. Jeg prøver å glemme alt som går galt, i stedet prøver jeg å huske alt som går riktig. Denne taktikken fungerer, jeg har det fint selv om jeg ikke har klemt et eneste menneske på ukesvis, og jeg har dessuten funnet roen til å starte på diverse gjøremål jeg har tenkt på i årevis, lol.

Når solen blir svakere og den ikke lenger varmer drar jeg hjem. Gleden av å komme hjem, hvor godt det er å komme i hus. Dusje, lenge. Vaske og barbere seg, ta på seg rent tøy. Lage middag, skru av lysene, krype under dynen. Se Call Me by Your Name for fjerde gang og bli ødelagt for fjerde gang. CMBYN både endret livet mitt for det bedre og fullstendig ødela det på samme tid, jeg vil aldri føle det samme igjen. Hallo? Jeg mener det. Når Oliver sier til Elio: «I like the way you say things» tenker jeg at det kanskje er det fineste du kan si til en du elsker.

Musikken til Sufjan er bare helt genial, jeg hører på Mystery of Love hele tiden. (Den får meg også til å glemme alt som går galt for tiden)

Natt, av med lysene, av med film og musikk, inn på soverommet, opp med vinduet. Den skarpe, kalde nattluften, april, inn på rommet. Lukke øynene, ingen tanker, ingen bilder, bare søvn.

Hva er angst? Morgendagen. Det sier Kierkegaard. La oss ikke tenke på morgendagen, så godt det lar seg gjøre. Hvordan har dere det? Har dere gått på veggen eller ikke?