foto: Håkon Jørgensen

I går ble det vinter på bakken. Østlandet er hvitt, og lettheten i bevegelsene når kroppen bare har på seg små, lette klær er byttet ut med tyngre, vanskeligere bevegelser. Skal jeg ut døra nå krever det en hel påkledningsøkt, jeg må ta på meg lange bukser, gode sko, ullsokker, høyhalset genser, skjerf som dekker hodet og helst deler av ansiktet, sist men ikke minst en tykk, god jakke. Det går ikke lenger an å leve slik man gjør om sommeren, jeg kan ikke løpe etter bussen på samme måte som i juli for eksempel, det går tregere og bakken er glattere, skoene mine er tyngre, alt er tyngre.

Likevel ville jeg aldri vært foruten disse månedene. Her om dagen lekte jeg med tanken om hva jeg hadde gjort dersom jeg fikk beskjed om at jeg aldri fikk se vinter igjen. Hva hadde du gjort? (En av hobbyene mine her i livet er å stille meg selv umulige ultimatum. Lol)

I dag har jeg hørt på Bedřich Smetana hele dagen og følt at jeg har levd i et eventyr (Hør Má Vlast, JB1/112: II. Die Moldau. Det er et langt tonedikt som beskriver tsjekkisk landskap og kulturhistorie), funnet trikset for å unngå statisk hår (BALSAM?), spist meg ut av fryseren (torsk som jeg kjøpte i 2018 og tok med meg i flyttelasset fra Markveien på Grünerløkka, pluss erter som jeg lagde ertestuing av), hatt den ultimate lørdagsfølelsen.

Vigelandsparken er en park jeg har ignorert i årevis, helt til jeg plutselig har befunnet meg i den ved tilfeldige mellomrom og blitt slått ut hver gang av hvor vakker den er. Ja, den består av en maurtue av turister, men jeg synes det er hyggelig. Ofte kommer jeg løpende dit i treningstøy på vårkvisten, klar for på løpe opp og ned de evige trappene i den skarpe sola, midt blant all kunsten, de påbegynte blomstrene og menneskene. Det hender jeg får øyekontakt med turistene og da kjenner jeg på dette ansvaret om å skulle representere det landet de er her for å se, landet de har kommet hele veien fra der de bor for å titte på, så jeg bruker å smile til dem som en høflig gest slik at de skal dra hjem igjen med tanken om at nordmenn er fine folk. For det er vi vel?

Her er meg og Bahare i forrige uke. Det var iskaldt ute, som du kanskje ser på de røde ansiktene våre, men månen hang på himmelen og det var uten sidestykke en helt nydelig kveld. Awh. Hvorfor kvier vi oss alltid sånn til høst? Det pleier å knyte seg i magen min i august-måneden fordi jeg gruer meg sånn til å gi glipp på sommeren, til å gi meg hen til kulde og grusomheter, men når bladene og temperaturen først har falt så slår det jo aldri feil, det er koselig. Note to self for 2020: ikke få mageknipe i august.

Kreftforeningen har gått sammen med House of Yarn og strikket ullgensere for å markere rosa sløyfe i rosa måned, og jeg synes denne setningen fortjener å bli skrevet i skjønn rosa <3

Høst i nabolaget.

Dette er fortsatt en av mine favoritt-fasader i nabolaget. Tenk, en dag bor jeg kanskje her!

Jeg har gått så mye med skinnbuksene mine de siste par-tre-ukene at de har begynt å bli «slitt» i stoffet, og nå er de helt perfekte. De lager en svak, gnissede lyd når jeg går og jeg elsker det, haha. (Etter å ha blitt avhengig av ASMR på YouTube legger jeg merke til lyder i hverdagen på en helt annen måte nå enn før. Det har ødelagt meg holdt jeg på å si, men det har jo ikke det – heller tvert om)

Min lille, hverdagslige pleasure har blitt å titte innom bokhandelen på St. Hanshaugen på vei hjem fra jobb. Det slo meg hvor utrolig behagelig denne butikken er. Som å ta føttene inn i en ny verden. Bussene, bilene, menneskene, jaget, alt det forlates i det man går inn dørene, og når den lukkes bak deg er det nesten lydstille. Trafikken utenfor er om ikke annet dempet, mer behagelig, mer fraværende. Et rike av bøker, stablet på slanke trehyller langs veggene, de sier ingenting, de bare er der, med sine tusenvis av ord og setninger på innsiden. Bokforhandlerne er aldri oppkavet eller stresset slik jeg selv ofte er, tvert om har de en ro jeg alltid elsker å møte, og så legger jeg merke til at de spør meg om jeg vil ha hjelp ikke fordi de må, men fordi de vil. Mest sannsynlig har de selv lest et stort antall av det som finnes av bøker i butikken, og vi vet jo alle hvor godt det er å prate om det som er lest. Jeg kjøpte ikke noe denne gangen, men fikk anbefalt «I Blått» av Maggie Nelson av en hyggelig jente som jobbet der, så jeg tror jeg må tilbake og kjøpe den når det jeg har her hjemme er ferdiglest. Egentlig støtter jeg veldig opp under det å låne bøker på biblioteket, byttelåne på historiene, ikke alltid kjøpe og forbruke, men det er noe med å ha disse bøkene selv, eie dem, titte på dem, som et oppslagsverk, som en del av interiøret. Å kjøpe en ny bok og bære den hjem, inn i leiligheten min, åh, det er alltid en så god følelse.

Hei!

I helgen har jeg gjort litt forskjellig.

Jeg har for eksempel spilt på det elektroniske pianoet jeg har stående, og på et punkt denne helgen innså jeg at det gir meg en større terapi-virkning enn jeg ante. Det er så krevende å lære seg å trykke på de riktige stedene at jeg ikke har sjanse å tenke på noe annet enn de svarte og hvite tangent-stykkene fremfor meg. Noen ganger gjør de meg til og med svimmel dersom jeg spiller på dem for lenge, og jeg må jeg ta meg en pause. Drikke et glass vann, se på noe annet enn på klaviaturet, ut vinduet for eksempel, ofte hjelper det å gå til et annet rom og komme tilbake igjen med friske øyner.

Å starte med å spille piano består av å gradvis forstå hvor krevende det faktisk er. Det er enkelt å spille, umulig å bli god, det er følelsen man sitter med som nybegynner. Dere som faktisk spiller piano på ekte: for meg er dere noen slags Guder.

En annen ting jeg har gjort er at jeg har sett De Dødes Tjern på kino. Det var på fredag og det var iskaldt i luften, en sånn kulde kun november har, og da jeg begynte å kle på meg hjemme før avreise mot Colosseum kino var det som om kroppen jobbet imot meg, som barn som ikke har lyst å kle på seg støvler når det regner ute. Sta, motvillig, negativ, kanskje til og med gråtende. Jeg gråt ikke da, det hadde tatt seg ut, og forskjellen fra da til nå er jo at jeg velger å gå ut døren av egen, fri vilje, det er ikke noen som tvinger meg.

Faktisk er det ingen som tvinger meg til noe som helst i dette livet lenger, alle gjøremål utføres i et ønske og en ånd som kommer fra meg selv. Det nærmeste jeg kommer absolutte forpliktelser er huslån, leie av strøm, leie av mobilabonnement, den slags, og så betaler jeg en sum skatt til staten basert på hva jeg har tjent det siste året, det gjør vi jo alle, til gjengjeld får jeg nyte godene av et samfunn i velferd. Og utenom dette lever jeg et liv nærmest strippet for alvorlige plikter.

Å gå på kino på en fredagskveld er genialt! Egentlig er det den helt enkle oppskriften på den ultimate helgefølelsen, spør du meg. Bare for å snakke om kulde igjen: den gylne regelen om to lag ull, bukser som dekker anklene, tøystykker i form av votter på hendene, den gjentar seg hvert år, for da jeg først var ute av døra på fredag og kroppen ble satt i bevegelse, en fot fremfor den andre i raskt tempo hele veien til Majorstua, ble de negative tankene som egentlig bare angikk minusgrader byttet ut med forventningsfulle tanker om filmen jeg straks skulle se. Friskt, kaldt, men med en hals dekket i merino overlever man akkurat, dessuten ser jeg hele tiden små barn ute i gatene og jeg tenker at dersom de klarer seg i denne kulden så må vel jeg også klare det.

I dag har jeg kjøpt to nye bøker og det er det beste som har skjedd i dag!!! Det er i alle fall det som gjorde meg aller mest glad, jeg nærmest hoppet/sprang/danset hjemover, kanskje alt på en gang. (Av og til løper jeg til og fra ting selv om jeg ikke har dårlig tid, bare fordi jeg synes det er befriende og fordi ingen egentlig vet om jeg har dårlig tid eller ikke, så jeg kan likesom gjøre som jeg vil) Følte meg helt hul i kroppen etter å ha lest ut det tredje bindet i encyklopedien til Knausgård, som om all trygghet i hverdagen forsvant mellom fingrene på meg når jeg visste at jeg ikke hadde disse fine, bekvemmelige setningene å fylle hodet med når kvelden kom. Har fått en ny kategori på bloggen nå forresten, den heter Bøker og litteratur.