KRIS

  • HOME
  • CATEGORIES
    • 50days
    • Bøker og litteratur
    • hverdag
    • Kristine anbefaler
    • mat og oppskrifter
    • Outfit
    • videoblogg
  • ARCHIVE
    • 2021
      • januar 2021
    • 2020
      • desember 2020
      • november 2020
      • oktober 2020
      • september 2020
      • juli 2020
      • juni 2020
      • april 2020
      • mars 2020
      • februar 2020
      • januar 2020
    • 2019
      • desember 2019
      • november 2019
      • oktober 2019
      • september 2019
      • august 2019
      • juli 2019
      • juni 2019
      • mai 2019
      • april 2019
    • 2018
      • november 2018
    • 2017
      • september 2017
      • juli 2017
      • januar 2017
    • 2015
      • september 2015
    • 2013
      • mars 2013
  • ABOUT

Arkiver for januar 2020

nynorsk lesing

januar 25, 2020 kl. 14:46

Når sønnen din biter, sparker og slår. Hva gjør du da?

Før jeg satte kursen ut av Oslo og hjemover til jul (i fjor…) med en bil full av bagasje og gaver og alt man trenger til en julefeiring hjemme, svippet jeg innom leiligheten til en venninne som helt uventet hadde kjøpt gave til meg. Det var en veldig fin overraskelse, hun hadde pakket inn en nynorsk roman til meg. Boken heter Tung tids tale og er skrevet av Olaug Nilssen, det er en sterk, klok, vond og dramatisk skildring av familielivet med et alvorlig hjelpetrengende barn, et autistisk barn.

«Å sjå korleis lyset frå vindauga fell på blomane. Sitje i ro og sjå på dette. Hugse å gøyme blomane bak kjøkenmaskina før du kjem heim. Ringe gifttelefonen viss eg gløymer det.»

«Inst inne» – kva er det? Er du eit vanleg barn inst inne, eller er det inst inne du ikkje er vanleg?»

Tittelen på boken er lånt fra Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Tung tids tale» (1945). Det er en kort bok på snaue 150 sider, skrevet i du-form til sønnen Daniel. Daniel viser seg først å være som alle andre barn, et barn som leker, ler, utvikler språk, utvikler evner, ferdigheter, alt dette i takt med alder, før utviklingen snur i feil retning. I et høyt tempo med korte setninger forteller moren om hvordan gutten gradvis mister språket, forandrer personlighet og vokser seg sterk, utagerende og aggressiv.

«Du tar brillene mine og slenger dei i bakken, held hardt i skuldrene mine og lener ansiktet mot mitt, prøver å sjå forbi auga mine og innover, det trur eg i alle fall, at det er det du vil, heilt inn til meg, inn i hovudet. Ein augneblink er eg redd du skal skalle meg ned, men du gjer det ikkje, held berre ansiktet heilt tett inntil mens du knurrar (…) Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.»

Dagliglivet er en utmattende hverdagskamp, men moren fester grepet og kjemper i oppoverbakke. Det er hjerteskjærende lesing. Elsker man et annerledes barn høyere?

Vi følger Olaug i kritikken mot systemet, til de som skal sette diagnoser, tildele midler, bestemme skjebner. Raseri, ydmyklse, fortvilelse, lange ventelister, alltid diskutere, alltid argumentere med saksbehandlere. Noen ganger kan de forveklses med roboter. Olaug forteller at NAV vil ikke innvilge midler til det barnesetet sønnen trenger, fulgt opp av beskrivelser av bilturene som flere ganger nesten går galt. «Eg køyrer altså rundt med eit levande barn usikra i baksetet» roper hun til maktmennesket i andre enden av telefonrøret. Sukk, jeg kan ikke forestille meg.

Jeg liker forresten spesielt godt hvordan hun beskriver psykolog-timen hun bestemmer seg for å ta for å håndtere sinnet og raseriet som har vokst i henne, hvor det viser seg at psykologen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe henne. (Hun fersker henne i å Google «sinnemestring», lol?) Rådene hun får er å «stå i det» og telle til 10, og det er nesten så jeg må telle til 10 selv mens jeg leser boken. Phew.

Tung tids tale er en kritikk til velferdsstatens og systemet i den, og den belyser hvor viktig det er at disse «maktmenneskene» forstår omfanget av en livssituasjonen med et hjelpetrengende barn.

Ordene til Olaug er sterke, og jeg hadde ikke glemt hvor fint det var å lese nynorsk altså, men jeg trengte nok denne påminnelsen. Anbefales!

  • 25.01.2020
  • Bøker og litteratur
  • 24 KOMMENTARER

en bok om et familiehelvete

januar 16, 2020 kl. 10:50

Jeg fikk bøker til jul, og da jeg var hjemme benyttet jeg også anledningen til å låne noen bind med meg fra mamma og pappa’s bokhylle.


Arv og miljø av Vigdis Hjorth stod på toppen av ønskelista denne julen, jeg fikk den av Håkon. Leste meg til sluttsiden på sofaen hjemme i Førde i romjulen, det er en riktig god roman om et ekte familiehelvete. Dessuten var det endelig godt å lese litteratur av en ny forfatter med en ny skrivestil, en annen stil enn det jeg har gjort meg vant med, jeg har en tendens til å gå fullstendig løs på et forfatterskap når jeg først er i gang. (Refererer så klart til hele denne Knausgård-høsten, og før det: den Espedal-dominerte våren med hans helt egne skildringer om livet og alt i det.)

OBS: tekst under inneholder spoiler av boken. Les videre på eget ansvar.


«Sybille Bedford skriver et sted at når man er ung, føler man seg ikke som en del av helheten, av det menneskelige grunnvilkåret, når man er ung, gjør man en masse, fordi det oppleves som om det bare er en generalprøve, en øvelse man kan gjøre om på når teppet går opp for alvor. Og så en dag blir man klar over at teppet har vært oppe hele tiden. Det var forestillingen.»

Søsteren til Vigdis ble så rasende da Arv og miljø kom ut at hun skrev en hevnbok leste jeg på internett før jeg leste boken. Debatten om virkelighetslitteratur er interessant og vanskelig, jeg tenker ofte på det. I hvor stor grad har man rett til å eie sin egen sannhet, når sannheten også er krenkende? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og personvern?

Det er skummelt å begå ugjerninger her i livet, for plutselig er du hovedpersonen i en bestselgende roman.

Men en roman kan ikke sammenlignes med virkeligheten, sier Hjorth selv. I Arv og miljø har hun kalt hovedpersonen sin for Bergljot (elsker navnet), hun er en skilt tidsskriftredaktør med tre barn, og er like mye forbanna som hun er såret når hun i kjølevannet av et arveoppgjør i familien ikke blir tatt på alvor i det hun prøver å fortelle sin historie.

Historien hennes handler om incest, farens overgrep mot Bergljot.

Bergljot er et teatermenneske, hun er intelligent, språkmektig og omringet av akademikere, men i familien er hun ansett som problembarnet, den som måtte bryte. Tankene og spørsmålene hun stiller seg selv er vakre og velskrevne, det er fint å være i hodet hennes og jeg anbefaler denne boken 10/10. Lån den eller kjøp den. :)

  • 16.01.2020
  • Bøker og litteratur
  • 30 KOMMENTARER

Ditt personvern og våre brukervilkår
Vi bruker informasjonskaplser (cookies) på våre nettsteder, for å forstå hvordan du bruker nettstedet, for å forbedre opplevelsen og tilpasse annonsering.
Ved bruk av våre nettsteder aksepteres personvernerklæring og brukervilkår.

Raske nettsider og design fra Webexpressen.no