Tok ikke et eneste bilde så nå må jeg prøve å forklare dere i tekst.
Jeg forlater Oslo mens byen ligger midt under en tung regnbye, jeg flytter meg bort fra den rett og slett, hver gang jeg går ute i gatene med koffert lurer jeg på hva folk vil oppfatte meg som. Ser jeg tilreisende eller frareisende ut? Vet de at jeg egentlig hører hjemme her, at leiligheten min ligger noen gatenummer opp i høyden og at det er her jeg vanligvis våkner og lever livet mitt? At jeg ikke er gjest, men borger av denne byen?
Kanskje man bare ser det uansett: at jeg ikke er herfra.
På flytoget slår jeg meg ned ved inngangen og like etter kommer det en middelaldrende kvinne inn i vognen og setter seg ned på sete-raden over meg. Hun har på seg skjørt, hvit skjorte og en gul, vid genser i merino som ligger pent over skuldrene, sammensetningen av klærne er genial og jeg kjenner en umiddelbar trang til å si det til henne. Jeg har lyst å si at jeg forstår hva hun har prøvd på og at hun absolutt får det til. Her, akkurat nå, lurer jeg på om dette er den vakreste kvinnen jeg har sett. Håret hennes er kortklipt og ansiktet irriterende riktig, nesten uten sminke, med naturlige linjer langs ansiktet som forteller meg at hun har levd i minst førti år. Å anslå alderen nærmere enn det er vanskelig, hun er nok mer voksen enn gammel, definitivt, om jeg skal tippe har hun barn som er noen år eldre enn meg. Utseendet hennes representerer et liv som ser ut til å være i skjønneste orden, det er ikke vanskelig å forestille seg: et hus med mange møbler i og en romslig hage, en jobb hun elsker og en mann hun elsker enda mer, enda høyere, hun er sikkert veldig flink i noe, et fag eller en hobby, et felt, kanskje politikk, som at man kan se at det bor mye viktig i henne. Så klart har nok livet bydd på problemer for henne slik det gjør for oss alle, men hun ser sunn ut og hun ser satans lykkelig ut; det er en fred over utseendet hennes jeg ikke klarer å slutte å se på.
Jeg skal til Bergen og har på meg trange jeans i lær, glinsende skinn-boots, svart kåpe med en hettegenser under kun for hetten sin skyld; den gir meg en gratis, liten pute som hode-hvile til flyturen. Umiddelbart angrer jeg på mitt eget klesvalg for dagen, jeg ser ut som en punker, en typisk ungdom av en små-rebelsk sort, for å ikke snakke om hetten; jeg bruker vanligvis ikke hettegenser og nå misforstår hun meg definitivt for den jeg egentlig er. Hadde jeg kledd meg slik jeg vanligvis gjør hadde hun skjønt meg bedre, og hvorfor jeg bryr meg så mye om fremmede på denne måten er jo et spørsmål som gjerne kan stilles,
jeg bare hater å gå i feil klær.
De riktige klærne ligger hjemme i skapet.
I Bergen går ting så fort at jeg ikke klarer å skrive det i sammenhengende tekst. Oppramsende:
Jeg legger fra meg håndbagasjen på et hotellrom midt i byen, drikker et glass Prosecco i champagne-glass på en brun bar like ved Bergen Kino, ser Swingers for første gang i midten av kinosalen, går hjem og glor i taket på hotellrommet i nøyaktig 30 minutter, rufser til håret og drar på klubben.
Bergen
B
for
Blomster
Hvilke blomster:
Balderbrå
Ballblom
Bekkeblom
Blåklokke
Blåknapp, blåveis,
Blomsterbuketten som jeg glemte igjen flyplassen
Jeg har blitt gammel nok til at blomsterbuketten er den beste gaven man kan få, hele flyturen hjem tenkte jeg på hvor fint det ville bli å sette den i en vase og kanskje plassere den midt på stuebordet, men det er ikke før jeg står i den lange rulletrappen på Nationaltheateret at tanken skjærer gjennom meg: jeg holder ikke i noen bukett i hånden lenger. Jeg spoler tilbake mitt eget liv i hodet for å spore den opp og tanken stopper allerede på Gardermoen, buketten ligger ved bånd 22 i ankomsthallen.
God søndag fra meg, jeg skal kun gjøre sånne koselige ting i dag. <3333