
Oljemaleri av Anna Bjerger
Knausgård har pekt seg ut en april-dag og laget en bok ut av den. Om Våren utspiller seg den 30. april 2014, fra soloppgang til solnedgang. Det er Valborgsaften, dagen hvor svenskene synger våren inn, og det fiktive april-døgnet dreier seg om faren og hans nyfødte datter som kjører bil til og fra sykehuset hvor mor oppholder seg etter en tung depresjon og et selvmordsforsøk.
Han bretter ut som konas sykdom og det er til tider nesten ubehagelig lesing fordi hun aldri helt får tatt del i historien, i stedet er hun fjern og skyggeaktig i bakgrunnen av den. Han forteller om sommerdagen for to år tilbake, da datteren enda var i magen og moren bare lå der, i sengen. Deprimert. Tappet for mening, tappet for glede, på det bekmørke rommet i annen etasje, rommet var brennende hett og alle husets gjøremål var fordelt på han alene. Mens han tar oppvasken, med «hendene i det lunkne vannet, dekket av små nett av såpebobler hver gang de ble løftet opp for å plassere et glass eller en tallerken i det grå metall-stativet», er det tydelig at denne depresjonen irriterer noe i han. Bebreider han henne for sykdommen?
«Hun ville høre at det var synd på henne. Hun ville ha omsorg, medlidenhet, hjelp, hun ville høre at det var noe som kom utenfra og rammet henne. Så lenge hun bare ble møtt med det, ville det få næring, fortsette og fortsette, tenkte jeg. Det var enklere om det ikke hadde noe med henne å gjøre, for da var bare synd på henne, for da kunne hun ta imot omsorgen, som var som en foreldreomsorg. Hadde det noe med henne å gjøre, kunne hun møte det. Bare da kunne hun ta seg ut av det.
Slik tenkte jeg.»
Samme morgen våkner hun ikke, hun ligger urørt i sengen, men han vil ikke vekke henne og fortelle henne at hun må stå opp. Hun må ville stå opp selv, tenker han høyt i boken. Det viser seg at hun har tatt overdose på sovetabletter, barna må bort, skånes, skjermes, ambulansen må komme, moren må på sykehuset. Med syltynne marginer klarer han å få ungene avgårde til en barnefamilie ned i gata før de rekker å se tegn til verken ambulanse eller alvor, og fremme på sykehuset er han full i anger, full i fortvilelse; var det hans skyld?

– Det er bra, sa jeg og satte meg opp, stakk den glødende sigarettstumpen dypt ned i sanden ved siden av meg. – Jeg gleder meg til å fortelle det til barna.
– Ja, hva vil de si, tro? sa hun og så smilende på meg.
Det smilet gjorde godt.
Isolert sånn som dette er ikke denne dialogen veldig unik, men midt blant disse 188 sidene, omringet av historiens kontekst og skildringer, er den så ufattelig virkningsfull. Det er ren glede han har skrevet ned i blekk når det står «Det smilet gjorde godt». Jeg forstår hvor godt det gjorde, og det er ingen tvil om at Om Våren inneholder en hel del lykke… Midt oppi virvaret av sykdom, gjøremål, oppgaver, plikter, elendighet. Det gjør vondt å leve i blant, men det er alltid noe å leve for, skriver Knausgård.
Det gjorde i alle fall godt å lese Om Våren.

«Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden. Det store og fryktinngytende vakre forlater oss ikke, det er her hele tiden, i alt som alltid er det samme, i sola og i stjernene, i bålet og i mørket, i det blå teppet av blomster under treet. Vi kan ikke bruke det til noe, det er for stort for oss, men vi kan se på det, og vi kan bøye oss for det.»