Jeg har ikke sovet godt den siste tiden, hver natt er det trope-tendenser på rommet mitt og hele natten blir en slags veksling mellom drømmer og virkelighet som glir om hverandre til det uendelige. Det er ufattelig slitsomt å aldri våkne nok til å forstå at drømmen du drømmer på ikke er ekte. Men, å sove dårlig får meg i det minste opp av senga, for det eneste jeg har lyst til når sola står opp er å forlate dyne, pute, madrass og alle dens mareritt. Drømmene på dagtid finner jeg ofte bedre, for de kan jeg bestemme selv.
Oslo’s desidert varmeste dag er en dag full av uante gleder, hadde jeg visst hvor bra den skulle bli hadde jeg kanskje sovet hakket bedre, men denne uvissheten er jo litt av poenget med livet. Det er slett ikke ingen dum idé å dra til kanten av Oslo i 33 varmegrader, rettere sagt Sørenga, det føles som enden av Oslo fordi jeg (nesten) aldri beveger meg lenger bort fra byen enn det. Ja, man vasser i folk, nei, det er ikke et veldig tiltalende sted, men man får sol rett på kroppen, vann rett på kroppen, det er kjentfolk hvor enn man vrir seg og hele området kan nesten sammenlignes med en klubb, bare at det er dagtid med dagslys og at svært få er fulle. Jeg hopper fra plantingen og ut i det skitne vannet og er tørr igjen tre minutter etterpå, jeg kødder ikke.
Hjemme igjen tar jeg aftersun på hele kroppen før jeg tar på meg en vid bomullsbukse som jeg tenker vil være perfekt å bruke i Jordan når den tid kommer. (Det minner meg på at jeg må ringe Håkon i kveld) Før middag spiser jeg en perfekt moden banan, den skal alltid helst være så myk at den egentlig ikke kan ligge i veska for da blir den most. Det får meg til å tenke på disse banan-matboksene man hadde før, som jo var ganske geniale?
Jeg bader igjen enda en gang når mørket kommer (har dessverre ikke foto av det, sorry for visuelt hull i historien her), og når jeg tar natta påfølgende kveld tenker jeg bare: ja, dette var en riktig dag. Det er jo denne drømmen jeg forsøker å leve i, som jeg hele tiden prøver å gjøre best mulig fordi jeg vet så godt at verdenen der ute aldri kommer til å holde det den lover og sånn er det bare.
Her er et godt eksempel på at svett hud ikke er «glowy og pent». Nei, det ser jævlig ut og hver gang jeg ser sånn ut håper jeg at jeg får lov å gå hjem i fred uten å møte på bekjente eller hotte menn. Men sånn er det i 33 varmegrader, og det går helt fint.
Sommer-leilighet <3
Dette ser ut som et bilde av meg selv på 80-tallet, selv om jeg ikke engang eksisterte på den tid. Jeg fantes ikke enda, bare foreldrene mine, det kunne vært mamma som satt i denne slitte stolen fremfor en trevegg og hadde på seg Lois slengbukser, for å ikke glemme bomber-jakka. Tanken slår meg oftere og oftere at vi har blitt overdrevent hippe, jeg ser alle disse klesplaggene på gata som tilhører en helt annen generasjon enn oss, trenger vi å leve 80- og 90-tallet helt på nytt? Det kan man jo spørre seg selv. Svaret er kanskje ja, vi er nok alle like satans lei. Jeg tenkte på det i dag morges, på vei opp trappen til leiligheten min på vei hjem fra trening, tanken slo meg så hardt at jeg måtte stoppe opp i trappetrinnene mellom andre og tredje etasje; vi vil aldri komme oss løs fra denne teknologien. Vi kan kjøpe så mange analoge kameraer vi bare vil, bruke klærne til foreldrene våre og late som at vi er fri men vi er alle like trollbundet til denne falske internett-eraen. Jobben min er visuell, bare det er et eneste stort nødskrik i seg selv, om internett blir jeg fjernet i morgen ville jeg stått på gata som en arbeidsledig gjøk. Et samfunn frarøvet sitt internett hadde vært krise i ytterste skala, tenk alt som hadde forfalt, min arbeidsledighet ville bare vært en av flere fatale katastrofer så det bekymrer meg ikke skal jeg være ærlig: men. Det er jo en banal tanke.
Dette er Margrethe som jeg tok nøyaktig fire bilder av da vi drakk te i går, jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilket av dem jeg skal poste så jeg er smart og putter dem i en nice kollasj. Dette er på Fuglen. Vi drikker grønn te og prater om sommeren, hun forteller om den lange turen hennes på Hardangervidda og jeg blir kjempe-inspirert og ser alt for meg. (Hvor godt smaker ikke nistepakke etter mange timers gåing, for eksempel) Det er Margrethe (og Siri) som jobber med meg på Karrierepodden. Føler det er viktig at dere vet det, fordi jeg jobber mye med dem og de utgjør en stor del av jobb-hverdagen min for tiden. Vi kommer tilbake med sesong 2 av Karrierepodden etter sommerferien! Det blir kjempegøy, tusen takk for at dere lytter <3 Det har vært utrolig givende å øve meg på å bli en god intervjuer. Jeg føler jo at jeg er flink i dialog med mennesker i hverdagen, men jeg har absolutt ingen journalistisk utdanning, kun min egen personlighet og engasjement å spille på. Ganske raskt inn i dette prosjektet vokste det seg en enorm respekt for journalister hos meg, det krever helt andre ferdigheter enn å være objektet som selv blir intervjuet. Man skal lede an, sette stemningen, styre skuta, bane vei for gode historier, gjøre rommet og formatet komfortabelt for gjesten. Sjukt gøy å lære seg alt dette, selv om jeg har en lang vei å gå. I går tenkte jeg på at den beste inspirasjonen må være Ida Fladen, som jeg selv har vært gjest hos og brettet ut om alt som ligger i hjertet mitt. Jeg husker godt at jeg synes det var forbausende behagelig å være hos henne i vinter, men jeg forstod kanskje ikke før nå alvoret i talentet hennes. Ida <3
Nå regner det og det gir meg muligheten til å jobbe innendørs hele dagen uten en eneste forstyrrelse utenfra. Herregud, jeg har lært meg en del nytt på piano siden sist! Måtte bare si det, for det har liksom fargelagt hverdagen min de siste dagene. Har øvd skikkelig mye de siste ukene, jeg begynte på et nytt stykke før jeg dro hjem til Vestlandet tidligere i juli og det var egentlig en elendig idé, for hjemme i Førde har jeg ikke noe å spille på. Vurderte på et punkt å dra til kirken og spørre om å låne pianoet de har stående der.