Når sønnen din biter, sparker og slår. Hva gjør du da?
Før jeg satte kursen ut av Oslo og hjemover til jul (i fjor…) med en bil full av bagasje og gaver og alt man trenger til en julefeiring hjemme, svippet jeg innom leiligheten til en venninne som helt uventet hadde kjøpt gave til meg. Det var en veldig fin overraskelse, hun hadde pakket inn en nynorsk roman til meg. Boken heter Tung tids tale og er skrevet av Olaug Nilssen, det er en sterk, klok, vond og dramatisk skildring av familielivet med et alvorlig hjelpetrengende barn, et autistisk barn.
«Å sjå korleis lyset frå vindauga fell på blomane. Sitje i ro og sjå på dette. Hugse å gøyme blomane bak kjøkenmaskina før du kjem heim. Ringe gifttelefonen viss eg gløymer det.»

Tittelen på boken er lånt fra Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Tung tids tale» (1945). Det er en kort bok på snaue 150 sider, skrevet i du-form til sønnen Daniel. Daniel viser seg først å være som alle andre barn, et barn som leker, ler, utvikler språk, utvikler evner, ferdigheter, alt dette i takt med alder, før utviklingen snur i feil retning. I et høyt tempo med korte setninger forteller moren om hvordan gutten gradvis mister språket, forandrer personlighet og vokser seg sterk, utagerende og aggressiv.
«Du tar brillene mine og slenger dei i bakken, held hardt i skuldrene mine og lener ansiktet mot mitt, prøver å sjå forbi auga mine og innover, det trur eg i alle fall, at det er det du vil, heilt inn til meg, inn i hovudet. Ein augneblink er eg redd du skal skalle meg ned, men du gjer det ikkje, held berre ansiktet heilt tett inntil mens du knurrar (…) Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.»
Dagliglivet er en utmattende hverdagskamp, men moren fester grepet og kjemper i oppoverbakke. Det er hjerteskjærende lesing. Elsker man et annerledes barn høyere?
Vi følger Olaug i kritikken mot systemet, til de som skal sette diagnoser, tildele midler, bestemme skjebner. Raseri, ydmyklse, fortvilelse, lange ventelister, alltid diskutere, alltid argumentere med saksbehandlere. Noen ganger kan de forveklses med roboter. Olaug forteller at NAV vil ikke innvilge midler til det barnesetet sønnen trenger, fulgt opp av beskrivelser av bilturene som flere ganger nesten går galt. «Eg køyrer altså rundt med eit levande barn usikra i baksetet» roper hun til maktmennesket i andre enden av telefonrøret. Sukk, jeg kan ikke forestille meg.
Jeg liker forresten spesielt godt hvordan hun beskriver psykolog-timen hun bestemmer seg for å ta for å håndtere sinnet og raseriet som har vokst i henne, hvor det viser seg at psykologen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe henne. (Hun fersker henne i å Google «sinnemestring», lol?) Rådene hun får er å «stå i det» og telle til 10, og det er nesten så jeg må telle til 10 selv mens jeg leser boken. Phew.
Tung tids tale er en kritikk til velferdsstatens og systemet i den, og den belyser hvor viktig det er at disse «maktmenneskene» forstår omfanget av en livssituasjonen med et hjelpetrengende barn.
Ordene til Olaug er sterke, og jeg hadde ikke glemt hvor fint det var å lese nynorsk altså, men jeg trengte nok denne påminnelsen. Anbefales!