Tok ikke et eneste bilde så nå må jeg prøve å forklare dere i tekst.

Jeg forlater Oslo mens byen ligger midt under en tung regnbye, jeg flytter meg bort fra den rett og slett, hver gang jeg går ute i gatene med koffert lurer jeg på hva folk vil oppfatte meg som. Ser jeg tilreisende eller frareisende ut? Vet de at jeg egentlig hører hjemme her, at leiligheten min ligger noen gatenummer opp i høyden og at det er her jeg vanligvis våkner og lever livet mitt? At jeg ikke er gjest, men borger av denne byen?

Kanskje man bare ser det uansett: at jeg ikke er herfra.

På flytoget slår jeg meg ned ved inngangen og like etter kommer det en middelaldrende kvinne inn i vognen og setter seg ned på sete-raden over meg. Hun har på seg skjørt, hvit skjorte og en gul, vid genser i merino som ligger pent over skuldrene, sammensetningen av klærne er genial og jeg kjenner en umiddelbar trang til å si det til henne. Jeg har lyst å si at jeg forstår hva hun har prøvd på og at hun absolutt får det til. Her, akkurat nå, lurer jeg på om dette er den vakreste kvinnen jeg har sett. Håret hennes er kortklipt og ansiktet irriterende riktig, nesten uten sminke, med naturlige linjer langs ansiktet som forteller meg at hun har levd i minst førti år. Å anslå alderen nærmere enn det er vanskelig, hun er nok mer voksen enn gammel, definitivt, om jeg skal tippe har hun barn som er noen år eldre enn meg. Utseendet hennes representerer et liv som ser ut til å være i skjønneste orden, det er ikke vanskelig å forestille seg: et hus med mange møbler i og en romslig hage, en jobb hun elsker og en mann hun elsker enda mer, enda høyere, hun er sikkert veldig flink i noe, et fag eller en hobby, et felt, kanskje politikk, som at man kan se at det bor mye viktig i henne. Så klart har nok livet bydd på problemer for henne slik det gjør for oss alle, men hun ser sunn ut og hun ser satans lykkelig ut; det er en fred over utseendet hennes jeg ikke klarer å slutte å se på.

Jeg skal til Bergen og har på meg trange jeans i lær, glinsende skinn-boots, svart kåpe med en hettegenser under kun for hetten sin skyld; den gir meg en gratis, liten pute som hode-hvile til flyturen. Umiddelbart angrer jeg på mitt eget klesvalg for dagen, jeg ser ut som en punker, en typisk ungdom av en små-rebelsk sort, for å ikke snakke om hetten; jeg bruker vanligvis ikke hettegenser og nå misforstår hun meg definitivt for den jeg egentlig er. Hadde jeg kledd meg slik jeg vanligvis gjør hadde hun skjønt meg bedre, og hvorfor jeg bryr meg så mye om fremmede på denne måten er jo et spørsmål som gjerne kan stilles,

jeg bare hater å gå i feil klær.

De riktige klærne ligger hjemme i skapet.

I Bergen går ting så fort at jeg ikke klarer å skrive det i sammenhengende tekst. Oppramsende:

Jeg legger fra meg håndbagasjen på et hotellrom midt i byen, drikker et glass Prosecco i champagne-glass på en brun bar like ved Bergen Kino, ser Swingers for første gang i midten av kinosalen, går hjem og glor i taket på hotellrommet i nøyaktig 30 minutter, rufser til håret og drar på klubben.

Bergen
B
for
Blomster
Hvilke blomster:
Balderbrå
Ballblom
Bekkeblom
Blåklokke
Blåknapp, blåveis,
Blomsterbuketten som jeg glemte igjen flyplassen

Jeg har blitt gammel nok til at blomsterbuketten er den beste gaven man kan få, hele flyturen hjem tenkte jeg på hvor fint det ville bli å sette den i en vase og kanskje plassere den midt på stuebordet, men det er ikke før jeg står i den lange rulletrappen på Nationaltheateret at tanken skjærer gjennom meg: jeg holder ikke i noen bukett i hånden lenger. Jeg spoler tilbake mitt eget liv i hodet for å spore den opp og tanken stopper allerede på Gardermoen, buketten ligger ved bånd 22 i ankomsthallen.

God søndag fra meg, jeg skal kun gjøre sånne koselige ting i dag. <3333

Onsdag har gått fra å være en helt alminnelig til en gledelig dag, for når jeg våkner til live fra søvnen og ser på mobilskjermen min ligger det alltid varsel fra Karrierepodden der, sammen med et miniatyrisk bilde av det fargede coveret, som jeg for øvrig elsker. Farger har igjen-oppstått i livet mitt, jeg vil helst ha alt i farger og det kan med fordel glitre, skinne, glinse også. Podkast-coveret for Karrierepodden er tatt på Barcode, en dag jeg husker så godt at jeg tror jeg aldri vil være i stand til å glemme den, det blåste surt og det var langt ifra sommer, vinne i en bygård fant vi en turkisblå murvegg og etter noen få knips fikk vi snittet, smilet og stemningen vi lette etter.

Som ble til coveret.

Dersom jeg er på set og ikke får det bildet vi trenger ganske raskt har jeg en tendens til å bli utilpass og stresset, mest fordi jeg har lyst å levere, slik alle andre har lyst å levere når de er på jobb, men også fordi jeg er redd for å bli gjennomskuet for å egentlig ikke være pen, at styggheten skal synes, det er sikkert utrolig vilt at jeg sier det, men det er helt ærlig og jeg tror flere kan ha godt av å høre at man ikke er alene om slike tanker. Og at hva utseendet angår så er ikke stygg et valid ord.

Selvtilliten min går med andre ord i rykk og napp som den definitivt gjør hos mange (alle) andre, trikset er å holde seg opptatt med andre ting og tanker så de nedsettende tankene om en selv ikke får plass til å bli større. Det hender jo at jeg for eksempel irriterer meg veldig mye over arret mitt som går på langs over kinnet mitt, det er ikke mer enn et bilde av meg selv hvor det synes godt som skal til. Jeg tror nemlig at jeg et sted langt unna bevisstheten har forventet at det gradvis skal gå bort av seg selv slik alle andre kompleks med årene går bort av seg selv, men før jeg rekker å tenke tanken lenger og mer grundig enn dette så avbryter jeg den og bytter den ut med en annen, som for eksempel klimakrisen.

Jeg tenker på Greta Thunberg, at FN-talen hennes skremte livet av meg fordi den var så brutal og ekte. Hjelp.

Hver dag nå så tenker jeg på at verdenen er i ferd med å gå under.

Jeg hadde IKKE tenkt å føre dette blogginnlegget inn i skyggen av en eksistensiell krise, det var virkelig ikke planen da jeg satt meg ned for å skrive, faktisk hadde jeg tenkt å fortelle dere at jeg har hørt på gitar-soloen i Belief av John Mayer om og om igjen de siste dagene, at jeg har kjøpt meg et nytt bilde på stueveggen og at jeg gleder meg til Bergen på fredag. I tillegg hadde jeg tenkt å nevne at jeg vurderer å helt enkelt sette meg på bussen hjem til Førde tidlig morgenen etter, når jeg først er på Vestlandet er det vanskelig å la være, og akkurat den bussruten har jeg jo forresten benyttet meg stort av i mine tenår; hvor hyggelig ville det ikke vært å kjøre den igjen? Samme veien som sist, samme utsikt ut vinduet som sist, men noen år eldre nå, en ny spilleliste på ørene denne gangen. Håkon studerte i Bergen i tre år og på den tiden tok jeg ofte bussen dit etter skolen på fredager for å flytte inn i den lille boligen hans i Markveien for en helg, et hjemmekoselig nabolag tildekket i brostein og kun noen steinkast unna Torgallmenningen. De helgene er kanskje noen av de beste minnene jeg har fra tenårene, tror jeg.

To dager hjemme frister dypt. Vi får se. Har fullt kjør i Oslo fra og med mandag av, så det blir i så fall bare hjem for å dra et par åndedrag i fjelluft, se på snøen som har lagt seg på fjelltoppene, spise middag med familien. Vet dere hva? Jeg ER så heldig som har et hjem som Førde. Jeg er så sinnsykt, sinnsykt heldig at det nesten verker. Kanskje jeg ikke hadde savnet det om jeg ikke hadde opplevd det noen gang, på samme måte som jeg ikke savner å vokse opp i en storby; jeg vet ikke hvordan det er å være en ekte byjente fra barndommen av. I et annet liv kunne jeg ha vokst opp midt i Brooklyn og lurt på hvem i alle dager jeg hadde vært uten den røffe, urbane oppveksten, men det er umulig å savne noe man ikke har hatt. Heldigvis er livet langt og man kan bo i mange land i løpet av livet sitt. <3

Det som skjer er at jeg finner verdens beste bukser to timer før festen starter på fredag. Hvite dressbukser, akkurat lange nok, akkurat trange nok, før jeg låste meg ut av leiligheten og suste ned trappa i bygården min den dagen visste jeg at jeg kom til å ha en bra kveld, ingenting lå an til noe annet, og rett var det, kvelden på Bristol ble bra. (Har vel og merke aldri hatt en dårlig kveld på Bristol)

Det er sinnsykt stas å sminke seg når man nesten aldri gjør det.

Jeg sølte forresten rødvin på hvit bukse og fikk det bort i vask dagen etter. Score.

På mange måter føles det som at jeg er ny i arbeidslivet, men ganske raskt har jeg lært meg de sosiale normene på en arbeidsplass. Som for eksempel at du kan flørte med hvem du på vil på jobbfest, men ikke de i samme etasje som deg.

(Åpenbart flørter du ikke med de du vet er i forhold, har giftering eller dater noen andre. Med mindre du er en drittsekk, så klart)

Våknet også til total-sommer igjen dagen etter, noe som kanskje irriterte meg mer enn det gjorde meg glad, åpenbart fordi jeg var fyllesyk etter talløse glass med vin av både hvit og rød sort.

I dag er det like mye sol som det var i går og jeg har benyttet anledningen til å spasere tur i bare bukse og singlet (22. september?) og kjøpe knallrøde epler med norsk opprinnelse. På et sted ikke langt unna Sagene sin sentrums-pol gikk jeg forbi en hel solsikke-hage og jeg har store planer om å finne inngangen neste gang jeg er i nærheten (den lå inngjerdet), helst en dag sola skinner like hardt som i dag. Det er en gigantisk hagekoloni, nesten ikke til å tro. Så minst 40 solsikker!

Neste helg er jeg i Bergen, kom jeg på nå! <3 Det er mange ting å glede seg til fremover og det er en følelse jeg er svært, svært glad i. Jeg lever nok litt mer i fremtiden enn hva jeg burde, men det hjelper meg på samme tid å være mer og bedre i øyeblikket av en grunn, som om forventningene om noe bra styrker nå’et. Skjønner du hva jeg mener?

Er så fri fra bekymringer i dag, jeg. Kan ikke komme på EN bekymring i livet i dag. Håper dere har det likt.

Det er sen-vår og vi har så vidt begynt å bade, drikke rosa vin og gå ut døra med bare ét plagg på kroppen, det er ikke mange årstider som lar deg gjøre det, jeg sitter i bilen med Bahare en dag i mai. Vi kjører forbi Operaen og blir enige om å dra på en av forestillingene som blir satt opp i høst-programmet, men vi blir også enige om at det er lenge til.

Plutselig er det september og vi er i Operaen.

foto Erik Berg

Jeg trodde det var enkelt å se ballett, at det det var en enkel lørdags-aktivitet å ta seg til, det kan det jo fort antas å være, man går hjemmefra med klær fra peneste skuff, mot Operaen i Kirsten Flagstads Plass 1, hopper av på det busstoppet som ligger aller nærmest fjorden, den siste strekningen må man naturligvis gå selv, denne gangen går jeg i regn og nå vokser Operaen seg større og større fremfor meg. Jeg trer inn dørene, glir ganske enkelt inn i denne deilige kulturen jeg brutalt ærlig digger å være en del av, opp på Balkong 1, inn i salen for å finne seteplass, alle er pent kledd, ikke et eneste menneske i dårlige klær er å se, jeg lar øynene hvile på ballerinaene i nesten tre timer.

Vi ser russiske La Bayadère og det var alt annet enn enkelt, for jeg har ikke tenkt på annet siden. Hodet mitt stopper ikke å tenke på balletten, det er helt håpløst.

Jeg tenker på ballerinaene i de blodige tåspisskoene, jeg så ikke blodet men jeg kunne tenke meg til det, på samme måte som jeg tenkte meg til at det sikkert koster en hel del med disse skoene, ganske raskt blir de sikkert for myke til å kunne stå på tåspiss i også, tror du ikke en ballerina eier et stort antall ballerinasko i løpet av sin karriere? Jeg vet ikke, faktisk så aner jeg ikke, jeg har bare eid to par sko som tilhører denne verdenen og det er et helt liv siden: et lyserosa par da jeg var 6, et par beige da jeg var 10. Jeg sluttet trinnet før tåspissen ble innført.

Ballerina-karrieren er kort, man pensjoneres tidlig, jeg lurer på hvordan det føles når du ikke kan gjøre det du elsker for resten av livet.

foto Erik Berg

Andre ting jeg tenker på: det vanvittige orkesteret, original-kostymene fra 1877, de usaklig høye hoppene til Kimin Kim (trolig det nærmeste jeg har kommet å se et menneske fly), de svevende dansetrinnene, piruettene, vent, det jeg tenker aller mest på er kanskje ikke de talløse piruettene (selv om jeg et sted i stykket telte sikkert tolv av dem på rad), men de få sekundene man fikk se ballerinaene gå, bare gå, rett frem.

Nesten hypnotisk. Tror jeg vil stryke «nesten» også.

Dra og se La Bayadère i Operaen! Ung i Operaen sine billetter koster bare 150 kroner, jeg elsker det konseptet.

<3

Olala. Nok en helg forbi, jeg skulle ønske den varte lenger. Jeg har blant annet vært i Operaen, laget scones, blitt helt idiotisk glad i scones, vasket alle vinduer i leiligheten, sett live-podkast på Nieu scene, solt meg i parken.

Og jeg leser en sjukt bra bok som fargelegger dagene mine i stor grad om dagen. Boktips kommer, må bare lese ferdig.

Jeg har også lurt på om jeg kunne forelsket meg i jenter noen gang, for det føles absolutt ikke sånn, jeg klarer ikke å forestille meg hvem jeg skulle vært i forholdet; hun som ligger i armkroken eller hun som er armkroken selv, men jeg ser så hinsides mange pene ansikter og kropper på gata, og disse ansiktene og kroppene tilhører alle kvinner.

I dag fant jeg forresten ut av veien til Grünerløkka, mitt tidligere univers, er forferdelig mye kortere enn hva jeg hele tiden har sett for meg, jeg oppdaget nemlig den veldig enkle snarveien som begynner ved Vår Frelsers Gravlund, fortsetter nedover Telthusbakken langs de fargerike miniatyr-husene, videre gjennom Kuba-parken, over Akerselva, Løkka. 13 minutter fra ende til annen, maks. Jeg går jo veien langs gravlunden på St. Hanshaugen hver eneste dag, enten jeg skal på VG, på butikken, til sentrum, rekke flytoget, det går sjelden en dag uten at jeg passerer denne engen av døde mennesker, men det slår meg aldri at jeg kan bruke grusveien som er laget til gjennom den, i stedet for å gå rundt. Hvorfor har de laget en hverdagslig passasje mellom døde mennesker? Det føles upassende å gå der i levende live, med handleposer fra butikken, Macbook i veska på vei til jobb, en vinflaske under armen på vei til middag, alt ettersom, det passer seg aldri å gå gjennom en kirkegård på en hverdagslig måte. Noen ganger har jeg på meg høye hæler og det føles i hvert fall galt, å gå pyntet og pen mellom gravsteinene, på vei hjem fra klubben, noen ganger med høy musikk på ørene, den type musikk som absolutt ikke hører døden til, under meg er det dødsstille, bokstavelig talt, si meg, når passer det seg å bruke denne veien, sett bort ifra når man skal besøke en død en? Jeg gikk der i dag og jeg har gjort det før, men alltid litt roligere enn ellers, litt mer forsiktig ellers, som om jeg ikke har lyst å vekke de under meg, eller i det minste prøve å tilpasse meg omgivelsene og være litt mindre i live.

Har dere hørt Carry Me Away av John Mayer? Skru den på. Jeg elsker den låta, det er som å lytte til en forelskelse eller verdens beste sommerdag.

PS, det bildet i midten der gir meg så mye ro og trygghet i kroppen. Å gå oppover der, forbi det hektiske krysset, siste bakken før jeg er hjemme, åh, om du bor her jeg bor så skjønner du akkurat hva jeg mener. Håper dere har en fin søndag <3