Denne skinnjakka vurderte jeg å selge på Tise før jeg dro fra Norge til Frankrike, men flaks for meg så gjorde jeg det ikke likevel. Jeg elsker å kvitte meg meg klær som en slags måte å gå videre på her i livet (selv hvor vanskelig jeg har for å si farvel), men denne vet jeg at jeg hadde jeg angret på dersom jeg lot gå. Det er den mest bad-ass jakken jeg eier av alle klær i skapet mitt, og den har vært med meg gjennom et så sprøtt år av livet mitt at det ville nesten vært rart at noen andre enn meg skulle hatt den på seg.

Kanskje jeg selger den etter hvert, likevel. Da skal jeg i så fall si ifra, for veldig mange av dere har spurt hvor den er kjøpt. Fant den på Velouria Vintage en lys, fin vårdag i fjor :)

Hello, hello, forresten! Dette har vært en utrolig fin helg. Føler ikke at det er november, men på samme tid så føler jeg ikke at noen ting er som det har brukt å være, lenger. På en fin måte. Jeg gikk hjemover til leiligheten min i Montmatre på tidlig fredag kveld og bare var så lett i hele kroppen. Det var så lett å gå, lett å bære meg selv, lett å være. Hadde nettopp møtt en venninne for en kaffe og skulle egentlig bare hjem for å sove etter en evig dag, men jeg var i altfor godt humør til det, så jeg satte meg ned på første uteservering og bestilte meg et glass vin for å feire, hva da? Bare en bra dag, haha. Utendørsserveringene i Paris er som en del av fortauene, stolene er vendt utover og ikke innover, heller ikke mot hverandre, men på langs. Rad på rad som i en kinosal, med gaten som kinolerret som skaper den beste form for people watching. Etterpå bestilte jeg meg en Espresso, drakk den på en slurp og beveget meg hjemover tomhendt, mens jeg tenkte på hvor deilig det var å ikke drasse på veske eller en stor, tung jakke for den del. Resten av kvelden brukte jeg på å styre i leiligheten i timesvis, med alle disse tingene som utgjør en slags blanding av gjøremål, hobby og jobb. Glemte jo helt at kaffe faktisk gjør deg våken. (Helt til man begynner å drikke det hver dag – da forsvinner effekten?)

Forresten, det er bare en måned til jul!?!?! Jeg gleder meg som et barn. Håkon ringte tidligere denne uka og sa at han hadde reservert bil via nabobil (elsker den appen), så vi skal plukke opp en Hyundai her i Oslo den 22. desember og kjøre over fjellet sammen med kjæresten hans, hjem til Vestlandet, hjem til jul. Jeg er allerede mentalt forberedt på å stå fast i kø på fjellet og jeg har også allerede begynt å romantisere at det bare vil bli hyggelig, at vi skal ha med pledd og niste og at det ikke vil gjøre noe å stå fast i kulden på fjellet fordi det snart er jul og når det er snart jul er alt bra.

DA skjønner man at man gleder seg.

Hei! God søndag, og med det mener jeg faktisk god, i dag kjenner jeg meg uthvilt. Jeg har sovet forbausende dårlig den siste tiden uten at jeg helt klarer å finne en grunn til hvorfor, nettene har ved jevne mellomrom bestått av ubehagelige mareritter om de jeg er glad i. Både i Oslo og Paris har jeg bråvåknet midt på natten av menneske-stemmer i oppgangen, og hver gang det skjer står jeg så klart med én fot i drømmeland og én i virkeligheten, og jeg rekker aldri å våkne ordentlig for å finne ut om det jeg hører er reelt eller ikke. Jeg sovner ganske raskt igjen før jeg våkner igjen av alarmen på morgenen, overlevende etter drømmer og mareritt så klart – men sliten av alt natten har tatt meg gjennom. I dag derimot! I dag føler jeg meg som meg selv igjen, for jeg sov som en liten baby hele natten gjennom og det har jeg egentlig gjort de siste dagene også.

Til frokosten i dag satt jeg og tuslet med bilder på dataen, og da jeg overførte bilder fra minnekortet fant jeg bilder fra i høst som jeg knapt kan huske at jeg tok.

Her gikk jeg med kjole på en mandag, det husker jeg skikkelig godt, og jeg klipte meg hos Harlem. Rart å se på nå som jeg faktisk har klippet meg kort for første gang i livet.

Det er ikke lenge siden det var sommer. Eller jo, nå er det jo ganske lenge siden, men bare fysisk, ikke mentalt.

Denne Levis-buksa selger jeg på Tise faktisk, hvis noen vil eie den. Det er en 501-modell og den er super-nice. Vi har levd et fint liv sammen og nå vil jeg at den skal få et nytt liv i en annen garderobe og på en annen kropp. :)

Tenk at det så sånn ut og at vi ikke brydde oss noe særlig om det. Det var bare sånn det var, sommer, ingenting mer spesielt enn det.

Nå er parken nesten helt naken. Trærne er strippet for fluffy, fargerike blader og har heller lagt seg som et teppe på den kalde bakken. Helt til det kommer folk og fjerner dem med rake og store, svarte søppelsekker, og så er ikke bladene å se igjen før det er vår og trærne føder dem på nytt. Det er som om at bladene kommer fra ingen steder, super weird, super cool, egentlig. Sånn er det jo med oss mennesker også, egentlig. Lol.

Jeg gikk forbi en jente på gata som hadde kjøpt en hel pose klementiner, den ene hadde hun hentet ut båtene fra det orange skallet på og allerede startet å spise en etter en, og selv om vi passerte hverandre i et høyt tempo kunne jeg kjenne den syrlige og absolutte lukten av desember, jul, barndom, alt det som har vært, men som likevel kommer igjen ved avslutningen av et hvert år for de av oss som overlever. En sterk følelse av nostalgi spredde seg i kroppen min, det kjennes alltid ut som lykke i en helt betydelig, ren form, men nostalgien er ikke presens, den er heller en slags lykke i fortid, lånt lykke fra det som har vært. Kanskje nettopp derfor kjennes det også så sårt, tror du ikke det? Jeg kjøpte meg klementiner samme dag og nå gleder jeg meg til jul, kanskje enda mer enn i fjor.

Å være fremmed i en ny by er en følelse jeg nesten ikke tåler. Jeg synes det er utmattende, og det tar som regel tre dager i nye omgivelser før jeg er i balanse. Først da har jeg fått summet meg tilbake til det jeg tror er meg selv, først da kan jeg begynne å nyte omgivelsene omkring meg. Den første gangen jeg tar toget i en ny by kan jeg for eksempel ikke høre på musikken jeg gjerne liker å høre på når jeg er ute i dette livet og beveger meg fra a til b, i stedet er jeg nødt til å sitte nøye konsentrert og være på vakt for hvert eneste stopp i vent på at stemmen (som nesten alltid er kvinnelig?) fra høyttalerne skal rope ut navnet på det stopp-stedet jeg skal av på, og ytterst sjeldent går det jo galt, jeg kommer meg dit jeg skal, men det krever høy konsentrasjon, stor tilstedeværelse. Det krever dessuten at man har plass til en hel del nye inntrykk, oppfattelser og følelser, og noen ganger kjennes kroppen min rett og slett for liten ut for nettopp det, en helg er jo bare skrekkens eksempel på reising i mine øyne, men å være i en annen by over lengre tid derimot, det kan jeg elske.

Og jeg elsker det. Paris! Dette er mitt fjerde besøk her, og nå kan jeg navigere meg frem flere steder uten kart. For øvrig elsker jeg alle byer som tillater deg å bruke føttene dine hvor enn du skal, her kommer vi også til en av byggesteinene til min kjærlighet for Oslo; du kan egentlig gå hvor du vil, gitt at du har en viss mengde tid. Føttene dine kan du alltid regne med, mens trafikken alltid er usikker og uforutsigbar.

Det er som at jeg har jukset meg tilbake i tid, i årstiden, nesten. I Frankrike kan jeg gå uten votter, været og temperaturen er som slutten av en norsk september. Dessuten mistet jeg den ene votten min hjemme på St. Hanshaugen og jeg har ikke turt å si det til mamma enda fordi jeg fikk dem av henne forrige jul, og brukt dem hver kuldedag siden. Det er sånt jeg selvfølgelig kunne begynt å gråte over, men i stedet holdt jeg fatningen og gikk inn i den rasjonelle, saklige delen av meg selv (som jo finnes, hvis man leter lenge nok). Deretter fulgte jeg hele løypa baklengs for å spore votten opp igjen, to ganger, men jeg fant den ikke. Flaks at jeg ikke trenger dem her, selv om det så klart er vondt å tenke på at det ligger en kritthvit, tovet vott et eller annet sted i Oslo, møkkete og ødelagt av vær og natur.

Nu vel! Det er mandag, og jeg håper dere har en fin start på uken? Jeg må bare si det: jeg elsker kommentarene dere bestandig legger igjen her, koser meg hver gang jeg logger inn og leser.

foto: Håkon Jørgensen

I går ble det vinter på bakken. Østlandet er hvitt, og lettheten i bevegelsene når kroppen bare har på seg små, lette klær er byttet ut med tyngre, vanskeligere bevegelser. Skal jeg ut døra nå krever det en hel påkledningsøkt, jeg må ta på meg lange bukser, gode sko, ullsokker, høyhalset genser, skjerf som dekker hodet og helst deler av ansiktet, sist men ikke minst en tykk, god jakke. Det går ikke lenger an å leve slik man gjør om sommeren, jeg kan ikke løpe etter bussen på samme måte som i juli for eksempel, det går tregere og bakken er glattere, skoene mine er tyngre, alt er tyngre.

Likevel ville jeg aldri vært foruten disse månedene. Her om dagen lekte jeg med tanken om hva jeg hadde gjort dersom jeg fikk beskjed om at jeg aldri fikk se vinter igjen. Hva hadde du gjort? (En av hobbyene mine her i livet er å stille meg selv umulige ultimatum. Lol)

I dag har jeg hørt på Bedřich Smetana hele dagen og følt at jeg har levd i et eventyr (Hør Má Vlast, JB1/112: II. Die Moldau. Det er et langt tonedikt som beskriver tsjekkisk landskap og kulturhistorie), funnet trikset for å unngå statisk hår (BALSAM?), spist meg ut av fryseren (torsk som jeg kjøpte i 2018 og tok med meg i flyttelasset fra Markveien på Grünerløkka, pluss erter som jeg lagde ertestuing av), hatt den ultimate lørdagsfølelsen.

Vigelandsparken er en park jeg har ignorert i årevis, helt til jeg plutselig har befunnet meg i den ved tilfeldige mellomrom og blitt slått ut hver gang av hvor vakker den er. Ja, den består av en maurtue av turister, men jeg synes det er hyggelig. Ofte kommer jeg løpende dit i treningstøy på vårkvisten, klar for på løpe opp og ned de evige trappene i den skarpe sola, midt blant all kunsten, de påbegynte blomstrene og menneskene. Det hender jeg får øyekontakt med turistene og da kjenner jeg på dette ansvaret om å skulle representere det landet de er her for å se, landet de har kommet hele veien fra der de bor for å titte på, så jeg bruker å smile til dem som en høflig gest slik at de skal dra hjem igjen med tanken om at nordmenn er fine folk. For det er vi vel?

Her er meg og Bahare i forrige uke. Det var iskaldt ute, som du kanskje ser på de røde ansiktene våre, men månen hang på himmelen og det var uten sidestykke en helt nydelig kveld. Awh. Hvorfor kvier vi oss alltid sånn til høst? Det pleier å knyte seg i magen min i august-måneden fordi jeg gruer meg sånn til å gi glipp på sommeren, til å gi meg hen til kulde og grusomheter, men når bladene og temperaturen først har falt så slår det jo aldri feil, det er koselig. Note to self for 2020: ikke få mageknipe i august.

Kreftforeningen har gått sammen med House of Yarn og strikket ullgensere for å markere rosa sløyfe i rosa måned, og jeg synes denne setningen fortjener å bli skrevet i skjønn rosa <3

Høst i nabolaget.

Dette er fortsatt en av mine favoritt-fasader i nabolaget. Tenk, en dag bor jeg kanskje her!

Jeg har gått så mye med skinnbuksene mine de siste par-tre-ukene at de har begynt å bli «slitt» i stoffet, og nå er de helt perfekte. De lager en svak, gnissede lyd når jeg går og jeg elsker det, haha. (Etter å ha blitt avhengig av ASMR på YouTube legger jeg merke til lyder i hverdagen på en helt annen måte nå enn før. Det har ødelagt meg holdt jeg på å si, men det har jo ikke det – heller tvert om)

Min lille, hverdagslige pleasure har blitt å titte innom bokhandelen på St. Hanshaugen på vei hjem fra jobb. Det slo meg hvor utrolig behagelig denne butikken er. Som å ta føttene inn i en ny verden. Bussene, bilene, menneskene, jaget, alt det forlates i det man går inn dørene, og når den lukkes bak deg er det nesten lydstille. Trafikken utenfor er om ikke annet dempet, mer behagelig, mer fraværende. Et rike av bøker, stablet på slanke trehyller langs veggene, de sier ingenting, de bare er der, med sine tusenvis av ord og setninger på innsiden. Bokforhandlerne er aldri oppkavet eller stresset slik jeg selv ofte er, tvert om har de en ro jeg alltid elsker å møte, og så legger jeg merke til at de spør meg om jeg vil ha hjelp ikke fordi de må, men fordi de vil. Mest sannsynlig har de selv lest et stort antall av det som finnes av bøker i butikken, og vi vet jo alle hvor godt det er å prate om det som er lest. Jeg kjøpte ikke noe denne gangen, men fikk anbefalt «I Blått» av Maggie Nelson av en hyggelig jente som jobbet der, så jeg tror jeg må tilbake og kjøpe den når det jeg har her hjemme er ferdiglest. Egentlig støtter jeg veldig opp under det å låne bøker på biblioteket, byttelåne på historiene, ikke alltid kjøpe og forbruke, men det er noe med å ha disse bøkene selv, eie dem, titte på dem, som et oppslagsverk, som en del av interiøret. Å kjøpe en ny bok og bære den hjem, inn i leiligheten min, åh, det er alltid en så god følelse.