Mamma jobbet i Oslo i forrige uke, og hver gang hun er her blir det tydelig for meg hvordan livet mitt har forandret seg siden sist. De synlige og åpenbare endringene er gjerne at jeg har ommøblert hjemme, jeg har malt veggene en ny farge eller hengt opp bilder på dem som hun kanskje ikke har sett før, men så er det også disse endringene som angår hverdagen min og essensen av den, jeg har fått nye idéer og planer, forkastet gamle, avsluttet tidligere prosjekter og startet på nye, jeg bærer på andre tanker og følelser, kanskje jeg har fått en ny kollega siden sist. Disse besøkene hennes minner meg på hvor ustabilt og foranderlig livet er, i alle fall slik jeg lever det, som om jeg aldri klarer å holde helt fast på det.

Vi kjøpte ny kåpe til henne på den nye UFF-butikken i Thorvald Meyers gate, en stor fuskepels som innfridde alle krav hun hadde satt. Den hadde riktig farge, passe lengde, knapper i front til å kunne lukkes i kulden. Jeg sa at jakken fikk henne til å se yngre ut da hun tok den på seg før vi skulle ut for å spise middag, like etter angret jeg og håpet det ikke hørtes ut som om jeg insinuerte at hun er blitt gammel. Jeg sluttet å telle årene til foreldrene mine for en del år siden, i et type håp om at alderen deres skulle fryse på 35. De gangene mamma har kommet hjem fra frisøren og spurt meg om hun ikke ser fin ut etter å ha farget de grå hårene tilbake til sin opprinnelige rødfarge har jeg brukt å ignorere det hun sier om grått hår, som en fornektelse, og noen ganger kan jeg bli sur og trass fordi jeg ikke ønsker at hun skal snakke om seg selv som aldrende.

Sånn som den gangen jeg spurte foreldrene mine om de har tenkt å bo i huset vårt for alltid, det store, grå huset med to etasjer som jeg har sett bli bygd rett fremfor øynene mine. Vi kjøpte tomt midt i naturen, fjernet trær, jevnet ut jorden, bygget grunnmur, reiste et hus på to etasjer, flyttet inn et år etterpå, og nå ville ikke pappa lenger utelukke å flytte til en mindre bolig senere i livet. Når alle ungene har flyttet ut, forlatt rommene sine slik at de står igjen tomme og forlatte, og husets familiemedlemmer har blitt redusert fra fem til to, klart det kan tenkes, han sa ikke at det var sikkert men at det kunne tenkes. Jeg ble full av ubehag, og det tok ikke lang tid før jeg var oppløst og oppkavet selv om det ikke syntes.

Jeg og mamma spiste middag på en restaurant i nabolaget mitt, gikk tur til Akershus festning påfølgende dag, så utover den grå og forblåste Oslofjorden, spiste sitron-scones og tømte flere kopper med kaffe. Vi gjorde også verdens mest geniale ting: dro på massasje. Det gjør jeg cirka aldri? Kan ikke huske sist jeg ble massert profesjonelt, jeg synes det er snodig å betale mennesker for å ta på meg, men det er jo bare verdens beste gave man kan gi til seg selv. Jeg ble kvitt alt vondt som har bodd i skuldrene mine.

Gratulerer med morsdagen, mamma, jeg kan ikke tenke noe annet enn at både du og jeg lever evig for jeg trenger deg skikkelig i livet mitt <3 Sender hundre klemmer til dere som ikke har mammaen deres her.