sponset jakke

BUKSER FRA VERSACE (VINTAGE), (SPONSET) KÅPE FRA CAMILLA PIHL, SKO FRA VIA VAI, VESKE FRA DON DONNA, HØYHALS FRA VELOURIA VINTAGE

Camilla Pihl skal ha all takk og ære for den sortfargede jakken min i dag, den er nemlig fra hennes egne kolleksjon. (Du finner den her!) Kommer ikke hun bare til å bli verdens beste mor, forresten? Da jeg fikk vite at hun venter baby kjente jeg en strøm av glede gjennom hele kroppen min, som om følelsene mine plutselig var abstrakte og kunne kjennes på helt fysisk. Tenk å ha et menneske som vokser til liv i magen.

Haha, det er jo bare super-magisk.

Gratulerer, Camilla! <3

Med denne kåpen ble plutselig vinteren satt i et helt nytt lys, jeg ser for meg tidlige desember-morgener på vei til jobb med denne tredd over kroppen, sammen med noen gode votter, så ser man snøflakene når de legger seg på det sorte ullet. Det kan snø så mye det bare vil når jeg er kledd i gode klær. I fjor vinter frøs jeg rekord-lite, kanskje fordi jeg har blitt rekord-god til å kle meg.

Ellers har jeg fått en ny semi-hobby, nemlig å lese om hvordan sangene til favoritt-artistene mine ble til. Har dere sett hvordan Mr. Mayer lager musikken sin, for eksempel? Det er så deilig å lese om alle de fikse idéene og tankene hans at jeg nesten blir litt små-sprø av det. Skulle ønske jeg kjente han på ekte??? At jeg kunne henge med han i studio mens han lagde musikken sin, selv om jeg ikke lager musikk selv??? Skjønner dere? Det er vel denne følelsen av å relatere til et annet menneske som gjør at vi faktisk blir «fans» av dem. «She’ll fight for you like hell, then force herself to like some other man» er den vanskeligste setningen hans og han klarer nesten ikke å synge den live uten å gråte. Hjelp. Og så om låtskrivingen sa han: «You’re going to go home and obsess all night because you know you’re onto something and you know it’s only going to get better when you go back and work on it the next day», det er er en setning som gir meg livsgnist på et helt nytt plan. Dette er det jeg ønsker å føle i jobben min, hele livet. Jeg vet ikke helt hva det er enda, om det er skrivingen eller bare det at jeg får si det jeg føler høyt og at folk hører på meg som gir meg dette enorme rushet, men noen ganger skriver jeg et blogginnlegg, og så får jeg denne totale, definitive, overveldende følelsen av lykke når jeg poster det. Jeg vet lite om livet, men da vet jeg at jeg har gjort noe rett. Kanskje på samme måte som når en artist har skrevet en låt så bra at man nesten ikke kan vente til å synge den og spille den på en scene.

Åh, måtte dette bli en skikkelig fin uke <3 Hvem av dere har høstferie?

Forresten, haha. I dag gikk jeg forbi blodrøde trær på vei til et møte og jeg måtte seriøst ta meg sammen. Ble så rørt. Nå er det nesten sånn at jeg gleder meg til vinteren, for den gjør meg litt mer nøytral følelsesmessig, den vekker ikke SÅ hinsides sterke følelser i meg som det våren, sommeren og spesielt høsten gjør.

Tok ikke et eneste bilde så nå må jeg prøve å forklare dere i tekst.

Jeg forlater Oslo mens byen ligger midt under en tung regnbye, jeg flytter meg bort fra den rett og slett, hver gang jeg går ute i gatene med koffert lurer jeg på hva folk vil oppfatte meg som. Ser jeg tilreisende eller frareisende ut? Vet de at jeg egentlig hører hjemme her, at leiligheten min ligger noen gatenummer opp i høyden og at det er her jeg vanligvis våkner og lever livet mitt? At jeg ikke er gjest, men borger av denne byen?

Kanskje man bare ser det uansett: at jeg ikke er herfra.

På flytoget slår jeg meg ned ved inngangen og like etter kommer det en middelaldrende kvinne inn i vognen og setter seg ned på sete-raden over meg. Hun har på seg skjørt, hvit skjorte og en gul, vid genser i merino som ligger pent over skuldrene, sammensetningen av klærne er genial og jeg kjenner en umiddelbar trang til å si det til henne. Jeg har lyst å si at jeg forstår hva hun har prøvd på og at hun absolutt får det til. Her, akkurat nå, lurer jeg på om dette er den vakreste kvinnen jeg har sett. Håret hennes er kortklipt og ansiktet irriterende riktig, nesten uten sminke, med naturlige linjer langs ansiktet som forteller meg at hun har levd i minst førti år. Å anslå alderen nærmere enn det er vanskelig, hun er nok mer voksen enn gammel, definitivt, om jeg skal tippe har hun barn som er noen år eldre enn meg. Utseendet hennes representerer et liv som ser ut til å være i skjønneste orden, det er ikke vanskelig å forestille seg: et hus med mange møbler i og en romslig hage, en jobb hun elsker og en mann hun elsker enda mer, enda høyere, hun er sikkert veldig flink i noe, et fag eller en hobby, et felt, kanskje politikk, som at man kan se at det bor mye viktig i henne. Så klart har nok livet bydd på problemer for henne slik det gjør for oss alle, men hun ser sunn ut og hun ser satans lykkelig ut; det er en fred over utseendet hennes jeg ikke klarer å slutte å se på.

Jeg skal til Bergen og har på meg trange jeans i lær, glinsende skinn-boots, svart kåpe med en hettegenser under kun for hetten sin skyld; den gir meg en gratis, liten pute som hode-hvile til flyturen. Umiddelbart angrer jeg på mitt eget klesvalg for dagen, jeg ser ut som en punker, en typisk ungdom av en små-rebelsk sort, for å ikke snakke om hetten; jeg bruker vanligvis ikke hettegenser og nå misforstår hun meg definitivt for den jeg egentlig er. Hadde jeg kledd meg slik jeg vanligvis gjør hadde hun skjønt meg bedre, og hvorfor jeg bryr meg så mye om fremmede på denne måten er jo et spørsmål som gjerne kan stilles,

jeg bare hater å gå i feil klær.

De riktige klærne ligger hjemme i skapet.

I Bergen går ting så fort at jeg ikke klarer å skrive det i sammenhengende tekst. Oppramsende:

Jeg legger fra meg håndbagasjen på et hotellrom midt i byen, drikker et glass Prosecco i champagne-glass på en brun bar like ved Bergen Kino, ser Swingers for første gang i midten av kinosalen, går hjem og glor i taket på hotellrommet i nøyaktig 30 minutter, rufser til håret og drar på klubben.

Bergen
B
for
Blomster
Hvilke blomster:
Balderbrå
Ballblom
Bekkeblom
Blåklokke
Blåknapp, blåveis,
Blomsterbuketten som jeg glemte igjen flyplassen

Jeg har blitt gammel nok til at blomsterbuketten er den beste gaven man kan få, hele flyturen hjem tenkte jeg på hvor fint det ville bli å sette den i en vase og kanskje plassere den midt på stuebordet, men det er ikke før jeg står i den lange rulletrappen på Nationaltheateret at tanken skjærer gjennom meg: jeg holder ikke i noen bukett i hånden lenger. Jeg spoler tilbake mitt eget liv i hodet for å spore den opp og tanken stopper allerede på Gardermoen, buketten ligger ved bånd 22 i ankomsthallen.

God søndag fra meg, jeg skal kun gjøre sånne koselige ting i dag. <3333

Onsdag har gått fra å være en helt alminnelig til en gledelig dag, for når jeg våkner til live fra søvnen og ser på mobilskjermen min ligger det alltid varsel fra Karrierepodden der, sammen med et miniatyrisk bilde av det fargede coveret, som jeg for øvrig elsker. Farger har igjen-oppstått i livet mitt, jeg vil helst ha alt i farger og det kan med fordel glitre, skinne, glinse også. Podkast-coveret for Karrierepodden er tatt på Barcode, en dag jeg husker så godt at jeg tror jeg aldri vil være i stand til å glemme den, det blåste surt og det var langt ifra sommer, vinne i en bygård fant vi en turkisblå murvegg og etter noen få knips fikk vi snittet, smilet og stemningen vi lette etter.

Som ble til coveret.

Dersom jeg er på set og ikke får det bildet vi trenger ganske raskt har jeg en tendens til å bli utilpass og stresset, mest fordi jeg har lyst å levere, slik alle andre har lyst å levere når de er på jobb, men også fordi jeg er redd for å bli gjennomskuet for å egentlig ikke være pen, at styggheten skal synes, det er sikkert utrolig vilt at jeg sier det, men det er helt ærlig og jeg tror flere kan ha godt av å høre at man ikke er alene om slike tanker. Og at hva utseendet angår så er ikke stygg et valid ord.

Selvtilliten min går med andre ord i rykk og napp som den definitivt gjør hos mange (alle) andre, trikset er å holde seg opptatt med andre ting og tanker så de nedsettende tankene om en selv ikke får plass til å bli større. Det hender jo at jeg for eksempel irriterer meg veldig mye over arret mitt som går på langs over kinnet mitt, det er ikke mer enn et bilde av meg selv hvor det synes godt som skal til. Jeg tror nemlig at jeg et sted langt unna bevisstheten har forventet at det gradvis skal gå bort av seg selv slik alle andre kompleks med årene går bort av seg selv, men før jeg rekker å tenke tanken lenger og mer grundig enn dette så avbryter jeg den og bytter den ut med en annen, som for eksempel klimakrisen.

Jeg tenker på Greta Thunberg, at FN-talen hennes skremte livet av meg fordi den var så brutal og ekte. Hjelp.

Hver dag nå så tenker jeg på at verdenen er i ferd med å gå under.

Jeg hadde IKKE tenkt å føre dette blogginnlegget inn i skyggen av en eksistensiell krise, det var virkelig ikke planen da jeg satt meg ned for å skrive, faktisk hadde jeg tenkt å fortelle dere at jeg har hørt på gitar-soloen i Belief av John Mayer om og om igjen de siste dagene, at jeg har kjøpt meg et nytt bilde på stueveggen og at jeg gleder meg til Bergen på fredag. I tillegg hadde jeg tenkt å nevne at jeg vurderer å helt enkelt sette meg på bussen hjem til Førde tidlig morgenen etter, når jeg først er på Vestlandet er det vanskelig å la være, og akkurat den bussruten har jeg jo forresten benyttet meg stort av i mine tenår; hvor hyggelig ville det ikke vært å kjøre den igjen? Samme veien som sist, samme utsikt ut vinduet som sist, men noen år eldre nå, en ny spilleliste på ørene denne gangen. Håkon studerte i Bergen i tre år og på den tiden tok jeg ofte bussen dit etter skolen på fredager for å flytte inn i den lille boligen hans i Markveien for en helg, et hjemmekoselig nabolag tildekket i brostein og kun noen steinkast unna Torgallmenningen. De helgene er kanskje noen av de beste minnene jeg har fra tenårene, tror jeg.

To dager hjemme frister dypt. Vi får se. Har fullt kjør i Oslo fra og med mandag av, så det blir i så fall bare hjem for å dra et par åndedrag i fjelluft, se på snøen som har lagt seg på fjelltoppene, spise middag med familien. Vet dere hva? Jeg ER så heldig som har et hjem som Førde. Jeg er så sinnsykt, sinnsykt heldig at det nesten verker. Kanskje jeg ikke hadde savnet det om jeg ikke hadde opplevd det noen gang, på samme måte som jeg ikke savner å vokse opp i en storby; jeg vet ikke hvordan det er å være en ekte byjente fra barndommen av. I et annet liv kunne jeg ha vokst opp midt i Brooklyn og lurt på hvem i alle dager jeg hadde vært uten den røffe, urbane oppveksten, men det er umulig å savne noe man ikke har hatt. Heldigvis er livet langt og man kan bo i mange land i løpet av livet sitt. <3

Det som skjer er at jeg finner verdens beste bukser to timer før festen starter på fredag. Hvite dressbukser, akkurat lange nok, akkurat trange nok, før jeg låste meg ut av leiligheten og suste ned trappa i bygården min den dagen visste jeg at jeg kom til å ha en bra kveld, ingenting lå an til noe annet, og rett var det, kvelden på Bristol ble bra. (Har vel og merke aldri hatt en dårlig kveld på Bristol)

Det er sinnsykt stas å sminke seg når man nesten aldri gjør det.

Jeg sølte forresten rødvin på hvit bukse og fikk det bort i vask dagen etter. Score.

På mange måter føles det som at jeg er ny i arbeidslivet, men ganske raskt har jeg lært meg de sosiale normene på en arbeidsplass. Som for eksempel at du kan flørte med hvem du på vil på jobbfest, men ikke de i samme etasje som deg.

(Åpenbart flørter du ikke med de du vet er i forhold, har giftering eller dater noen andre. Med mindre du er en drittsekk, så klart)

Våknet også til total-sommer igjen dagen etter, noe som kanskje irriterte meg mer enn det gjorde meg glad, åpenbart fordi jeg var fyllesyk etter talløse glass med vin av både hvit og rød sort.

I dag er det like mye sol som det var i går og jeg har benyttet anledningen til å spasere tur i bare bukse og singlet (22. september?) og kjøpe knallrøde epler med norsk opprinnelse. På et sted ikke langt unna Sagene sin sentrums-pol gikk jeg forbi en hel solsikke-hage og jeg har store planer om å finne inngangen neste gang jeg er i nærheten (den lå inngjerdet), helst en dag sola skinner like hardt som i dag. Det er en gigantisk hagekoloni, nesten ikke til å tro. Så minst 40 solsikker!

Neste helg er jeg i Bergen, kom jeg på nå! <3 Det er mange ting å glede seg til fremover og det er en følelse jeg er svært, svært glad i. Jeg lever nok litt mer i fremtiden enn hva jeg burde, men det hjelper meg på samme tid å være mer og bedre i øyeblikket av en grunn, som om forventningene om noe bra styrker nå’et. Skjønner du hva jeg mener?

Er så fri fra bekymringer i dag, jeg. Kan ikke komme på EN bekymring i livet i dag. Håper dere har det likt.

Det er sen-vår og vi har så vidt begynt å bade, drikke rosa vin og gå ut døra med bare ét plagg på kroppen, det er ikke mange årstider som lar deg gjøre det, jeg sitter i bilen med Bahare en dag i mai. Vi kjører forbi Operaen og blir enige om å dra på en av forestillingene som blir satt opp i høst-programmet, men vi blir også enige om at det er lenge til.

Plutselig er det september og vi er i Operaen.

foto Erik Berg

Jeg trodde det var enkelt å se ballett, at det det var en enkel lørdags-aktivitet å ta seg til, det kan det jo fort antas å være, man går hjemmefra med klær fra peneste skuff, mot Operaen i Kirsten Flagstads Plass 1, hopper av på det busstoppet som ligger aller nærmest fjorden, den siste strekningen må man naturligvis gå selv, denne gangen går jeg i regn og nå vokser Operaen seg større og større fremfor meg. Jeg trer inn dørene, glir ganske enkelt inn i denne deilige kulturen jeg brutalt ærlig digger å være en del av, opp på Balkong 1, inn i salen for å finne seteplass, alle er pent kledd, ikke et eneste menneske i dårlige klær er å se, jeg lar øynene hvile på ballerinaene i nesten tre timer.

Vi ser russiske La Bayadère og det var alt annet enn enkelt, for jeg har ikke tenkt på annet siden. Hodet mitt stopper ikke å tenke på balletten, det er helt håpløst.

Jeg tenker på ballerinaene i de blodige tåspisskoene, jeg så ikke blodet men jeg kunne tenke meg til det, på samme måte som jeg tenkte meg til at det sikkert koster en hel del med disse skoene, ganske raskt blir de sikkert for myke til å kunne stå på tåspiss i også, tror du ikke en ballerina eier et stort antall ballerinasko i løpet av sin karriere? Jeg vet ikke, faktisk så aner jeg ikke, jeg har bare eid to par sko som tilhører denne verdenen og det er et helt liv siden: et lyserosa par da jeg var 6, et par beige da jeg var 10. Jeg sluttet trinnet før tåspissen ble innført.

Ballerina-karrieren er kort, man pensjoneres tidlig, jeg lurer på hvordan det føles når du ikke kan gjøre det du elsker for resten av livet.

foto Erik Berg

Andre ting jeg tenker på: det vanvittige orkesteret, original-kostymene fra 1877, de usaklig høye hoppene til Kimin Kim (trolig det nærmeste jeg har kommet å se et menneske fly), de svevende dansetrinnene, piruettene, vent, det jeg tenker aller mest på er kanskje ikke de talløse piruettene (selv om jeg et sted i stykket telte sikkert tolv av dem på rad), men de få sekundene man fikk se ballerinaene gå, bare gå, rett frem.

Nesten hypnotisk. Tror jeg vil stryke «nesten» også.

Dra og se La Bayadère i Operaen! Ung i Operaen sine billetter koster bare 150 kroner, jeg elsker det konseptet.

<3