Jeg har ikke sovet godt den siste tiden, hver natt er det trope-tendenser på rommet mitt og hele natten blir en slags veksling mellom drømmer og virkelighet som glir om hverandre til det uendelige. Det er ufattelig slitsomt å aldri våkne nok til å forstå at drømmen du drømmer på ikke er ekte. Men, å sove dårlig får meg i det minste opp av senga, for det eneste jeg har lyst til når sola står opp er å forlate dyne, pute, madrass og alle dens mareritt. Drømmene på dagtid finner jeg ofte bedre, for de kan jeg bestemme selv.

Oslo’s desidert varmeste dag er en dag full av uante gleder, hadde jeg visst hvor bra den skulle bli hadde jeg kanskje sovet hakket bedre, men denne uvissheten er jo litt av poenget med livet. Det er slett ikke ingen dum idé å dra til kanten av Oslo i 33 varmegrader, rettere sagt Sørenga, det føles som enden av Oslo fordi jeg (nesten) aldri beveger meg lenger bort fra byen enn det. Ja, man vasser i folk, nei, det er ikke et veldig tiltalende sted, men man får sol rett på kroppen, vann rett på kroppen, det er kjentfolk hvor enn man vrir seg og hele området kan nesten sammenlignes med en klubb, bare at det er dagtid med dagslys og at svært få er fulle. Jeg hopper fra plantingen og ut i det skitne vannet og er tørr igjen tre minutter etterpå, jeg kødder ikke.

Hjemme igjen tar jeg aftersun på hele kroppen før jeg tar på meg en vid bomullsbukse som jeg tenker vil være perfekt å bruke i Jordan når den tid kommer. (Det minner meg på at jeg må ringe Håkon i kveld) Før middag spiser jeg en perfekt moden banan, den skal alltid helst være så myk at den egentlig ikke kan ligge i veska for da blir den most. Det får meg til å tenke på disse banan-matboksene man hadde før, som jo var ganske geniale?

Jeg bader igjen enda en gang når mørket kommer (har dessverre ikke foto av det, sorry for visuelt hull i historien her), og når jeg tar natta påfølgende kveld tenker jeg bare: ja, dette var en riktig dag. Det er jo denne drømmen jeg forsøker å leve i, som jeg hele tiden prøver å gjøre best mulig fordi jeg vet så godt at verdenen der ute aldri kommer til å holde det den lover og sånn er det bare.

Her er et godt eksempel på at svett hud ikke er «glowy og pent». Nei, det ser jævlig ut og hver gang jeg ser sånn ut håper jeg at jeg får lov å gå hjem i fred uten å møte på bekjente eller hotte menn. Men sånn er det i 33 varmegrader, og det går helt fint.

Sommer-leilighet <3

Dette ser ut som et bilde av meg selv på 80-tallet, selv om jeg ikke engang eksisterte på den tid. Jeg fantes ikke enda, bare foreldrene mine, det kunne vært mamma som satt i denne slitte stolen fremfor en trevegg og hadde på seg Lois slengbukser, for å ikke glemme bomber-jakka. Tanken slår meg oftere og oftere at vi har blitt overdrevent hippe, jeg ser alle disse klesplaggene på gata som tilhører en helt annen generasjon enn oss, trenger vi å leve 80- og 90-tallet helt på nytt? Det kan man jo spørre seg selv. Svaret er kanskje ja, vi er nok alle like satans lei. Jeg tenkte på det i dag morges, på vei opp trappen til leiligheten min på vei hjem fra trening, tanken slo meg så hardt at jeg måtte stoppe opp i trappetrinnene mellom andre og tredje etasje; vi vil aldri komme oss løs fra denne teknologien. Vi kan kjøpe så mange analoge kameraer vi bare vil, bruke klærne til foreldrene våre og late som at vi er fri men vi er alle like trollbundet til denne falske internett-eraen. Jobben min er visuell, bare det er et eneste stort nødskrik i seg selv, om internett blir jeg fjernet i morgen ville jeg stått på gata som en arbeidsledig gjøk. Et samfunn frarøvet sitt internett hadde vært krise i ytterste skala, tenk alt som hadde forfalt, min arbeidsledighet ville bare vært en av flere fatale katastrofer så det bekymrer meg ikke skal jeg være ærlig: men. Det er jo en banal tanke.

Dette er Margrethe som jeg tok nøyaktig fire bilder av da vi drakk te i går, jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilket av dem jeg skal poste så jeg er smart og putter dem i en nice kollasj. Dette er på Fuglen. Vi drikker grønn te og prater om sommeren, hun forteller om den lange turen hennes på Hardangervidda og jeg blir kjempe-inspirert og ser alt for meg. (Hvor godt smaker ikke nistepakke etter mange timers gåing, for eksempel) Det er Margrethe (og Siri) som jobber med meg på Karrierepodden. Føler det er viktig at dere vet det, fordi jeg jobber mye med dem og de utgjør en stor del av jobb-hverdagen min for tiden. Vi kommer tilbake med sesong 2 av Karrierepodden etter sommerferien! Det blir kjempegøy, tusen takk for at dere lytter <3 Det har vært utrolig givende å øve meg på å bli en god intervjuer. Jeg føler jo at jeg er flink i dialog med mennesker i hverdagen, men jeg har absolutt ingen journalistisk utdanning, kun min egen personlighet og engasjement å spille på. Ganske raskt inn i dette prosjektet vokste det seg en enorm respekt for journalister hos meg, det krever helt andre ferdigheter enn å være objektet som selv blir intervjuet. Man skal lede an, sette stemningen, styre skuta, bane vei for gode historier, gjøre rommet og formatet komfortabelt for gjesten. Sjukt gøy å lære seg alt dette, selv om jeg har en lang vei å gå. I går tenkte jeg på at den beste inspirasjonen må være Ida Fladen, som jeg selv har vært gjest hos og brettet ut om alt som ligger i hjertet mitt. Jeg husker godt at jeg synes det var forbausende behagelig å være hos henne i vinter, men jeg forstod kanskje ikke før nå alvoret i talentet hennes. Ida <3

Nå regner det og det gir meg muligheten til å jobbe innendørs hele dagen uten en eneste forstyrrelse utenfra. Herregud, jeg har lært meg en del nytt på piano siden sist! Måtte bare si det, for det har liksom fargelagt hverdagen min de siste dagene. Har øvd skikkelig mye de siste ukene, jeg begynte på et nytt stykke før jeg dro hjem til Vestlandet tidligere i juli og det var egentlig en elendig idé, for hjemme i Førde har jeg ikke noe å spille på. Vurderte på et punkt å dra til kirken og spørre om å låne pianoet de har stående der.

Det er juli og jeg tilbringer ti dager på Vestlandet hvor jeg bader absolutt hver eneste dag, som om det var livsviktig eller kanskje jobben min. Når man legger seg på svøm i naturen kjennes det alltid ut som om man hengir kroppen sin til vannet, det er en voldsom følelse, å være en del av noe så stort. I det jeg går opp igjen til land begynner jeg å lure på om dette kanskje er mitt siste bad i Førde for i år og en svak panikk brer seg utover i kroppen.

Lurer på hvor ofte jeg må være hjemme for at det skal slutte å gjøre vondt, at jeg ikke bor her.

(En leser foreslo følgende løsning til denne rivende følelsen av å ha to hjem: kjøpe eller bygge feriehus i Førde når jeg har blitt voksen. EH. Hallo! Bare helt utrolig genialt)

Jeg tørker meg på berget som er glohett fordi solen har varmet det opp, lener magen, lårene, armene og kjaken på det, jeg lurer på om jeg får til enda en Førde-tur denne sommeren. Før de jeg jobber med er tilbake på arbeidsplassene sine, før jeg må være tilstede i byen jeg har bosatt meg selv og forpliktelsene mine.

Ligger på dette berget helt til kroppen er tørr og opphetet igjen, tenker på at august føles mer ut som nyttår enn hva januar gjør. Skillet mellom sommer og høst er så betraktelig mye større enn skillet fra desember til januar.

Bare noen sommer-øyeblikk senere befinner jeg meg i Oslo, rettere sagt i Høvik på et nytt berg, et annet berg enn det jeg lå på hjemme i Førde. Her er vannet salt og ikke ferskt, med flere mennesker i og med større og flere båter på. Jeg er med Sari og vi har vår første ordentlige sommer-dag sammen; vi soler oss, prater om sommerkjoler og hvor vanskelig det er å finne dem, de fine sommerkjolene. Etter hvert bader vi, ligger i stjerne på overflaten av saltvannet, kutter oss på de harde blåskjellene på vei opp igjen og renser sårene når vi kommer hjem.

Før berget, før badingen og før kuttene var vi på Henie Onstad som ligger rett bak dette bildet. Der så vi Avedons Amerika, foto-utstillingen til Richard Avedon. Han var en av de største fotografene i det 20. århundret og da jeg stod og studerte bildene ble jeg umiddelbart trist fordi vi ikke tar like bra bilder lenger. Du har helt frem til 8. september på deg, å se på utstillingen altså.

Når solen senker seg og forsvinner bak bygningene går vi til Tranen i Kiellands-krysset og kaprer det beste bordet på uteserveringen. Man skulle tro at det er slitsomt å sitte langs hovedveien på denne måten, der hvor bussen stopper og menneskene inni ser på deg fordi de sikkert har lyst på hvit pizza og lys rødvin de også, men det går akkurat og det rår absolutt ingen tvil om at dette er et av de beste stedene å befinne seg i Oslo.

Når vi har spist og drukket opp er himmelen totalt rosa, det er nesten ikke til å tro. Vi bærer baggene til Sari til sentralstasjonen hvor himmelen også står i brann, og så sier vi farvel. En sjukt behagelig sommerdag <3

innlegget inneholder annonselink

(annonselink) ray-ran solbriller her

Jeg har hentet frem gamle kjoler på garasjeloftet. Denne for eksempel. (Den kan med fordel få en runde til under strykejernet)

Jeg har vært på Sandane, to ganger. På veien dit mistet jeg tellingen over hvor mange fjell jeg passerte, det må ha vært mange. Ved Breimsvatnet var jeg nødt å stoppe bilen, begge gangene, jeg måtte parkere, løpe bort til vannkanten og se på det turkise vannet, på fjellene som hang over meg, på turistene. Hver gang jeg ser turister på besøk i Norge blir jeg glad, og hver gang lurer jeg på hvordan de ser landet vårt med de øynene de har, sikkert helt annerledes enn oss, tror du ikke. Denne gangen er det en asiatisk far og sønn som sitter langs Breimsvatnet, de har med seg to stoler og et bord i klapp-format, bordet er fylt med norske råvarer: brød, en pakke med skinke, ost fra Norvegia, eplejuice fra Sunniva, en kurv med jordbær, termos fylt med kaffe, regner jeg med.

De tenker sikkert at jeg tenker at dette er normalt, at det bare er slik landet mitt er, men de vet ikke at jeg er på randen til gråten av det jeg ser; fjell sikkert tre ganger så høye som Empire State Building i New York, plassert slik at de danner en dyp U-dal, fjorden som renner gjennom den, forbi oss her vi står, kuene som går vilt på andre siden av vannet. Det kunne vært tatt ut av en fin film, det kunne vært et vakkert maleri, men det er vi som står her og det er helt ekte; lukten, fargene, luften, smaken, alt dette.

Jeg har vært på Gloppen camping, jeg har sett på camping-menneskene og livene de lever denne ferien; i små telt-hus som henger fast i bilene deres, alle hilser på hverandre. De bor der på en måte, de har flyttet inn på camping-plassen og ungene leker i de små camping-gatene som om det var deres egne, de har til og med seg syklene sine. Jeg har aldri vært på camping-ferie, men på bilferiene våre brukte vi alltid å stoppe på rasteplassene som ligger like ved. Det er ingenting som skriker mer barndom enn da vi satt på disse benkene ut mot vannet med nistepakken som mamma hadde smurt med til hele familien :’)

Jeg elsket det.

Prøver hele tiden å gjøre disse tingene som man husker, og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å huske sommeren 2019 som blant annet Gloppen, camping-plassen ved fjorden der, Sommeråpent. Sjekk ut onsdags-sendingen jeg var med i her. Hele den dagen var så fin, spesielt da jeg kom hjem sent og jeg hadde tidenes sommerkveld hjemme alene med søsteren min. Nå begynner det å bli mørkt ute rundt midnatt også, sukk.

Jeg og Ingeborg har badet i en kulp her i Førde hver dag. Alltid før middag. Vi er alene hjemme mens foreldrene våre er på kjæreste-ferie, og det er påfallende, nesten litt fascinerende hvor lik frekvens vi lever på. Nå sitter jeg i stua og blogger mens hun spiller Sims. Senere skal vi bade i regnet, så lage pannekaker til middag.

Ingeborg er 14 og jeg elsker hvor glup hun er blitt, forresten. Du vet når du sier noe som er litt vanskelig å forklare, som for eksempel en spesifikk følelse eller en vanskelig tanke? Og så er du ikke sikker på om du klarer å forklare det til noen slik at de forstår akkurat hva du mener? Ingeborg forstår. Jeg elsker det. I går kveld så vi på tv mens vi spiste middag (det gjør vi aldri til vanlig når hele familien er samlet, da sitter vi rundt middagsbordet, alltid uten mobil), pratet med Håkon i telefon fra Jordan og prøvde sminken hennes til sent på natt. Skikkelig ferie :’)

Jeg kommer hjem og Førde har sommer. Mitt i Førde by står det et stort fjell, en gigantisk topp av et berg plassert midt i landskapet. Jeg og mamma går opp til det høyeste punktet på denne gigantiske steinen og ser ned, men jeg ser ingenting av det jeg tidligere så; tankene jeg pleier å tenke på, følelsene jeg vanligvis føler, på menneskene jeg forholder meg til, utfordringene som ofte ligger fremfor meg, alt der nede, det er borte, som om man blir større enn seg selv og alt man er på en slik topp.

Vi går ned igjen, tilbake til livene våre, de normale tankene, hjemme igjen i hagen er det også sommer. Pappa har klippet plenen og jeg lar kroppen falle ned på gresset, soler meg for første gang i år, tror jeg.

Jeg skal prøve å forklare med ord hvor stor trygghet det er at naturen alltid er den samme, at den er på samme sted som den bestandig har vært. Plutselig ligger jeg på samme stein som jeg har ligget på for et liv siden, for en tid siden, i en yngre kropp siden. Varmer meg på den, det harde, mineralske materialet mot kroppen min, jeg har nettopp badet i kaldt ferskvann og nå steker sola så sterkt at jeg ikke trenger å tenke på noe annet i hele livet.

Men jeg tenker likevel, jeg tenker på en tanke som hører slik ut: jeg må huske å ta sjanser og aldri være redd når jeg returnerer tilbake til det livet jeg lever i min andre hjemby, byen hvor jeg har eiendom i en pen fjerdeetasje, for både der og andre steder kan ting gå rett beint til helvete – jeg har dette stedet å komme tilbake til.

Steinen forsvinner ikke, heller ikke vannet. Ikke med det første, i alle fall.

Sånn, nå ufarliggjorde jeg nettopp alt i hele livet.

Når kvelden kommer setter jeg meg i bilen alene og kjører til Gloppen. På samme måte som å spille piano, er det å kjøre bil en slags motorisk hukommelse. Det kan gå uker og måneder siden du satt bak rattet sist, men hukommelsen sitter i kroppen, i hånden rundt gir-spaken, føttene plassert på pedalene, det går av seg selv.

Jeg hører på P4 på radio og et sted mellom Byrkjelo og Sandane faller signalet ut.

Gleder meg til å spille piano når jeg kommer tilbake til Oslo igjen.

Gleder meg også til å legge meg i kveld.

Til å våkne i morgen, til å bade i morgen.

Jeg vet at du ikke kommer til å tro på meg når jeg sier at vannet var grønt og kanskje litt turkist, derfor tok jeg dette bildet for å vise deg. Sommeren har hatt sin oppblomstring av en mikroalgen Ehux som gir vannet den fargen det har, algen er på størrelse med spissen av en synål og jeg sier bare, wow Breimsvatnet. Dra hit om du kan.

Jeg må naturligvis kjøre av veien, parkere, løpe bort til vannkanten og se om det blir like blått i håndflatene mine.

Når jeg kommer frem til Sandane er jeg med på kveldens sending av Sommeråpent med NRK. Jeg elsker Sommeråpent, jeg elsker at de reiser rundt i Norge på denne måten, knyter landet sammen, vi trenger det.

På slutten av dagen turner vi på campingplassen. Jeg er for øvrig på en god dag 5 av spagat-utfordringen jeg har begitt meg ut på. 25 dager igjen før jeg burde stå i en total-splitt på gulvet. Huff.

Akkurat på det veldig fine brytningspunktet mellom lyst og mørkt er jeg tilbake i Førde igjen, jeg henter Ingeborg hos en venninne. Hjemme bytter vi ut jeans-bukser med de mykeste klærne vi eier, tenner stearinlys i huset, smører ansiktene våre med leire og spiser jordbær med sjokolade.

Mitt neste prosjekt i leiligheten (etter å pusse opp kjøkkenet mitt, som kommer til å være den første renoveringen jeg tar for meg her), er å gipse nye vegger med stukkatur på. Under vinduene vil jeg ha innramminger, kanskje rundt også, det er utrolig vakkert og gir raskt en veldig herskapelig følelse til rommet.

Ingen dum idé å male de doble dørene en annen farge enn hvit heller, men det må jeg tygge litt på. Vet ikke om jeg digger eller hater det.

Persiske tepper passer inn i alle hjem, jeg er blitt så glad i det jeg kjøpte i fjor sommer. Jeg bar det hjem på bussen og hele veien opp til fjerde etasje, jeg husker det som om det var i forrige uke. Du finner haugevis på Finn. Originalt er de ganske dyre, det skjønner jeg, de bruker nok lang tid på å veve dem.

(photo: Instagram @ lunaklestrup) Det var her jeg skjønte at et skrivebord fremfor soveromsvinduet er en god idé. Jeg trenger et skrivebord i transparent glass, det skal være buet, i kun glass, ikke noe annet, jeg skal skrive blogginnleggene mine herfra mens jeg ser ut mot de store trærne i St. Hansparken og jeg tror det kan være det beste som skjer meg. Møbelet, plasseringen av den, all den tiden jeg skal bruke her. Kanskje alltid ha friske blomster stående på det.

Jeg får lyst å gråte av dette bildet. Kanskje mer inspo til livet enn til interiør.

En umulig inspirasjon, nesten i alle fall. Håper jeg en dag kan kjøpe meg en leilighet med så store vinduer. Da hadde jeg sikkert aldri gått tom for inspirasjon, det er noe jeg liker å innbille meg i alle fall.

Mer lys gir større og bedre kreativitet.

Laundry day! I går vasket jeg alt sengetøyet mitt, i kjær søndagstro. Pluss alt undertøyet. I dag da jeg våknet kunne jeg endelig bruke de beste trusene mine igjen. Har ikke alle det? Favoritt-truser?

Jeg vil ha en speil-vegg. (Det ble først rettet til speilegg før jeg satte på bindestreken) Speil som du nesten ikke kan se, de bare er en del av veggen, uten rammer, for å gi en illusjon av at rommet er større. Denne veggen av speil må nok settes sammen av flere rader av speil for å få det inn i leiligheten, men jeg er på saken. Speil er ikke så dyrt, nemlig. Åpenbart fordi det er, eh, laget av sand og metall?

Nå fikk jeg gåsehud gjennom hele kroppen. Det skal bli vinter. For en fjern og brutal tanke. Det skal ligge snø utenfor vinduene og sola skal skinne og den skal skinne så lite at vi dør litt av lykke hver gang den viser seg i Norge. I noen måneder, aldri, og så etter hvert, bare noen timer på dagen. Herregud, nå ble jeg nesten dårlig i kroppen – fordi vinter er så jævlig fint men også fordi den er så altfor lang, jeg orker ikke enda en. Ikke nå.

Det jeg ville vise med dette bildet ver den lave, smarte bokhylle-løsningen. Man får sjeldent bruk for plassen under vinduet, så det er genialt å gjøre det på denne måten.

Bokhyller er fint. Gleder meg skikkelig til min egen er på plass, det føles som at jeg har ventet i en evighet. Et år, nesten, det er jo på mange måter en slags evighet det.

Vil ha Frida Kahlo på veggen min, helst slik som dette, laget av sistergoldenshop @ Instagram, med ekte blomster. I 3D. Så kunne det stikket ut fra veggen, og alle gjestene mine kunne blitt nysgjerrige og gått bort til bildet for å se at ja, det stemmer, det er ekte, tørkede blomster som henger der.

Håper dere er klar for litt Førde-blogging! Jeg er (nesten) hjemme, kjører forbi skog og grønt og blomster nå. Herregud, så deilig. Liker dere slike innlegg, forresten?