Oljemaleri av Anna Bjerger

Knausgård har pekt seg ut en april-dag og laget en bok ut av den. Om Våren utspiller seg den 30. april 2014, fra soloppgang til solnedgang. Det er Valborgsaften, dagen hvor svenskene synger våren inn, og det fiktive april-døgnet dreier seg om faren og hans nyfødte datter som kjører bil til og fra sykehuset hvor mor oppholder seg etter en tung depresjon og et selvmordsforsøk.

Han bretter ut som konas sykdom og det er til tider nesten ubehagelig lesing fordi hun aldri helt får tatt del i historien, i stedet er hun fjern og skyggeaktig i bakgrunnen av den. Han forteller om sommerdagen for to år tilbake, da datteren enda var i magen og moren bare lå der, i sengen. Deprimert. Tappet for mening, tappet for glede, på det bekmørke rommet i annen etasje, rommet var brennende hett og alle husets gjøremål var fordelt på han alene. Mens han tar oppvasken, med «hendene i det lunkne vannet, dekket av små nett av såpebobler hver gang de ble løftet opp for å plassere et glass eller en tallerken i det grå metall-stativet», er det tydelig at denne depresjonen irriterer noe i han. Bebreider han henne for sykdommen?

«Hun ville høre at det var synd på henne. Hun ville ha omsorg, medlidenhet, hjelp, hun ville høre at det var noe som kom utenfra og rammet henne. Så lenge hun bare ble møtt med det, ville det få næring, fortsette og fortsette, tenkte jeg. Det var enklere om det ikke hadde noe med henne å gjøre, for da var bare synd på henne, for da kunne hun ta imot omsorgen, som var som en foreldreomsorg. Hadde det noe med henne å gjøre, kunne hun møte det. Bare da kunne hun ta seg ut av det.
Slik tenkte jeg.»

Samme morgen våkner hun ikke, hun ligger urørt i sengen, men han vil ikke vekke henne og fortelle henne at hun må stå opp. Hun må ville stå opp selv, tenker han høyt i boken. Det viser seg at hun har tatt overdose på sovetabletter, barna må bort, skånes, skjermes, ambulansen må komme, moren må på sykehuset. Med syltynne marginer klarer han å få ungene avgårde til en barnefamilie ned i gata før de rekker å se tegn til verken ambulanse eller alvor, og fremme på sykehuset er han full i anger, full i fortvilelse; var det hans skyld?

Det er en snål, fin og også klar balanse av egoisme og fornuft her. Hos meg klarer fortelleren bestandig å hente seg inn i mitt moralske pass i alle fall, selv hvor mye han elsker å sitte i det vesle huset i hagen og røyke, borte fra familieliv og ansvar, inn i sitt egne univers, i sitt helt egne skrive-univers. (Narsissistiske væremåter i bøkene til Knausgård er jo ikke helt fremmed, jeg har ikke lest noen av de andre verkene hans enda men jeg har lest ting og tang på internett) For selv om han verdsetter denne tiden for seg selv, så nærmest bobler han over av kjærlighetserklæringer til sin lille datter. Et sted midt i boken husker fortelleren tilbake på den dagen han og kona var på stranden med familien og de bestemte seg for å fortelle verden at de var i ferd med å bli foreldre for fjerde gang. Det var høysommer, barna spiste is, sanddynene krøllet seg rundt dem, himmelen var blå og endeløs.

– Det er bra, sa jeg og satte meg opp, stakk den glødende sigarettstumpen dypt ned i sanden ved siden av meg. – Jeg gleder meg til å fortelle det til barna.

– Ja, hva vil de si, tro? sa hun og så smilende på meg.

Det smilet gjorde godt.

Isolert sånn som dette er ikke denne dialogen veldig unik, men midt blant disse 188 sidene, omringet av historiens kontekst og skildringer, er den så ufattelig virkningsfull. Det er ren glede han har skrevet ned i blekk når det står «Det smilet gjorde godt». Jeg forstår hvor godt det gjorde, og det er ingen tvil om at Om Våren inneholder en hel del lykke… Midt oppi virvaret av sykdom, gjøremål, oppgaver, plikter, elendighet. Det gjør vondt å leve i blant, men det er alltid noe å leve for, skriver Knausgård.

Det gjorde i alle fall godt å lese Om Våren.

Her kommer min absolutte favoritt-del:

«Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden. Det store og fryktinngytende vakre forlater oss ikke, det er her hele tiden, i alt som alltid er det samme, i sola og i stjernene, i bålet og i mørket, i det blå teppet av blomster under treet. Vi kan ikke bruke det til noe, det er for stort for oss, men vi kan se på det, og vi kan bøye oss for det.»

Innledningsvis ønsker jeg å anbefale dere å sjekke ut Velouria Vintage sitt jeans-stativ nå. Jeg var der nettopp og fant masse nice jeans. (De sjalene som henger i kanten av bildet er også veldig fine, både som belte, som hodeplagg, rundt halsen, til å pakke inn skjøre ting i vesken med.)

Jeg har gode naboer i form av barer og restauranter, til og med gatekjøkken, og på fredag var middagen enkel: takeaway fra Tunco. Det er en koselig rusletur noen gatenummer ned fra her jeg bor, lokalet er lunt, akkurat passe stort, akkurat god nok stemning til at jeg hver gang lurer på om jeg skal bli igjen og spise maten på en av sitteplassene de har, likevel ender jeg bestandig med å ta med meg maten hjem i papp-beger. The Vegan er et skuddsikker valg på menyen og er vanligvis den jeg bruker å bestille, med tofu, risnudler og grønnsaker, toppet med et dryss av knuste peanøtter, korianderblader og lime. Seoul Mate er også god, med tempeh og en annerledes wokblanding.

Fredagskvelden tok en brå vending da jeg og Sari innså at spisebordet står på feil plass i stuen. Nå henger møblene sammen, innredningen gir mer mening, rommet er lettere å bo i og livet mitt er enklere å leve. Da det enda var helg så jeg for meg hvordan mandagen og hverdagen skulle komme og at jeg skulle sitte i kroken der med utsikt til høsten utenfor, mer inspirert, lettere til sinns, i et bedre humør, alt det som et nærvær til naturen gjør med deg, og som denne innredningen absolutt legger til rette for.

Jeg har med andre ord fått meg nytt hjørne til blogging og skriverier.

I helgen så jeg forresten Astrup-filmen, den er spilt inn i naturen jeg har vokst opp i, midt i mellom fjellene jeg har besteget og langs vannene jeg har badet i. 80 minutter i Vika sitt kinolokale midt på en sylskarp, iskald lørdag viste seg å være et smart brytningspunkt for dagen. Jeg forsvant inn i den trygge, varme bygningen mens det enda var lyst, kom ut igjen til helmørke, til en enorm stjernehimmel som strakte seg ut til alle kanter.

På søndagen brant sola på himmelen hele dagen, men jeg brukte timene mine inne til å lese ut Knausgård sin soga om våren til den nyfødte datteren sin.

«Noe i meg identifiserte følelsen av å gå på det gresset, fra den gangen jeg var liten og gikk rundt i skogen hele året, da jeg uten å vite det bygde opp et reservoar av naturfølelser, som kunne løsne som et skred om noe uventet vekket dem – lyden av en fugl om våren, den kjølige, likesom blande luften en sommermorgen, lukten av våt snø om vinteren, tåke i mørket en høstkveld.»

Minn meg på å bruke slik litteratur som smertestillende dersom jeg noen gang skulle bli deprimert.

I dag våknet jeg til sesongens første frost på gresset som fortsatt er grønt, og en umiddelbar følelse av tung ro flyttet inn i kroppen min.

På sommerhalvåret våkner man som oftest til at livet utenfor døra allerede har startet, det er bare å reise seg fra senga og titte ut på sommer-landskapet som allerede er satt i bevegelse. Joggende mennesker, syklende mennesker, gående mennesker, hunder, fugler, biler, busser, trikker. Hetebølger i lufta, noen ganger er det som at man kan se dem. En brennende, orange sol på himmelen. Lubne kumulusskyer som forflytter seg, som lager rom for det blå.

Nå i oktober våkner jeg derimot til total-stillhet, til total-mørke. Før jeg går ut av senga må jeg til og med dobbeltsjekke at det faktisk er morgen, slik at jeg unngår å stå opp midt på natten ved en feiltakelse.

Det hender at jeg må ha tissepause fra drømmene mine et sted mellom klokka 03 og 05, det hendte i natt også, men denne gangen ble jeg først og fremst vekket fordi soveværelset plutselig begynte å blinke blått, hyppig og intenst. Umiddelbart kastet jeg dyna til side og trippet bort til vinduet på det kalde tregulvet: der var det en mann som ble arrestert, like utenfor. Som vanlig følte jeg meg vitne til noe jeg ikke burde sett, selv om det ikke var noe annet å se enn en bil som tydelig hadde blitt vinket ut av veien og ut til siden av politiet; hva det kriminelle angår aner jeg ikke, men mannen stod med hendene i kors-formasjon bak ryggen, bundet fast sammen med et håndjern og livet hans tok mest sannsynlig nettopp en helt ny vending.

Lurer på hvordan det er å være i fengsel. Jeg prøvde å forestille meg det, i noen sekunder, før jeg gikk tilbake til senga og sovnet.

Noen timer senere stod jeg opp til noe som skulle vise seg å bli en solfylt dag. Jeg ferdigstilte alt som skulle gjøres i en rasende fart, sørget for at alle dialoger på mail ble svart på før jeg mot slutten av arbeidsdagen gjorde et skift til skinnbuksene mine, kombinert med en løs genser over som fjernet alt jeg har av kvinnelige former på overkroppen og satte avgårde mot et sted jeg ikke har vært siden jeg selv hadde bostedsadresse i samme nabolag: Oslovelo, en kafé kombinert med et sykkelverksted. Her kan man få reparert sykkelen sin og samtidig ta en kaffe, eller en drink om det skulle være mer fristende. Jeg er der utelukkende for drikken, brødvarene og fordi Oslovelo gang på gang viser seg å være et usvikelig sted. Det er lyst i lokalet, det er god plass mellom bordene, det er umulig å angre på å legge igjen penger der.

Mitt forrige besøk på Velo må ha vært for to hele år siden. Klokka var nok passert midnatt den gang, jeg var nok full og vi hadde nok vorset hjemme hos meg i Markveien like rundt hjørnet. Dette var en tid jeg kunne finne på å lage drinker hjemme hos meg med venner en fredagskveld helt uten å veie opp eller ned på ulempene ved å bli fyllesyk dagen etterpå, man kan kalle det et instinktsbasert liv hvor konsekvenser ikke var totalt, men ganske fravikende, og i løpet av disse kveldene ramlet det alltid venner av venner inn døra, en etter en, som har vært med på å danne noe av det ganske vide nettverket jeg befinner meg i i dag.

Et akutt savn etter denne måten å leve på rammet meg da jeg gikk inn i denne kaféen av en sykkelreparatør denne dagen, men ikke et sånt savn som gjør vondt, heller et savn av en påminnelse om at livet er langt og jeg har mye gøy i vente.

PS. Berliner Weisse med pasjonsfrukt får 10 av 10 av meg. Er syrlig øl blitt min nye greie?

Forresten, se her. Så fett? Blant klyngen av trær i St. Hansparken ble jeg nylig oppmerksom på disse voldsomme stammene, hvor noe av røttene også ligger foldet utover på bakken.

Når man befinner seg i et godt humør oppleves jo alle sanseinntrykk bedre. Hadde jeg gått forbi her på en dårlig dag hadde jeg kanskje ikke orket å tenke tanken lengre enn at naturen er skjønn, det vet vi jo alle, men i universet av gode følelser fikk jeg dette idiotiske ønsket om å en dag stå like stabilt som disse enorme trærne, for når man står helt inntil dem kan man nesten kjenne på det, i alle fall for noen sekunder, hvor trygt det er. Om det skyldes nostalgi fra barndommen, lengselen etter Sunnfjord eller om det bare er sånn naturen får oss til å føle, det vet jeg ikke.

I forrige uke dristet jeg meg til å påføre syre på det lille pirat-arret mitt (hos hudpleier, så klart) for å sette i gang en fornyelsesprosess av hudcellene, jeg tenkte å gi dere løpende oppdatering på resultatet som eventuelt vil komme til syne om noen ukers tid. (Arret synes ikke her, det var kanskje litt misvisende) Jeg har i alle fall flasset i en uke nå, og er endelig ferdig med det, i går feiret jeg med ansiktsmaske og hashtag-egenpleie. Jeg har dessuten vært flink til å drikke tilstrekkelig med vann den siste tiden – som huden min har gitt meg premie for, kan det se ut til.

I dag skal Sari sove hos meg, og jeg gleder meg så mye at det trolig har fargelagt store deler av uken min. Vi har planlagt en by-lørdag i morgen. Spise frokost, komme oss ut i gatene tidlig, titte i brukt-butikker i timesvis. UFF i Prinsens gate spesifikt, det er nemlig en butikk som krever tid, vilje og tålmodighet og derfor passer det perfekt på en helgedag. Både jeg og Sari er superfan av UFF, men likevel enige om at det krever sitt, og at man må grave godt for å finne skattene. (Har dessverre gjort noen bomkjøp der, og det irriterer meg fortsatt) Man blir litt revet med av den sirkus-aktige stemningen i butikken rett og slett, skillet mellom kostyme og vanlige tøy er vag. Men! Jeg er klar for skattejakt. Det er lenge siden jeg har hatt en sånn lørdag, så jeg gleder meg, skikkelig.

Tidlig i dag morges dro jeg til butikken i et voldsomt uvær, det eneste jeg visste var at jeg ønsket meg en god frokost, helst noe salt, helst noe varmt. Med mathyllene fremfor meg stod valget mellom å ta med et ferskt brød under armen eller lage noe av det som allerede finnes hjemme, mulighetene er som vanlig mange, faktisk uendelige, brått slo det meg at idéen om å lage noe selv kanskje var den beste.

Jeg burde, skulle, kunne lage noen rundstykker av plantebasert sort, men jeg må bare si det som det er: lengselen etter cottage cheese og egg har vært stor den siste tiden. Cottage Cheese minner meg om 2013, et fantastisk år jeg trolig aldri vil få igjen fordi sånn er livet, de gode øyeblikkene kommer ikke i reprise, men man kan jo prøve: jeg kjøper med meg en boks av denne osten som egentlig bare er pasteurisert skummetmelk med tilsatt fløte, et eggbrett med 6 økologiske egg og en potte med fersk oregano som vannes av regn fra himmelen hele veien hjem.

Her er bare noen raske snapshots jeg tok med mobilen, jeg hadde for all del ikke trodd at rundstykkene skulle bli så gode at de kunne kvalifisere til umiddelbar spalteplass på bloggen. Der tok jeg grundig feil, så her er vi. Hele lørdagen min har danset i ånden av denne aldeles nydelige frokosten. Her kommer en kort adjektiv-beskrivelse av rundstykkene: saftige, sprø (på utsiden), mettende, smakfulle.

For 3 store rundstykker trenger du:
2 egg
300 g Cottage Cheese
4 dl havregryn
1 stor ts bakepulver
1 ts kardemomme
Et dryss salt

Visp eggene i en bolle, ha i cottage cheese og bland om. Tilsett bakepulver, kardemomme og salt, ha i havregryn og rør sammen. Form rundstykkene med hendene, fordel utover på et stekebrett og stek i ovnen i 18-20 minutter på 195 grader varmluft. Husk å sette dem inn i for-varmet ovn. Fordi denne oppskriften er så ukomplisert lager jeg bare 3 rundstykker i slengen. Til lunsj er de spist opp, og skulle jeg ønske meg mer til kveldsmat er det bare å slenge sammen en ny oppskrift. Det krever 0.

PS. Bildet til høyre representerer saftigheten til rundstykket ganske godt. The photo ain’t lyin’! Jeg danderte med majones, et ufrivillig hardkokt egg (jeg foretrekker en mellomting, smilende, er det det man kaller det?), paprika, fersk oregano, en dæsj ferskpresset sitron og pepper.

Fersk oregano er noe av det jeg blir mest glad for å ha stående på kjøkkenet. Tips: oregano i potte trenger mye lys og vann. Jeg bruker gjerne en hel plante i middagen, det er en urt som er vanskelig å bruke for mye av.

Nå er det nøyaktig en uke siden jeg gikk inn dørene på Vika Kino i anledning Joker uten å ane omfanget av hva jeg var i ferd med å se. Jeg har tenkt på filmen minst to-tre ganger om dagen siden, den har bare dukket opp som plutselige tanker underveis i hverdagens gjøremål, som i kasse-køen på butikken, under glohett vann i dusjen tidlig på morgenen, underveis i middagslaging.

Jeg skal ikke skrive noen anmeldelse, det har May Synnøve allerede gjort i Aftenposten med gullpenn. «Joker» er hjerteskjærende rå og nådeløs. Les den!

Egentlig vil jeg bare dele noen ord som sitter fast i hodet mitt fordi filmen rett og slett har flyttet inn hos meg, slik enkelte filmer gjør noen ganger, de bosetter seg i kroppen og blir værende der helt til kroppen ikke lenger er beboelig (døden), og frem til det går man rundt med dette ustanselige behovet for å prate om den, referere til den, forstå den.

Joker handler om den godt voksne Arthur Fleck (spilt av Joaquin Phoenix) som jobber som selskaps-klovn på dagtid mens han fortsatt bor hjemme hos sin egen mor. Med en rekke psykiske lidelser som han prøver å sjonglere etter beste evne, schizofreni for å nevne én, hjelper det ikke stort da han en dag får sparken fra klovne-jobben og blir arbeidsledig.

Det som gir deg grøsninger er ikke klovnen, ikke kniven, ikke pistolen, heller ikke blodet, men de øyeblikkene hvor hovedpersonen helt usynlig faller gjennom de små sprikene i et polarisert samfunn, og ingen i systemet ser ut til å ville hjelpe han opp igjen. Dét er det som gir deg ordentlige grøsninger.

Hva får du når du plusser sammen en traumatiserende oppvekst og et system som svikter fullstendig? Her: en voldsmann av en Joker.

Joker er en urovekkende, forstyrrende og ytterst ubehagelig film og jeg har lyst å beskrive hovedkarakteren med de samme adjektivene. Det er godt gjort at et menneske kan være så skrekkelig og frastøtende, men likevel håpefull, vakker og god på samme tid. I slutt-akten er linjen mellom virkelighet og fantasi så svak at du som tilskuer sitter igjen med flere spørsmål enn svar.

En uke etter kinovisningen er jeg fortsatt frustrert over at Arthur, hovedpersonen i Joker, ikke blir sett eller hørt før det er for sent.

«You don’t listen, do you?» er en sterk setning. Når ikke engang terapeuten din hører på hva du egentlig sier, hvem skal gjøre det da? Å bli ignorert kan nesten kategoriseres som en form for tortur, det portretterer denne filmen godt.

Hadde jeg vært deg hadde jeg slengt meg rundt og sett Joker allerede i kveld.