Jeg går en tur til Aker Brygge med Helene før flyet mitt skal ta meg til et annet sted i Norge, vi går forbi restaurantene med alle menneskene og bordene med mat på, Aperol Spritz og rosé ser jeg, jeg ser sommerferie og Cola og Oreo Madness på T.G.I. Friday’s, verdens hippeste sted i 2014. Jeg elsker Oslo, sjarmen som bor i denne byen, jeg skulle noen ganger jeg kunne oppleve den fra starten av på nytt, så bra er den.

Jeg har aldri noe å gjøre på Rådhusplassen, utenom å drikke kaffe på KB, ute, men det er likevel et sted jeg liker. Det er kort vei til festningen som på mange måter kan anses som første rømningssted om man trenger luft, utsikt over sjøen, det nødvendige mellomrommet fra seg selv til andre mennesker. Det er folk der, men på en annen måte enn i gatene.

Før jeg drar spiser jeg opp bananbrødet.

Er i Førde og lever enkelt. Det er lett å være hjemme, for når jeg våkner skinner sola rett inn på det lyseblå rommet mitt, hele livet lyses opp uten at jeg trenger å prøve engang, jeg heiser opp persiennene og utenfor er det bare en stor, grønn hage og et fjell. En stor stillhet. Det er ikke vanskelig. Det er ikke trist. Det er ikke krevende, bare veldig enkelt; jeg elsker Førde.

Når man står opp vasker man ansiktet med kaldt vann for å skylle natten av seg, man tar på seg solkrem selv om det stort sett er overskyet, litt concealer og veldig rosa rouge.

Alt godt har noe vondt i seg, det hender jeg kjører mot sentrum i Førde og blir sur. Jeg blir sur på bygningene, den dårlige byplanleggingen. Det er vanskelig å lene øynene på noe pent akkurat i midten der; fire store kjøpesentre plassert på hver sin side av et kryss. Hvorfor, tenker jeg, det gjør meg jo ingen verdens ting, men det hender at jeg blir sur av å se enkelte ting i denne byen: volleyball-banen på skolen min for eksempel, jeg kjører forbi den og er sur på somrene jeg aldri fikk der fordi jeg ikke kjente mange nok til å lage to lag, ting som utgår når man ikke eier så mange vennskap. Men så slipper det liksom taket ganske fort, og jeg kommer ikke på flere ting som gjorde meg sur da jeg var hjemme. Vanskelig å være sur når det er tusen markblomster rundt deg uansett hvor du beveger deg, cirka.

Jeg drikker et glass Cava den ene dagen det er sol. Jeg sitter på platningen, på gresset, på ute-stolene, jeg sitter alle de stedene jeg kan mens jeg er hjemme. Prater med familien, jeg prater om hva som plager meg og hva som gjør meg lykkelig om dagen, vi snakker om nyhetene på tv, naboene våre, livet vårt, vi snakker om å feire julen i Jordan i år, i Håkon sin nye bolig. Vi sitter rundt det store spisebordet ved middagen og alle ser det for seg: å forlate norsk desember, gi fullstendig slipp på gaver, julemat og eldgamle tradisjoner for dette ene året, endelig tenker jeg, vi vil gli inn i en arabisk desember med et annet klima, en annen kultur, annen mat, i et annet hus, noe nytt. Nye ting å spise, nye ting å se, en ny sofa å sitte i, en annen utsikt fra vinduet på kjøkkenet. Ja. Jaaaaaaa.

Det du ser bak meg er forresten det du ser ut fra soveromsvinduet mitt når jeg våkner opp om morgenen.

Skulle ønske jeg kunne ta med meg blomstrene tilbake til Østlandet, men de står i en vase hjemme der de hører til.

I nabolaget vi bor i har jeg funnet en sti, den ligger rett borti gata og den tar meg innover langs fjellet, jeg har gått her før men aldri helt inn. Hvorfor, lurer man på, når man vokser opp i en fjellside med masse luft, trær, gårder og stier er man liksom vant til det; man leker overalt uten å tenke over at man leker i et natur-paradis. I enden av denne veien ligger det en nedlagt revefarm, to hus, mange hunder, de bjeffer alltid når man nærmer seg. Det er en gård her med en tilhørende bonde og et bonde-hus jeg tror han må ha bodd i for alltid sammen med familien sin, jeg og bestevenninna mi brukte å ringe på døren og spørre om vi fikk lov å plukke rabarbra. (Jeg tror de hadde for mange til at de klarte å spise dem opp selv) Slik ble alle rabarbra-paiene hjemme hos oss til.

Sari er på overnatting og vi blir enige om å campe på balkongen neste natt vi sover sammen. Utenfor ropes det og synges det i gatene, det er lydene av en sommerkveld i juni, vi hører dem helt opp hit. Glemte at det var lørdag og det får meg til å tro at jeg gjør sommeren riktig. Jeg leser de fire siste sidene av en bok. Gi meg boktips denne sommeren.

Pride er ikke annet enn et åtte dagers gammelt minne nå, tenk at livet er sånn, at alt bare forsvinner bak oss. Heldigvis har jeg dette fine bildet sammen med Bahare <3

Elsker dette treet, det er sånn man tegnet trær da man var liten. Se så rundt det er! Bladene vokser nesten helt ned til bakken.

Jeg og Ingeborg lagde smørblomst-krans til hunden vår.

I dag ommøblerer jeg leiligheten og shopper nye møbler på Tise. Hva vil dere ha på bloggen i juli? Dagens antrekk? Frokostene jeg spiser, middagene jeg lager? Hva jeg tenker på, eller hvor jeg drikker drinks, hvor jeg spiser ute? Hva jeg bruker sommeren min på?

Her er en video jeg lagde med NRK 4ETG for litt siden, hvor målet var å ta verdens beste Instagram-bilde til Martha. Digger den dama og dette var så episkt moro!! Trykk på bildene for å komme til YouTube-videoen. Eller trykk HER. <3

Martha var tidligere med å lage en video hvor hun og Maria Stavang hermet etter Instagram-bildene mine, forresten. Den finner du her!

Jeg pakker kofferten og tar med meg alle de klærne jeg bruker om dagen. Orker ikke tanken på at jeg våkner og ikke kan ta på meg det jeg vil, det ville vært en frihet frivillig røvet fra meg selv, ti overdeler for fire dager, tja, hvorfor ikke. Jeg tar med meg glitteret fra Pride, det ligger fortsatt strødd utover hverdagen min; på klærne, i håret, i veska, lommeboken, jeg lar det være, det er et hyggelig minne og det gjør meg ingen verdens ting at dette glitteret dukker opp hvor enn jeg vrir meg.

Jeg tar med meg en pakke kjeks til reisen, en flaske vann, i kofferten plasserer jeg eiendelene mine pent, støvletter, rikelig med undertøy, aldri sokker, det finner jeg hjemme, håndkrem. Jeg tar med humøret mitt, tankene mine, det er mange av dem, jeg tar med meg sommerfesten jeg var på forrige uke, jeg tenker fortsatt på den, hvor jævlig gøy den var, hvordan alle fester burde være slik.

Lander på den mikroskopiske flyplassen i Førde sent samme kveld, jeg legger meg til å sove på det kalde jenterommet, i hodet mitt går jeg gjennom uken som var i Oslo, en sommer-uke. Jeg har den med meg helt hit og nå ser jeg meg selv utenfra, løpende rundt på årets sommervise: gåturen på Bygdøy under de store trærne, kaffe på Oslovelo og pasta på Trattoria, Grünerløkka er ikke et dumt sted på denne tiden av året. Mørket kommer aldri, samme hvor sent jeg sitter oppe, det blir faktisk aldri mørkt, kunne lett vært en plage men jeg sovner jo like raskt som jeg våkner igjen morgenen etter. Jeg har latt Tove Lo synge seg gjennom dagene mine, mens jeg har sminket meg og skiftet antrekk fem ganger, på vei ned disse trappene for n-te gang, gatelangs har hun sunget for meg, jeg elsker hvor rebell hun er, hvor faen hun gir, jeg kunne prøvd men jeg hadde ikke fått det til på samme måte.

Nå tenker jeg på den dagen i forrige uke jeg var i alvorlig dårlig humør, den dagen jeg ikke engang gadd å blogge, den andre dagen veltet et skår av lykke om på det, kvelden jeg kom hjem full og følte meg 22 igjen, glad igjen. Jeg tenker videre, beveger meg til en annen dag, jeg tenker på den formiddagen jeg gikk gatelangs med bestevenninna mi og vi passerte naboen min, jeg sier hei og blir glad uten å helt forstå hvor denne plutselige gleden kommer fra. Kanskje fordi jeg endelig ikke ser ensom ut. Kanskje fordi jeg er redd for at hun må tro jeg er gal, hun må lure på hvem i alle dager jeg er, hvor gammel jeg er, hvorfor jeg bor her, hvorfor jeg alltid går opp trappen alene. Kanskje hun ikke vet at jeg elsker det, at jeg må og trenger det, men at det noen ganger er vanskelig.

Endelig kunne hun se meg i en sosial kontekst, tenker jeg på, kanskje hun så at jeg også tilhører noen, at jeg ikke er så alene som det ser ut til.

Jeg våkner hjemme. Førde har sommer.

Løvetennene har gått bort av seg selv og nå er veikantene fylt med skogkløver i stedet.

Nå er det mye sommer i kroppen min, mye å bære på. Det er en alvorlig tristhet over denne måneden, så sørgelig det er med juni og alt som tar slutt. Skolen tar slutt, jobben tar slutt, vi sier ha det og god sommer og når vi møtes igjen i august har alt forandret seg slik det alltid gjør.

Bygdøy er for alltid et sommersted for meg, ingenting annet, jeg jogget dit en gang i høst og stod på denne stranden i oktober-vær, det var veldig rart. Rart å plukke skjell i oktober. Alle de som har vært i et usunt forhold vet hvor mektig den følelsen av å være et sted man har vært dødsens lei seg, denne gangen glad, denne gangen ute av det. Fy faen så glad jeg er for at du ikke er her, den følelsen er sterk, god og sjukt fortjent. Jeg trodde på et punkt at denne byen var ødelagt for meg, at jeg ikke hadde noen andre minner igjen enn gråting og skriking hvor enn jeg snudde meg, nesten, jeg håper jeg aldri skal krangle så mye med et menneske igjen.

Sommerfesten på onsdag var så gøy at jeg aldri ville at kvelden skulle ende, det startet som grilling kl. 14 og jeg så for meg å være hjemme hos meg selv igjen klokka 21, en naiv tanke, i stedet drikker jeg i takt med stemningen, jeg drikker først Crémant, så rosé, hver sommer minnes jeg på hvor godt det er med rosé, videre drar vi til Grønland på en bar og danser, drikker drinker, synger karaoke, utenfor pøsregner det og det gir meg denne følelsen av at jeg er hjemme selv om jeg ikke er hjemme før på søndags kveld.

To dager til i Oslo, to dager til egen disposisjon, jeg kan gjøre hva jeg vil, sommer-ting, som for eksempel å kjøre bil på kvelden, kjøre den til Bygdøy og gå innover den stille grusveien mot Oscars Hall, tegne regnbueflagg i ansiktet og gå i Pride-paraden i morgen formiddag, feire kjærligheten for alle, spise lunsjen på balkongen og lure på om jeg går riktig vei her i livet, tar jeg de riktige valgene, hvordan blir det når Håkon flytter, og så kan jeg tenke på at jeg skulle ønske det var mer sol på høyresiden av leiligheten min men at det ikke er noe jeg kan gjøre noe med. Den treffer soverommet på morgenen men den forsvinner like før jeg er ferdig med frokosten, selv om den når litt og litt lengre inn på rommet for hver dag som går nå og jeg hver morgen ser sola snu med egne øyner. På mandag er det St. Hans og da har den nådd sitt ytterpunkt, men da er jeg i Førde og jeg kan nesten ikke vente <3

SKO VIA VAI, SEMSKEDE BUKSER FRA VELOURIA VINTAGE, BLUSE FRA ZARA

Om en uke er jeg hjemme i Førde, jeg skal ta med meg bøker, gode sko, gode klær, de som egner seg til fjellet og de som egner seg til å gjøre ingenting annet enn hva en sommerferie krever. Jeg skal ta med meg hodet mitt, alle tankene i det, hjertet mitt, kroppen min, alt skal hjem, ikke en eneste bit blir igjen i Oslo. Dagene skal jeg bruke til å puste, kjøre bil til butikken, helst på kvelden med søskenene mine, det er da det er koseligst. Jeg skal spise maten sakte, nyte den, aldri i farten, ligge på gresset i hagen, kjenne på den tunge stillheten, se på sommeren, være i sommeren.

Det beste er: Ingeborg har ferie, men det har ikke mamma og pappa, så vi ungene kan drikke så mye brus vi bare vil på dagtid uten at de legger merke til det.

Hehe. Det gleder jeg meg til.

Ikke at egentlig noen av oss er unger lenger, men det føles jo sånn når man skal hjem til huset, til familien, til foreldre som jo bestemmer. Det er ikke mitt hus, ikke på noen som helst måte, er ikke det litt rart egentlig. At jeg har bodd der, i hva da, 13 år, jeg flyttet dit da jeg var 6 og forlot det som 19-åring, men huset er ikke mitt. Ikke i det hele tatt.

Ofte føler jeg at sommeren bare forsvinner forbi øynene mine, at jeg aldri helt rekker å ta tak i den, men i dag fikk jeg den til. Jeg fikk den til i nøyaktig to timer: jeg var i et møte i Nydalen, et sted i Nydalen jeg aldri har vært før, jeg løper ut fra møtet og tenker at det er denne følelsen jeg vil ha, jeg vil alltid kjenne på å være så glad for én enkelt ting; sånn er jo ikke livet helt laget men i dag, klokka 16, så var det det.

Rocket mandagen med disse semskede buksene, jeg forstår ikke helt hvordan de endte opp nederst i en eske på loftet. I dag fikk de se dagens lys, vel fortjent, sammen med en gammel topp jeg fant i samme esken.

Nå skal jeg vaske balkongen. Jeg må skrubbe plankene og det samme med jern-stolpene, vinduskarmene ikke minst, det lille ute-rommet skal endelig ferdigstilles til sesongen. Naboene mine har verdens fineste balkong og jeg falt nesten i bakken av estetikk-sjokk da jeg så det i dag, den har stått slik noen uker men først i dag la jeg merke til alle detaljene. Så mange planter, så mange blomster, hengende ut fra gelenderet, stående på plantingen, plassert oppå på små bord. To trestoler, et bord. Jeg vil også ha en sånn balkong.