På fredag tok jeg helg med mild eksem i ansiktet, det var nok en god gammeldags kombinasjon av stress og mangel på søvn. Jeg har fått en latterlig god krem av hudlegen min uten et eneste gram kortison i, den er så effektiv at jeg nesten blir gira når disse rødlighetene dukker opp for tryggheten er til å ta og føle på: jeg kommer til å ta livet av alt sammen før det har gått 12 timer.

Etter jobb på fredag gikk jeg i sola til Deichmanske Bibliotek, ved inngangspartiet måtte jeg stoppe opp og se på den store, innbydende bygningen og de pene søylene som holder den oppe. Praktfullt. Betalte for lånet av en datamaskin og printet ut to kopier av en avtale, logget meg så ut av maskinen, på med solbrillene, ut i sola igjen, ut til denne fredagen som ser ut til å være et slags skille mellom sommer og høst: jeg gikk hjem, opp den vel bevandrede Ullevålsveien, med arkene i hånden og visualiserte livet mitt det neste halve året i hodet.

Hjemme igjen signerte jeg arket, skannet det, sendte det avgårde og drepte eksemen før lørdagen hadde rukket å melde sin ankomst. Fantastisk.

Så, god mandag dere. Har dere hatt en fin helg? Det føles ut som om at jeg finner ut av livet med litt større skritt av gangen nå for tiden, det er deilig. En sånn følelse som sitter skikkelig tungt og godt i kroppen.

På en annen side så må det bare sies, jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal la være å si det: jeg blir så sur når jeg ser alle disse voksne menneskene som fortsatt er usikre på seg selv fordi jeg lurer på hvordan i all verden de ikke har klart å finne ut av ting enda. Du har hatt hele livet på deg, kom igjen. Hvorfor jeg irriterer meg er så klart fordi jeg lever i denne forventningen om at den dagen jeg er voksen skal jeg ha funnet ut av alt, i alle fall det grunnleggende, det som brenner, meg selv om ikke annet, men så ser jeg alle disse bevisene som peker imot denne teorien, jeg ser dem rundt meg hver eneste dag.

Satser likevel på at jeg er på god vei, jeg har bare levd i 22 år enda. (Trikken tutet høyt på meg i dag morges, hjelp, er derav ekstra takknemlig for livet denne mandagen) Håper dere har en fin start på uken! Jeg skal mye gøy de neste dagene, skal være flink å ha med meg kamera rundt om <3

På et eller annet tidspunkt kommer jeg forresten til å føle et behov for å prate om den nye filmen til Tarantino. Hvem har sett Once Upon A Time In Hollywood? Jeg skriker. Kunst med varighet på 2:40 t. Så mange bra referanser. Så bra skuespill. Så så så bra.

Vi har allerede begynt å planlegge familieferie for 2020. Man må helt tilbake til 2012 for å minnes vår siste ordentlige ferie sammen som familie, det var da vi satt oss på flyet fra Gardermoen og noen timer senere landet på en ekstremt smal rullebane mellom to kraftig skogkledde åser på den greske øyen Skiathos. Hvis man er så vågal at man kikker ut vinduet rett før man lander kan det se ut til at man skal snitte hodet på ikke bare bygninger men også mennesker, det er nesten påfallende å sitte på et maskineri av et fly i sikkert 300 km/t mens man omtrent ser innholdet på lunsj-tallerkenen på tavernaen under, men det gikk skadefritt for seg og vi endte like etter opp på sør-siden av øyen på et sjarmerende leilighetskompleks bestående av kun 5-6 boliger. Jeg husker bare karikaturene av den villa-aktige bygningen og den lunefulle hagen rundt, og britene. Internettet sugde og grenset til ubrukelig, jeg hadde enda ikke rukket å eie min egen bærbare PC (hjemme blogget jeg fra pappa sin stasjonære) og jeg fikk grint meg til å låne Håkon sin HP-variant fra skolen. Dette munnet så klart ut i en hel del krangling på denne tiden, for lånet av denne dyre eiendelen skapte en ubalanse i søskenforholdet som satt meg i en slags gjeld overfor han, jeg skyldte han en form for takk for at jeg tok hans ene og kjære datamaskin til odel og eie under dette oppholdet, det klarte jeg så klart ikke å gi, men vi delte rom, med utgangsdør rett til bassenget som ingen så ut til å bruke andre enn oss, og vi hadde verdens beste ferie.

Da Håkon dro til Jordan i sommer fikk alle litt panikk, ikke at Jordan er så langt at det er krise, men at 3 år er lenge kan vi enes om og da vi sa farvel i sommer kunne jeg se det i øynene på alle sammen; redselen for at familien skal gå i oppløsning. Kjernefamilien, denne klanen. Så klart sier man ikke det høyt, og så klart skjer det heller ikke, men man blir redd og man blir spontan; la oss alle feire neste sommer sammen.

I 2020 skal vi altså på familieferie igjen. Vi skal leie en leilighet et varmt sted i verden, jeg og Ingeborg skal dele rom. Håkon sin kjæreste skal være med, mamma og pappa, de gleder seg, jeg ser for meg lange frokoster i skyggen på et langbord fylt med appelsin- og kanskje tropisk juice, baguetter, frukt i mange farger, man bader fra frokost og helt til lunsj, tar seg en pause midt på dagen, leser bok, leser nyheter, jeg blogger nok sikkert, på kveldene veksler vi mellom å lage middag hjemme og dra på de lokale restaurantene.

En morgen i juli, niende eller tiende kanskje, har jeg nesten en hel stadion for meg selv. Sommerens frihet henger over meg og på samme måte som jeg har lyst å si at livet så vidt har startet, har sommeren også knapt rukket å bli til. Det er to andre mennesker her, vi trenger ikke å snakke til hverandre, vi trenger ikke engang å anerkjenne hverandres eksistens, men vi er her alle tre, vi løper og vi er, med enda en sommerdag fremfor oss.

Hver gang jeg er på en stadion får jeg denne følelsen av at jeg er på et fornuftig sted. Her har det skjedd mye bra, det er slått en hel del rekorder på akkurat denne løpebanen, mange kropper som først har vært nervøse, før har de ytet alt de yte kan, utrolig hva man kan presse kroppen til, for å så kollapse av adrenalin, prestasjon og melkesyre etterpå. Det kan nesten ikke tenkes. De som driver med idrett i topp-sjikt lever nok et godt liv, men det må være tøft å etter hvert legge opp og fortsette livet slik vi andre gjør, uten denne nesten-konstante adrenalin-rusen. Hva da? Det er bare jeg som tenker på en bekymring som aldri kommer til å være min.

Når jeg er ferdig med løpingen går jeg sakte gjennom vann-dusjen som kastes over gressbanen.

Så klart finner jeg et hav av fersk timian i Sogn og Fjordane, og så klart plukker jeg, mamma og Ingeborg med oss hver vår kvast hjem og putter det på toppen av middagen vår samme kveld.

Så klart, Sogn og Fjordane.

Sogn og Fjordane.

Eg elskar at alle dei vakre fjordane får ta del i fylkesnamnet, sogn, fjordar. Ein hylling til naturen.

Jeg tester soyapølse, jazzer den opp med salsa og masse sennep og blir til min fordervelse ikke imponert. Lite vet jeg om at det senere denne sommeren skal vise seg å dukke opp en vegansk «burger» laget på poteter og linser, som nesten endrer livet mitt. Det er Hoff sine, jeg har nevnt dem før og jeg kvir meg ikke på å gi dem spalteplass igjen. Har funnet dem i ca. alle frysedisker jeg har sett.

Sommeren er som en uforventet pause midt i en lang setning, man jobber på spreng ut juni, all jobb skal ferdigstilles, vi skal til og med feire det, sommerfester i alle hus, i alle hager, på alle arbeidsplasser, lange kvelder, lange dager, før månedsskifte oppstår og putter oss i den mest stille måneden i hele livet: juli. Dagene slutter å løpe, nå går de, veldig sakte også, jeg har så god tid at jeg begynner å lure på hva den skal brukes til. Og klassiskeren forblir en klassiker, jeg ser tilbake på denne tiden når august og dens kaos har innhentet meg slik den pent har gjort, og tenker: jeg vet akkurat hva jeg kunne brukt denne overflødige juli-tiden på.

Bader i fjord, bader i vann, bader i bekk, bader i elv. Sent på kvelden.

Gjør en sommer-oppdagelse, et glass Prosecco smaker utmerket godt i en slik rekkefølge: etter bading, før middag.

Nå fortsetter livet. Er ferien deres også over? <3

Hallo, å drikke vin fra hverdagsglass er litt kos.

Denne uken ligger til rette for å bli en bra en, for i helgen fullførte jeg tre deadlines lenge før de skulle vært fullført, en usynlig byrde pent prellet av skuldrene. Det er også tre andre elementer i livet mitt som ser ut til å kaste lys over dagene mine i august: jeg har nettopp startet på en ny bok (jeg leser litt på morgenen og masse på kvelden, og på dagen når jeg er på jobb tenker jeg på den, lurer og undrer på hvordan de neste kapitlene kan utarte seg og ta veien), vi er i gang med Karrierepodden sesong II og om ikke lenge skal jeg sette føttene mine på jordansk jord.

Jeg kan se ut til å ha blitt rammet av en slags ro, jeg vet ikke hvor den kommer fra eller hva den bunner i, men i dag satt jeg helt stille i studio hvor podkastene spilles inn, i denne lenestolen som jo alltid har vært ganske behagelig, men nå kjentes den bedre enn før. Lykke kommer i presise former; den skyller seg over deg og forvandler alle gjøremål til noe behagelig. Godt å prate. Godt å sitte, stå, gå, være. I dag var det sånn, kanskje jeg bare hadde en god dag. Eller kanskje ikke, det behøver ikke alltid å være en grunn til at man blir offer av livets gode følelser.

Et lite sidestikk fra denne såkalte «roen» var at jeg i dag kom inn i åpent kontorlandskap på VG og for første gang begynte å lure på om jeg pratet for høyt, i det jeg står i denne samtalen jeg nettopp har stormet inn i tenker jeg umiddelbart tilbake på alle de gangene jeg har stått akkurat her og trolig pratet hakket over det nivået man skal og det man burde. Det er da jeg tenker tanken fullt ut i mitt eget hode: jeg har aldri hatt en fast jobb og har total-manko på kjennskapen til disse sosiale normene som tilhører et åpent kontorlandskap.

Hjerne-sukk.

Føler meg umiddelbart fattig på et sosialt felt jeg gjerne skulle likt å mestre men hva kan man gjøre annet enn å lære.

Utenom det har det ikke gått så mange andre tanker rundt i hodet mitt enn de vanlige, jeg sitter hjemme og spiser pannekaker nå. Chatter med venner på Facebook som en egen aktivitet (slik vi gjorde før) mens stuen omkring meg gløder av stearinlys. Livet tar vare på meg nå, det. En liten tilleggsinfo før jeg avslutter er at jeg må skrive mye fremover fordi jeg skal bli flinkere i språket mitt, og det eneste som hjelper da er å 1. lese, 2. skrive, så jeg håper dere gir meg rom til å prøve og feile fremover. Høres det OK ut?

<3