Jeg går en tur til Aker Brygge med Helene før flyet mitt skal ta meg til et annet sted i Norge, vi går forbi restaurantene med alle menneskene og bordene med mat på, Aperol Spritz og rosé ser jeg, jeg ser sommerferie og Cola og Oreo Madness på T.G.I. Friday’s, verdens hippeste sted i 2014. Jeg elsker Oslo, sjarmen som bor i denne byen, jeg skulle noen ganger jeg kunne oppleve den fra starten av på nytt, så bra er den.
Jeg har aldri noe å gjøre på Rådhusplassen, utenom å drikke kaffe på KB, ute, men det er likevel et sted jeg liker. Det er kort vei til festningen som på mange måter kan anses som første rømningssted om man trenger luft, utsikt over sjøen, det nødvendige mellomrommet fra seg selv til andre mennesker. Det er folk der, men på en annen måte enn i gatene.
Før jeg drar spiser jeg opp bananbrødet.
Er i Førde og lever enkelt. Det er lett å være hjemme, for når jeg våkner skinner sola rett inn på det lyseblå rommet mitt, hele livet lyses opp uten at jeg trenger å prøve engang, jeg heiser opp persiennene og utenfor er det bare en stor, grønn hage og et fjell. En stor stillhet. Det er ikke vanskelig. Det er ikke trist. Det er ikke krevende, bare veldig enkelt; jeg elsker Førde.
Når man står opp vasker man ansiktet med kaldt vann for å skylle natten av seg, man tar på seg solkrem selv om det stort sett er overskyet, litt concealer og veldig rosa rouge.
Alt godt har noe vondt i seg, det hender jeg kjører mot sentrum i Førde og blir sur. Jeg blir sur på bygningene, den dårlige byplanleggingen. Det er vanskelig å lene øynene på noe pent akkurat i midten der; fire store kjøpesentre plassert på hver sin side av et kryss. Hvorfor, tenker jeg, det gjør meg jo ingen verdens ting, men det hender at jeg blir sur av å se enkelte ting i denne byen: volleyball-banen på skolen min for eksempel, jeg kjører forbi den og er sur på somrene jeg aldri fikk der fordi jeg ikke kjente mange nok til å lage to lag, ting som utgår når man ikke eier så mange vennskap. Men så slipper det liksom taket ganske fort, og jeg kommer ikke på flere ting som gjorde meg sur da jeg var hjemme. Vanskelig å være sur når det er tusen markblomster rundt deg uansett hvor du beveger deg, cirka.
Jeg drikker et glass Cava den ene dagen det er sol. Jeg sitter på platningen, på gresset, på ute-stolene, jeg sitter alle de stedene jeg kan mens jeg er hjemme. Prater med familien, jeg prater om hva som plager meg og hva som gjør meg lykkelig om dagen, vi snakker om nyhetene på tv, naboene våre, livet vårt, vi snakker om å feire julen i Jordan i år, i Håkon sin nye bolig. Vi sitter rundt det store spisebordet ved middagen og alle ser det for seg: å forlate norsk desember, gi fullstendig slipp på gaver, julemat og eldgamle tradisjoner for dette ene året, endelig tenker jeg, vi vil gli inn i en arabisk desember med et annet klima, en annen kultur, annen mat, i et annet hus, noe nytt. Nye ting å spise, nye ting å se, en ny sofa å sitte i, en annen utsikt fra vinduet på kjøkkenet. Ja. Jaaaaaaa.
Det du ser bak meg er forresten det du ser ut fra soveromsvinduet mitt når jeg våkner opp om morgenen.
Skulle ønske jeg kunne ta med meg blomstrene tilbake til Østlandet, men de står i en vase hjemme der de hører til.
I nabolaget vi bor i har jeg funnet en sti, den ligger rett borti gata og den tar meg innover langs fjellet, jeg har gått her før men aldri helt inn. Hvorfor, lurer man på, når man vokser opp i en fjellside med masse luft, trær, gårder og stier er man liksom vant til det; man leker overalt uten å tenke over at man leker i et natur-paradis. I enden av denne veien ligger det en nedlagt revefarm, to hus, mange hunder, de bjeffer alltid når man nærmer seg. Det er en gård her med en tilhørende bonde og et bonde-hus jeg tror han må ha bodd i for alltid sammen med familien sin, jeg og bestevenninna mi brukte å ringe på døren og spørre om vi fikk lov å plukke rabarbra. (Jeg tror de hadde for mange til at de klarte å spise dem opp selv) Slik ble alle rabarbra-paiene hjemme hos oss til.
Sari er på overnatting og vi blir enige om å campe på balkongen neste natt vi sover sammen. Utenfor ropes det og synges det i gatene, det er lydene av en sommerkveld i juni, vi hører dem helt opp hit. Glemte at det var lørdag og det får meg til å tro at jeg gjør sommeren riktig. Jeg leser de fire siste sidene av en bok. Gi meg boktips denne sommeren.
Pride er ikke annet enn et åtte dagers gammelt minne nå, tenk at livet er sånn, at alt bare forsvinner bak oss. Heldigvis har jeg dette fine bildet sammen med Bahare <3
Elsker dette treet, det er sånn man tegnet trær da man var liten. Se så rundt det er! Bladene vokser nesten helt ned til bakken.
Jeg og Ingeborg lagde smørblomst-krans til hunden vår.
I dag ommøblerer jeg leiligheten og shopper nye møbler på Tise. Hva vil dere ha på bloggen i juli? Dagens antrekk? Frokostene jeg spiser, middagene jeg lager? Hva jeg tenker på, eller hvor jeg drikker drinks, hvor jeg spiser ute? Hva jeg bruker sommeren min på?