Foto: Massimo Leardini

Underlig, er det ikke, hvordan vi hver dag lever livene våre parallelt med helt uforklarlige fenomener, fenomener langt unna alt det vi kan forstå, og som grenser til magi, uten at vi lar det ta større plass enn at tankene får streife gjennom oss i små sekunder. Kanskje ser vi ut av vinduet en sen kveld mens månen lyser sterkt og flott og vi forbauses – men like etter gjenopptar vi livet slik vi kjenner det gjennom våre alminnelige rutiner.

Månen som lyser sterkt lik en lampe…

Månen som bare henger i løse luften. Slik vi også, på vår planet, bare henger fritt?

Den rødglødende solen, større enn vi noen gang kan forestille oss, som selv fra en uhyre lang avstand smelter iskremen av ispinnen en brennhet juli-dag dersom vi ikke spiser den opp i løpet av kort tid..

Skydottene på den blå himmelen, som til sammen kan være så tette og solide at solen ikke når gjennom og ned til oss, men som likevel ikke går an å verken fange, sitte på, ta på..

Hva med eplene? Eplene som vokser ut på trærne i september så sakte at vi knapt merker det, og som kort tid etter råtner dersom vi ikke spiser dem. Der faller de en etter en ned på det våte gresset. Eplene faller nedover, og ikke oppover, og vi vet hvorfor, det er læren om tyngdekraft som vi tidlig i livet ble kjent med; denne regelen er en bestemmelse i universet, og den befinner seg langt utenfor vår kontroll, men er det ikke rart at det er akkurat slik, og ikke andre veien? Hva om året gikk motsatt: eplene ble trukket opp fra bakken og hektet fast igjen på de slanke stilkene, forvandlet fra rotne til modne, så umodne epler, og så; hvis vi hadde tid og tålmodighet til å studere dem i ukesvis, sittende på en stol ved stammen av treet, ville vi se dem forvandle seg fra modne frukter, til hvite blomster, så knopper, og etter hvert ville også treet bli grønt! Fullt og tykt av blader igjen! Været ville bli mildt: det ville bli vår. Prosessen er så lang, så dryg, og så forsiktig, at selv sittende på en stol med skarpt blikk og høy konsentrasjon ville vi være ute av stand til å se hvordan de avlange bladene til epletreet skiftet farge fra høstens gul til vårens grønn.

Hei!

Jeg har lest meg gjennom juni, juli og særlig august; stadig har jeg hentet ut nye bøker fra de høye reolene på Norli, bært dem med meg hjem og forsvunnet inn i ulike verdener. Én etter en har jeg blitt ferdig med bøkene: jeg har stirret ut i luften og lurt på hva nå? etter hver eneste av dem. Åh! Hvor mange ganger har jeg ikke fortvilet og oppgitt tenkt at ingenting i denne verden passer meg, for å så, etter en stund, åpne en god bok (i visshet om at det har hjulpet før), og latt meg beruse over at det bare var løgn. Mye passer meg, jeg må bare lete de riktige stedene. Det dreier seg om å finne de riktige ordene, de riktige bøkene, de riktige forfatterne, og heldigvis har vi god tid.

Det er noe utrolig fredfullt og vakkert med den lesende. Se, der sitter hun. Ubevisst, hvilende i seg selv. Hun ser ikke at jeg ser på henne. Øynene er konsentrerte, kroppen nesten urørlig. Hun befinner seg i enden av sofaen, i stuen, i leiligheten hvor hun bor, men også i en annen verden. I språkets verden. Er livet så uutholdelig, at vi må dikte opp historier på papir for å overkomme det? Eller er det motsatt: er livet så vakkert at vi ikke har annet valg enn å gjengi det i litteraturen? Med bøyde knær og ryggen inntil veggen sitter jeg i sofaen. Jeg flykter, forlater, forsvinner. Det er lørdag, jeg ser ut vinduet mitt, og der, mellom vinduskrossen, er livet. Livet som venter, høsten som venter, venner som venter, men jeg vender i stedet innover.

«(…..) mine største opplevelser fantes der ingenting skjedde»… En av setningene fra Biografi (glemsel) av Tomas Espedal.

Har funnet ut at det idéelle lesestedet finnes flere steder. Sittende i sengen, liggende i sengen, nedsunket i en dyp stol. En god stol er ofte det beste lesestedet. Jeg har også gjort meg opp en erfaring av at de dype lenestolene på Eldorado Bokhandel i Torggata er ypperlige, ikke bare fordi du synker perfekt ned i putestoffet, men fordi de liksom ligger gjemt bort bak reolene, mellom tunge vegger, man kan altså befinne seg i en stor bokhandel, i en stor handlegate, i en nokså stor by, og likevel ha følelsen av at du gjemmer deg. Eldorado Bokhandel er et skjulested og et perfekt lesested. Lesesalen på Nasjonalbiblioteket? Rakrygget sittende ved skrivebordet, med føttene brettet inn slik at rumpa hviler på anklene. Noen ville sagt kaféer; for meg et det et håpløst lesested, jeg klarer aldri å lese på kaféer.

Tips til dere som bor i eller skal besøke Oslo: Bislet Bok i Thereses gate på Bislet. En smal, nisjete bokhandel på knappe 20 kvadratmeter som har utnyttet sin smale plass med å fylle butikken med litteratur fra gulv til tak. Du kan oppholde deg i butikken lenge uten å kjøpe noe, og de ansatte er hjelpsomme dersom du ønsker det. Jeg passerer ofte bokhandelen på vei til matvarebutikken, og det ligger alltid så bra titler på utebordet at det krever en sterk anstrengelse av meg hver gang for å ikke stoppe opp. Det vil si: en anstrengelse jeg ikke har. De har ikke bare ferskvare-litteratur, men også eldre, spennende bøker og det liker jeg skikkelig godt. Det ble jo skrevet så mye bra mens jeg enda var et spedbarn, lol! Jeg har med andre ord mye å ta igjen i dette livet som 97-kid.

Det første sikre tegnet på at høsten er her er når jeg går forbi skolegården sent i august og hører skoleklokkene, ropene og latteren. Sommeren var lang. Nå ligger eplene på bakken, endelig.

juli 2019. jeg savner ikke å ha langt hår! men synes bildet er fint. :)

13. juli. I dag våknet jeg til hvit og blå himmel, dagens første tanke satte meg i dårlig humør: jeg er ferdig med boken jeg leser. Den tomme følelsen av å krasjlande i virkeligheten igjen etter en bok man har tjoret seg fast i dag etter dag. Har et dusin uleste bøker som ligger stablet vilkårlig over peisen, men ingen av dem frister. Sitter enda enda fast i drømmeaktige, men realistiske historien om Ola i Etter Kairo. Ola som har vokst opp med en manisk depressiv far, Ola som hele tiden lengter etter normalen mens han funderer på hva normalitet egentlig er. Meg som leser boken, som også begynner å lure på hva som skiller det vanlige og det uvanlige. Ola som frykter at han kan være arvelig belastet. Ola som heldigvis er i et herlig kjærlighetsforhold med kunsteren Marianne; De bor i Oslo og det er vinter, jeg elsket å lese om livene deres. Jeg så for meg Marianne, i Oslo, i desember, tegningene hun tegnet og forholdet deres, forelsket i hverandre i denne byen. Oslo, deilige Oslo. Ferdig med siste side i boken, paff. Der ble alt filmaktig. Et blunk, og jeg var tilbake i leiligheten min. Nå klarer jeg ikke å bli i godt humør igjen før jeg har gått ned til bokhandleren i gata og kjøpt meg en ny Tove Nilsen-bok. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv..

Ja vel. 13. juli. Hva annet? Jeg har oppdaget bandet Choir Boy, de har et album som seriøst leverer fra første til siste spor. Bare MÅ dele disse med dere.

Toxic Eye

Nites Like This

It’s Over

Satt meg ved skrivebordet etter frokost, åpnet kommentarfeltet: bare nydelige ord. Takk, dere er snille! :-*

Dette var den beste sommerdagen i hele juni.

Jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er hvit. Det gjør ikke noe, for jeg har fortsatt sommer i hodet mitt. Tenker ofte på denne dagen, og hver gang jeg gjør det, oppdager jeg nye ting ved den. Sommerskyene som drev over oss. Grantrærne, tett i tett. En humle som lander i en blomst. Humøret mitt: den dype gleden som kloret seg fast i kroppen. Hva er forskjellen på å være glad, og huske hvordan det er å være glad? Ofte tenker jeg på at hvis du kan huske det, og tenke det, burde du også kunne føle det.

Hvor mange ganger hoppet jeg fra bryggen? Sju. Minst. Meg til Håkon mens vi var ute i vannet: Har du noen gang tenkt på at det er umulig å være i dårlig humør mens man bader? Man er for opptatt med å hoppe, stupe, svømme, holde hodet over vann. Opp på bryggen igjen, legge seg på håndkleet. Tørkeprosessen. Hvordan håret mitt tørker fortere enn det gjorde før. Elsker å ha det kortere, jeg ligner mer og mer meg selv. Flere ting har foradret seg siden i fjor sommer: jeg har fjernet en føflekk på magen. Gjorde det i vinter. Du kan knapt se arret, det befinner seg rett under bikinioverdelen, på midten. Husker jeg gikk ut fra hudlegesenteret på Youngstorget, overrasket over den knappe tiden det tok. 10 sekunder. Den brune flekken som i all min evighet hadde vært en del av kroppen min, lå nå på et sterilt stellebrett inne på et legekontor. Bomullspad og hvit tape over. Gå hjem igjen og tenke over føflekkene mine: hvor glad jeg er i dem. Hvor rart det var å plutselig ha en mindre. Nå er jeg vant til det, på samme måte som jeg er vant til mitt nye hår.

💙

Hver gang jeg tar på neglelakk glemmer jeg hvor mye det gjør. Elsker denne blåfargen.

Sånn, da har jeg bestilt billetter til nord. Mamma, pappa og Ingeborg kjører bil, jeg flyr, det blir enklest slik; fly fra Gardermoen til Evenes i midten av juli. Jeg setter meg på flybussen inn til Narvik’s rutebilstasjon. Musikk på ørene, vindusplass, titte ut på det nord-norske landskapet, tenke lange tanker, stille store spørsmål, jeg har allerede klare bilder i hodet av hvordan dette skal gå for seg. Blir hentet av familien på rutebilstasjonen, derfra venter kun en førtifemminutters kjøretur til Ballangen hvor vi skal feriere, men i utgangspunktet drar for å spre asken til morfar, som jeg merker jeg har veldig mange spørsmål knyttet til: hvordan ser urnen ut? Hvor mye aske blir det av ét menneske? Hvem av familiemedlemmene skal helle ut asken? Har spurt mamma, hun har sagt vi får se. Hun sa også at det helt sikkert blir en fin måte å ta farvel med morfar på. Det er 1. juli, jeg sitter nå og taster fra skrivebordet mitt vendt ut mot Oslo: det er grått. Stille. Himmelen er helt hvit. Merker jeg ser veldig frem til denne turen, for hver dag prøver jeg å forestille meg hvordan det blir. Har lyst å begynne å pakke bagen, men det er for tidlig. Nord-Norge er kjøligere, men lysere og friskere. På denne tiden av året blir det aldri mørkt. Det er færre hus, flere åpne sletter, større hav. Havene er langstrukne, blå, urørte, kalde. Jeg ser det for meg: meg og Ingeborg som bader i det kalde havet. Det er lenge siden jeg har vært i toppen av Norge, til tross for at halve familien min er derfra. (Mammas familie er fra nord, senere bosatt i Telemark, pappas side er fra Vadheim, ikke langt unna Ullebø). Merker jeg har snakket lite om dette. Jeg er født og oppvokst i Førde, men vi har ingen familie der.

Nå har skyene drevet bort, og sollyset er kommet frem. Jeg er nydusjet, klar for en sommerdag. Får besøk av Sari etterpå og gleder meg. Håper dere har det fint! X