Jeg har ikke sovet godt den siste tiden, hver natt er det trope-tendenser på rommet mitt og hele natten blir en slags veksling mellom drømmer og virkelighet som glir om hverandre til det uendelige. Det er ufattelig slitsomt å aldri våkne nok til å forstå at drømmen du drømmer på ikke er ekte. Men, å sove dårlig får meg i det minste opp av senga, for det eneste jeg har lyst til når sola står opp er å forlate dyne, pute, madrass og alle dens mareritt. Drømmene på dagtid finner jeg ofte bedre, for de kan jeg bestemme selv.

Oslo’s desidert varmeste dag er en dag full av uante gleder, hadde jeg visst hvor bra den skulle bli hadde jeg kanskje sovet hakket bedre, men denne uvissheten er jo litt av poenget med livet. Det er slett ikke ingen dum idé å dra til kanten av Oslo i 33 varmegrader, rettere sagt Sørenga, det føles som enden av Oslo fordi jeg (nesten) aldri beveger meg lenger bort fra byen enn det. Ja, man vasser i folk, nei, det er ikke et veldig tiltalende sted, men man får sol rett på kroppen, vann rett på kroppen, det er kjentfolk hvor enn man vrir seg og hele området kan nesten sammenlignes med en klubb, bare at det er dagtid med dagslys og at svært få er fulle. Jeg hopper fra plantingen og ut i det skitne vannet og er tørr igjen tre minutter etterpå, jeg kødder ikke.

Hjemme igjen tar jeg aftersun på hele kroppen før jeg tar på meg en vid bomullsbukse som jeg tenker vil være perfekt å bruke i Jordan når den tid kommer. (Det minner meg på at jeg må ringe Håkon i kveld) Før middag spiser jeg en perfekt moden banan, den skal alltid helst være så myk at den egentlig ikke kan ligge i veska for da blir den most. Det får meg til å tenke på disse banan-matboksene man hadde før, som jo var ganske geniale?

Jeg bader igjen enda en gang når mørket kommer (har dessverre ikke foto av det, sorry for visuelt hull i historien her), og når jeg tar natta påfølgende kveld tenker jeg bare: ja, dette var en riktig dag. Det er jo denne drømmen jeg forsøker å leve i, som jeg hele tiden prøver å gjøre best mulig fordi jeg vet så godt at verdenen der ute aldri kommer til å holde det den lover og sånn er det bare.

Her er et godt eksempel på at svett hud ikke er “glowy og pent”. Nei, det ser jævlig ut og hver gang jeg ser sånn ut håper jeg at jeg får lov å gå hjem i fred uten å møte på bekjente eller hotte menn. Men sånn er det i 33 varmegrader, og det går helt fint.

Sommer-leilighet <3

Dette ser ut som et bilde av meg selv på 80-tallet, selv om jeg ikke engang eksisterte på den tid. Jeg fantes ikke enda, bare foreldrene mine, det kunne vært mamma som satt i denne slitte stolen fremfor en trevegg og hadde på seg Lois slengbukser, for å ikke glemme bomber-jakka. Tanken slår meg oftere og oftere at vi har blitt overdrevent hippe, jeg ser alle disse klesplaggene på gata som tilhører en helt annen generasjon enn oss, trenger vi å leve 80- og 90-tallet helt på nytt? Det kan man jo spørre seg selv. Svaret er kanskje ja, vi er nok alle like satans lei. Jeg tenkte på det i dag morges, på vei opp trappen til leiligheten min på vei hjem fra trening, tanken slo meg så hardt at jeg måtte stoppe opp i trappetrinnene mellom andre og tredje etasje; vi vil aldri komme oss løs fra denne teknologien. Vi kan kjøpe så mange analoge kameraer vi bare vil, bruke klærne til foreldrene våre og late som at vi er fri men vi er alle like trollbundet til denne falske internett-eraen. Jobben min er visuell, bare det er et eneste stort nødskrik i seg selv, om internett blir jeg fjernet i morgen ville jeg stått på gata som en arbeidsledig gjøk. Et samfunn frarøvet sitt internett hadde vært krise i ytterste skala, tenk alt som hadde forfalt, min arbeidsledighet ville bare vært en av flere fatale katastrofer så det bekymrer meg ikke skal jeg være ærlig: men. Det er jo en banal tanke.

Dette er Margrethe som jeg tok nøyaktig fire bilder av da vi drakk te i går, jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilket av dem jeg skal poste så jeg er smart og putter dem i en nice kollasj. Dette er på Fuglen. Vi drikker grønn te og prater om sommeren, hun forteller om den lange turen hennes på Hardangervidda og jeg blir kjempe-inspirert og ser alt for meg. (Hvor godt smaker ikke nistepakke etter mange timers gåing, for eksempel) Det er Margrethe (og Siri) som jobber med meg på Karrierepodden. Føler det er viktig at dere vet det, fordi jeg jobber mye med dem og de utgjør en stor del av jobb-hverdagen min for tiden. Vi kommer tilbake med sesong 2 av Karrierepodden etter sommerferien! Det blir kjempegøy, tusen takk for at dere lytter <3 Det har vært utrolig givende å øve meg på å bli en god intervjuer. Jeg føler jo at jeg er flink i dialog med mennesker i hverdagen, men jeg har absolutt ingen journalistisk utdanning, kun min egen personlighet og engasjement å spille på. Ganske raskt inn i dette prosjektet vokste det seg en enorm respekt for journalister hos meg, det krever helt andre ferdigheter enn å være objektet som selv blir intervjuet. Man skal lede an, sette stemningen, styre skuta, bane vei for gode historier, gjøre rommet og formatet komfortabelt for gjesten. Sjukt gøy å lære seg alt dette, selv om jeg har en lang vei å gå. I går tenkte jeg på at den beste inspirasjonen må være Ida Fladen, som jeg selv har vært gjest hos og brettet ut om alt som ligger i hjertet mitt. Jeg husker godt at jeg synes det var forbausende behagelig å være hos henne i vinter, men jeg forstod kanskje ikke før nå alvoret i talentet hennes. Ida <3

Nå regner det og det gir meg muligheten til å jobbe innendørs hele dagen uten en eneste forstyrrelse utenfra. Herregud, jeg har lært meg en del nytt på piano siden sist! Måtte bare si det, for det har liksom fargelagt hverdagen min de siste dagene. Har øvd skikkelig mye de siste ukene, jeg begynte på et nytt stykke før jeg dro hjem til Vestlandet tidligere i juli og det var egentlig en elendig idé, for hjemme i Førde har jeg ikke noe å spille på. Vurderte på et punkt å dra til kirken og spørre om å låne pianoet de har stående der.

Det er juli og jeg tilbringer ti dager på Vestlandet hvor jeg bader absolutt hver eneste dag, som om det var livsviktig eller kanskje jobben min. Når man legger seg på svøm i naturen kjennes det alltid ut som om man hengir kroppen sin til vannet, det er en voldsom følelse, å være en del av noe så stort. I det jeg går opp igjen til land begynner jeg å lure på om dette kanskje er mitt siste bad i Førde for i år og en svak panikk brer seg utover i kroppen.

Lurer på hvor ofte jeg må være hjemme for at det skal slutte å gjøre vondt, at jeg ikke bor her.

(En leser foreslo følgende løsning til denne rivende følelsen av å ha to hjem: kjøpe eller bygge feriehus i Førde når jeg har blitt voksen. EH. Hallo! Bare helt utrolig genialt)

Jeg tørker meg på berget som er glohett fordi solen har varmet det opp, lener magen, lårene, armene og kjaken på det, jeg lurer på om jeg får til enda en Førde-tur denne sommeren. Før de jeg jobber med er tilbake på arbeidsplassene sine, før jeg må være tilstede i byen jeg har bosatt meg selv og forpliktelsene mine.

Ligger på dette berget helt til kroppen er tørr og opphetet igjen, tenker på at august føles mer ut som nyttår enn hva januar gjør. Skillet mellom sommer og høst er så betraktelig mye større enn skillet fra desember til januar.

Bare noen sommer-øyeblikk senere befinner jeg meg i Oslo, rettere sagt i Høvik på et nytt berg, et annet berg enn det jeg lå på hjemme i Førde. Her er vannet salt og ikke ferskt, med flere mennesker i og med større og flere båter på. Jeg er med Sari og vi har vår første ordentlige sommer-dag sammen; vi soler oss, prater om sommerkjoler og hvor vanskelig det er å finne dem, de fine sommerkjolene. Etter hvert bader vi, ligger i stjerne på overflaten av saltvannet, kutter oss på de harde blåskjellene på vei opp igjen og renser sårene når vi kommer hjem.

Før berget, før badingen og før kuttene var vi på Henie Onstad som ligger rett bak dette bildet. Der så vi Avedons Amerika, foto-utstillingen til Richard Avedon. Han var en av de største fotografene i det 20. århundret og da jeg stod og studerte bildene ble jeg umiddelbart trist fordi vi ikke tar like bra bilder lenger. Du har helt frem til 8. september på deg, å se på utstillingen altså.

Når solen senker seg og forsvinner bak bygningene går vi til Tranen i Kiellands-krysset og kaprer det beste bordet på uteserveringen. Man skulle tro at det er slitsomt å sitte langs hovedveien på denne måten, der hvor bussen stopper og menneskene inni ser på deg fordi de sikkert har lyst på hvit pizza og lys rødvin de også, men det går akkurat og det rår absolutt ingen tvil om at dette er et av de beste stedene å befinne seg i Oslo.

Når vi har spist og drukket opp er himmelen totalt rosa, det er nesten ikke til å tro. Vi bærer baggene til Sari til sentralstasjonen hvor himmelen også står i brann, og så sier vi farvel. En sjukt behagelig sommerdag <3

Jeg leser i gamle dagbøker, gamle bloggposter og går de samme gamle veiene hjemme i Førde. Hvorfor se bakover når du kan se fremover, lurer du kanskje på, jeg tror jeg er nødt å ha med meg alt sammen videre. Så nå er jeg hjemme og plukker opp de delene av meg selv jeg har lagt ligge igjen her, noe forteller meg at det er nødvendig.

Forresten, jeg begynner å skjønne at jeg har holdt på med bloggen i så mange år at noen av innleggene er i ferd med å bli vintage. Enkelte bilder er også så gamle at de ser analoge ut.

Min umiddelbare tanke er at brynene mine er litt for harde, men at det er riktig mellomrom mellom dem i det minste; jeg burde ha brynene lenger fra hverandre slik som jeg har her. Det fremhever ansiktet mitt bedre enn når de nesten rører hverandre. Pinsetten skal frem i kveld.

Min andre tanke er at jeg aldri har smakt alkohol på denne tiden, ikke et glass rødt, aldri en drink, man vet egentlig ikke hva alkohol før man har tatt sin første slurk. Man vet ikke hvor koselig det er, og hvor mye man sier, røper, forteller når man begynner å bli brisen, hvor enkelt det er å si følelsene sine høyt og at man etter hvert egentlig synes det holder med et glass, to kanskje. På denne tiden, hva da, jeg har aldri vært forelsket, jeg har hatt et ordentlig kyss men kun ét, og jeg har mye jeg skal lære om livet.

Mye å lære om livet har jeg nok nå også.

Her er noe jeg ofte grubler på: Jeg har god hukommelse, men jeg klarer ikke å huske hvordan jeg tenkte. Grunnen til at jeg kanskje føler at jeg lever så ulikt fra år til år er fordi hodet mitt endrer seg så mye at det kjennes ut som jeg etter hvert har et nytt hode; fylt med nye tanker, nye følelser og helt nye måter å håndtere dem på, ikke at jeg nødvendigvis går så mye dypere, kanskje litt, men aller mest bare en annen vei. Kan noen please si at de kjenner seg igjen?

Ofte var det om å gjøre å bruke mest mulig smykker på én gang.

Bloggen min hadde minst én ting til felles med de andre bloggerne på denne tiden; vi lagde alle pannekaker av havregryn og egg.

Her er jeg på en gresk øy, jeg er ferdig i 9. klasse og jeg har på meg bukse jeg har klippet veldig kort. Lurer på hvor denne har tatt veien, egentlig. Den var behagelig, husker jeg.

Dette bildet tok jeg før jeg skulle på kino en sommerkveld og se Spider Man 2. Jeg husker det skikkelig godt.

Alle burde prøve å ha rapunzel-hår på et tidspunkt i livet. Det er gøy fordi man føler seg litt som en barbie.

Jeg leste Cecilia Samartin og husker jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle fortsette livet mitt etter Drømmehjerte.

Førde er ofte dekket i regn og jeg tenker ofte på hvor godt det lukter av en våt jordklode, når bakken, trærne, buskene, blomstrene, alt, er vått.

Interessant å se at jeg har blitt dårligere til å sminke meg med årene.

Brukte rosa, tydeligvis.

Og skjørt.

Tok bildene mine med Canon EOS 500D, forresten. Med 50mm f/1.8. Nå bruker jeg Canon EOS 6D med 50mm f/1.4, har fått en del spørsmål om kamera den siste tiden så nå vet dere. (Har for øvrig svart i kommentarfeltet også) Ser at mange slutter å bruke de store systemkameraene, at man heller går for mobilen, de mindre kompakt-kameraene eller de analoge, noe jeg for så vidt skjønner, men jeg er veldig glad i mitt Canon EOS 6D og liker å ha det med meg rundt, samme hvor stort og tungt det er.

Lurer på hvor jeg er om syv nye år.

Hei, forresten, finnes det vegansk cottage cheese? For det hadde vært ganske digg. En av få ting jeg savner på veien mot et plantebasert kosthold er faktisk cottage cheese, og jeg kunne når som helst dratt på butikken og kjøpt meg en boks, det er ikke det, men jeg gidder ikke. Hvorfor, jo, fordi meieri gir meg uren hud umiddelbart. Godt at noe kan holde meg unna når fristelsen er for stor. Men, rop ut om dere vet om et vegansk alternativ! Jeg vil jo ikke spise mat som er eller kommer fra dyr, selv om det av og til er lett å falle for fristelsen :)

Håper dere har en fin sommerdag, forresten!

innlegget inneholder annonselink

(annonselink) ray-ran solbriller her

Jeg har hentet frem gamle kjoler på garasjeloftet. Denne for eksempel. (Den kan med fordel få en runde til under strykejernet)

Jeg har vært på Sandane, to ganger. På veien dit mistet jeg tellingen over hvor mange fjell jeg passerte, det må ha vært mange. Ved Breimsvatnet var jeg nødt å stoppe bilen, begge gangene, jeg måtte parkere, løpe bort til vannkanten og se på det turkise vannet, på fjellene som hang over meg, på turistene. Hver gang jeg ser turister på besøk i Norge blir jeg glad, og hver gang lurer jeg på hvordan de ser landet vårt med de øynene de har, sikkert helt annerledes enn oss, tror du ikke. Denne gangen er det en asiatisk far og sønn som sitter langs Breimsvatnet, de har med seg to stoler og et bord i klapp-format, bordet er fylt med norske råvarer: brød, en pakke med skinke, ost fra Norvegia, eplejuice fra Sunniva, en kurv med jordbær, termos fylt med kaffe, regner jeg med.

De tenker sikkert at jeg tenker at dette er normalt, at det bare er slik landet mitt er, men de vet ikke at jeg er på randen til gråten av det jeg ser; fjell sikkert tre ganger så høye som Empire State Building i New York, plassert slik at de danner en dyp U-dal, fjorden som renner gjennom den, forbi oss her vi står, kuene som går vilt på andre siden av vannet. Det kunne vært tatt ut av en fin film, det kunne vært et vakkert maleri, men det er vi som står her og det er helt ekte; lukten, fargene, luften, smaken, alt dette.

Jeg har vært på Gloppen camping, jeg har sett på camping-menneskene og livene de lever denne ferien; i små telt-hus som henger fast i bilene deres, alle hilser på hverandre. De bor der på en måte, de har flyttet inn på camping-plassen og ungene leker i de små camping-gatene som om det var deres egne, de har til og med seg syklene sine. Jeg har aldri vært på camping-ferie, men på bilferiene våre brukte vi alltid å stoppe på rasteplassene som ligger like ved. Det er ingenting som skriker mer barndom enn da vi satt på disse benkene ut mot vannet med nistepakken som mamma hadde smurt med til hele familien :’)

Jeg elsket det.

Prøver hele tiden å gjøre disse tingene som man husker, og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å huske sommeren 2019 som blant annet Gloppen, camping-plassen ved fjorden der, Sommeråpent. Sjekk ut onsdags-sendingen jeg var med i her. Hele den dagen var så fin, spesielt da jeg kom hjem sent og jeg hadde tidenes sommerkveld hjemme alene med søsteren min. Nå begynner det å bli mørkt ute rundt midnatt også, sukk.

Jeg og Ingeborg har badet i en kulp her i Førde hver dag. Alltid før middag. Vi er alene hjemme mens foreldrene våre er på kjæreste-ferie, og det er påfallende, nesten litt fascinerende hvor lik frekvens vi lever på. Nå sitter jeg i stua og blogger mens hun spiller Sims. Senere skal vi bade i regnet, så lage pannekaker til middag.

Ingeborg er 14 og jeg elsker hvor glup hun er blitt, forresten. Du vet når du sier noe som er litt vanskelig å forklare, som for eksempel en spesifikk følelse eller en vanskelig tanke? Og så er du ikke sikker på om du klarer å forklare det til noen slik at de forstår akkurat hva du mener? Ingeborg forstår. Jeg elsker det. I går kveld så vi på tv mens vi spiste middag (det gjør vi aldri til vanlig når hele familien er samlet, da sitter vi rundt middagsbordet, alltid uten mobil), pratet med Håkon i telefon fra Jordan og prøvde sminken hennes til sent på natt. Skikkelig ferie :’)