Jeg går en tur til Aker Brygge med Helene før flyet mitt skal ta meg til et annet sted i Norge, vi går forbi restaurantene med alle menneskene og bordene med mat på, Aperol Spritz og rosé ser jeg, jeg ser sommerferie og Cola og Oreo Madness på T.G.I. Friday’s, verdens hippeste sted i 2014. Jeg elsker Oslo, sjarmen som bor i denne byen, jeg skulle noen ganger jeg kunne oppleve den fra starten av på nytt, så bra er den.

Jeg har aldri noe å gjøre på Rådhusplassen, utenom å drikke kaffe på KB, ute, men det er likevel et sted jeg liker. Det er kort vei til festningen som på mange måter kan anses som første rømningssted om man trenger luft, utsikt over sjøen, det nødvendige mellomrommet fra seg selv til andre mennesker. Det er folk der, men på en annen måte enn i gatene.

Før jeg drar spiser jeg opp bananbrødet.

Er i Førde og lever enkelt. Det er lett å være hjemme, for når jeg våkner skinner sola rett inn på det lyseblå rommet mitt, hele livet lyses opp uten at jeg trenger å prøve engang, jeg heiser opp persiennene og utenfor er det bare en stor, grønn hage og et fjell. En stor stillhet. Det er ikke vanskelig. Det er ikke trist. Det er ikke krevende, bare veldig enkelt; jeg elsker Førde.

Når man står opp vasker man ansiktet med kaldt vann for å skylle natten av seg, man tar på seg solkrem selv om det stort sett er overskyet, litt concealer og veldig rosa rouge.

Alt godt har noe vondt i seg, det hender jeg kjører mot sentrum i Førde og blir sur. Jeg blir sur på bygningene, den dårlige byplanleggingen. Det er vanskelig å lene øynene på noe pent akkurat i midten der; fire store kjøpesentre plassert på hver sin side av et kryss. Hvorfor, tenker jeg, det gjør meg jo ingen verdens ting, men det hender at jeg blir sur av å se enkelte ting i denne byen: volleyball-banen på skolen min for eksempel, jeg kjører forbi den og er sur på somrene jeg aldri fikk der fordi jeg ikke kjente mange nok til å lage to lag, ting som utgår når man ikke eier så mange vennskap. Men så slipper det liksom taket ganske fort, og jeg kommer ikke på flere ting som gjorde meg sur da jeg var hjemme. Vanskelig å være sur når det er tusen markblomster rundt deg uansett hvor du beveger deg, cirka.

Jeg drikker et glass Cava den ene dagen det er sol. Jeg sitter på platningen, på gresset, på ute-stolene, jeg sitter alle de stedene jeg kan mens jeg er hjemme. Prater med familien, jeg prater om hva som plager meg og hva som gjør meg lykkelig om dagen, vi snakker om nyhetene på tv, naboene våre, livet vårt, vi snakker om å feire julen i Jordan i år, i Håkon sin nye bolig. Vi sitter rundt det store spisebordet ved middagen og alle ser det for seg: å forlate norsk desember, gi fullstendig slipp på gaver, julemat og eldgamle tradisjoner for dette ene året, endelig tenker jeg, vi vil gli inn i en arabisk desember med et annet klima, en annen kultur, annen mat, i et annet hus, noe nytt. Nye ting å spise, nye ting å se, en ny sofa å sitte i, en annen utsikt fra vinduet på kjøkkenet. Ja. Jaaaaaaa.

Det du ser bak meg er forresten det du ser ut fra soveromsvinduet mitt når jeg våkner opp om morgenen.

Skulle ønske jeg kunne ta med meg blomstrene tilbake til Østlandet, men de står i en vase hjemme der de hører til.

I nabolaget vi bor i har jeg funnet en sti, den ligger rett borti gata og den tar meg innover langs fjellet, jeg har gått her før men aldri helt inn. Hvorfor, lurer man på, når man vokser opp i en fjellside med masse luft, trær, gårder og stier er man liksom vant til det; man leker overalt uten å tenke over at man leker i et natur-paradis. I enden av denne veien ligger det en nedlagt revefarm, to hus, mange hunder, de bjeffer alltid når man nærmer seg. Det er en gård her med en tilhørende bonde og et bonde-hus jeg tror han må ha bodd i for alltid sammen med familien sin, jeg og bestevenninna mi brukte å ringe på døren og spørre om vi fikk lov å plukke rabarbra. (Jeg tror de hadde for mange til at de klarte å spise dem opp selv) Slik ble alle rabarbra-paiene hjemme hos oss til.

Sari er på overnatting og vi blir enige om å campe på balkongen neste natt vi sover sammen. Utenfor ropes det og synges det i gatene, det er lydene av en sommerkveld i juni, vi hører dem helt opp hit. Glemte at det var lørdag og det får meg til å tro at jeg gjør sommeren riktig. Jeg leser de fire siste sidene av en bok. Gi meg boktips denne sommeren.

Pride er ikke annet enn et åtte dagers gammelt minne nå, tenk at livet er sånn, at alt bare forsvinner bak oss. Heldigvis har jeg dette fine bildet sammen med Bahare <3

Meg utenfor Rådhuset.

Elsker dette treet, det er sånn man tegnet trær da man var liten. Se så rundt det er! Bladene vokser nesten helt ned til bakken.

Jeg og Ingeborg lagde smørblomst-krans til hunden vår.

I dag ommøblerer jeg leiligheten og shopper nye møbler på Tise. Hva vil dere ha på bloggen i juli? Dagens antrekk? Frokostene jeg spiser, middagene jeg lager? Hva jeg tenker på, eller hvor jeg drikker drinks, hvor jeg spiser ute? Hva jeg bruker sommeren min på?

Nå gjør alt litt vondt. Jeg er lei meg for alt akkurat nå, selv det fine gjør meg lei meg, jeg flyr inn til Oslo i medvind, når vi lander står sola på enden av rullebanen og venter på oss, jeg burde være glad men jeg er bare rett opp og ned trist. Trist i hele kroppen, vel viten om at dette er siste gangen vi er hjemme sammen på en stund. For en selvstendig jente som fikser det meste selv er familie noe man klamrer seg til med hele seg. Jeg er så glad i familien min, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Familien min betyr så mye for meg, jeg vet ikke om det er sunt. Det gjør vondt å skrive dette, det gjør vondt å komme hjem, det gjør vondt å dra fra jobb, det er vondt at det er en fin dag, en solskinnsdag man burde være glad på, nå sitter jeg på VG og innser at jeg har problemer med å komme meg hjem, så vondt gjør alt. Håkon drar straks avgårde til Jordan og lager seg et nytt hjem der, det gikk ikke opp for meg før vi var hjemme i Førde.

I dag våkner jeg i sengen min i Oslo og tenker at jeg umiddelbart må finne alle disse andre trygghetene jeg har, jeg har jo mange av dem, jeg drar på jobb i dag morges og tenker at jeg er glad for at jeg har en jobb, jeg fikk for eksempel sommergave i dag, det var veldig hyggelig, og tilfeldigvis, hvis tilfeldigheter finnes, skal Sari sove hos meg i natt. Jeg skal møte henne etterpå, vi skal sikkert kjøpe oss et glass rosévin et sted det er sol og stol, kanskje vi camper i parken etterpå, det hadde vært deilig; ligge på et tynt håndkle på gresset, se opp på himmelen, synke ned i bakken, tenke at jeg er verden heldigste som faktisk har en bror som jeg også er bestevenn med.

<3

Det er forresten en setning som alltid endrer på tristheten: ingen har dødd. Den får meg alltid til å føle meg litt teit, teit for at jeg sutrer, selv om det er lov å ha følelser og si dem høyt. Jeg skal også utenlands og jeg tenker: kanskje det blir bedre da, når ingen av oss bor i Norge. Om noen har søsken som også har flyttet langt bort, gjerne send over litt trøst. Eller en klem eller et smil om du ser meg på gata. Men herregud, spilte nettopp inn pod og har hatt en veldig fin dag. Det er helg, jeg hadde verdens deiligste uke hjemme. Det ersommer. Snart juli. Grønne trær. Fri. Jeg lover å blogge mye i sommer <3

Her er en video jeg lagde med NRK 4ETG for litt siden, hvor målet var å ta verdens beste Instagram-bilde til Martha. Digger den dama og dette var så episkt moro!! Trykk på bildene for å komme til YouTube-videoen. Eller trykk HER. <3

Martha var tidligere med å lage en video hvor hun og Maria Stavang hermet etter Instagram-bildene mine, forresten. Den finner du her!

Jeg pakker kofferten og tar med meg alle de klærne jeg bruker om dagen. Orker ikke tanken på at jeg våkner og ikke kan ta på meg det jeg vil, det ville vært en frihet frivillig røvet fra meg selv, ti overdeler for fire dager, tja, hvorfor ikke. Jeg tar med meg glitteret fra Pride, det ligger fortsatt strødd utover hverdagen min; på klærne, i håret, i veska, lommeboken, jeg lar det være, det er et hyggelig minne og det gjør meg ingen verdens ting at dette glitteret dukker opp hvor enn jeg vrir meg.

Jeg tar med meg en pakke kjeks til reisen, en flaske vann, i kofferten plasserer jeg eiendelene mine pent, støvletter, rikelig med undertøy, aldri sokker, det finner jeg hjemme, håndkrem. Jeg tar med humøret mitt, tankene mine, det er mange av dem, jeg tar med meg sommerfesten jeg var på forrige uke, jeg tenker fortsatt på den, hvor jævlig gøy den var, hvordan alle fester burde være slik.

Lander på den mikroskopiske flyplassen i Førde sent samme kveld, jeg legger meg til å sove på det kalde jenterommet, i hodet mitt går jeg gjennom uken som var i Oslo, en sommer-uke. Jeg har den med meg helt hit og nå ser jeg meg selv utenfra, løpende rundt på årets sommervise: gåturen på Bygdøy under de store trærne, kaffe på Oslovelo og pasta på Trattoria, Grünerløkka er ikke et dumt sted på denne tiden av året. Mørket kommer aldri, samme hvor sent jeg sitter oppe, det blir faktisk aldri mørkt, kunne lett vært en plage men jeg sovner jo like raskt som jeg våkner igjen morgenen etter. Jeg har latt Tove Lo synge seg gjennom dagene mine, mens jeg har sminket meg og skiftet antrekk fem ganger, på vei ned disse trappene for n-te gang, gatelangs har hun sunget for meg, jeg elsker hvor rebell hun er, hvor faen hun gir, jeg kunne prøvd men jeg hadde ikke fått det til på samme måte.

Nå tenker jeg på den dagen i forrige uke jeg var i alvorlig dårlig humør, den dagen jeg ikke engang gadd å blogge, den andre dagen veltet et skår av lykke om på det, kvelden jeg kom hjem full og følte meg 22 igjen, glad igjen. Jeg tenker videre, beveger meg til en annen dag, jeg tenker på den formiddagen jeg gikk gatelangs med bestevenninna mi og vi passerte naboen min, jeg sier hei og blir glad uten å helt forstå hvor denne plutselige gleden kommer fra. Kanskje fordi jeg endelig ikke ser ensom ut. Kanskje fordi jeg er redd for at hun må tro jeg er gal, hun må lure på hvem i alle dager jeg er, hvor gammel jeg er, hvorfor jeg bor her, hvorfor jeg alltid går opp trappen alene. Kanskje hun ikke vet at jeg elsker det, at jeg må og trenger det, men at det noen ganger er vanskelig.

Endelig kunne hun se meg i en sosial kontekst, tenker jeg på, kanskje hun så at jeg også tilhører noen, at jeg ikke er så alene som det ser ut til.

Jeg våkner hjemme. Førde har sommer.

Løvetennene har gått bort av seg selv og nå er veikantene fylt med skogkløver i stedet.

Lørdag 22. juni skulle vise seg å bli min første feiring av Pride noensinne og jeg våknet med sommerfugler i magen, etter hvert også i håret. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, alt jeg visste var at jeg ville dra til byen for å støtte det som er en helt grunnleggende menneskerett: å elske.

<3

Aller først spiser jeg frokostblanding med banan i og tar et skjevt bilde av det.

Jeg flytter pianoet til midten av stuen for å være kul med naboene, øver meg alltid på lavt volum og tror det funker. Har enda til gode å få naboklage i denne bygården, vet ikke hvorfor det er slik, hva denne freden vitner til, kanskje det er god isolasjon i veggene eller medgjørlige mennesker i under- og sideetasjen. Det kan jo kanskje tenkes at jeg ikke bråker så mye, at jeg for eksempel lar være å spille høy musikk morgen og kveld.

Av en eller annen grunn starter dagen i Vigelandsparken. Bahare henter meg og står parkert på hjørnet hvor vi alltid møtes, vi kjører til Bogstadveien, kjøper det som glitrer og har regnebuefarge på seg på TGR, setter oss ned ved skulpturene til Vigeland og lakkerer neglene neongrønn og rosa.

Jeg glemte hvor handlingslammet man blir av å ha lakk på neglene, så vi sitter i solen og bare vaier med hendene. Man kan ikke ta bort håret fra ansiktet engang for da blir lakken ødelagt.

Men det blir pent og jeg tenker at wow så deilig det er å være fargerik.

I Vigelandsparken har jeg kun gode minner, det er en park jeg liker skikkelig godt.

Er her kun når det er sommer og ferie.

Bahare tar seg bra ut i denim, synes jeg.

To neglelakk-jenter som gleder seg til å gå i Pride-paraden for første gang.

Se, farger er veldig deilig.

To dager før har jeg scrollet på Instagram slik man gjør i disse dager, jeg stopper opp ved posten til Amnesty som forteller meg at høyesterett i Ecuador har gitt homofile retten til å gifte seg i kirkene deres. Umiddelbart får jeg denne følelsen av at man kan kjenne og ta på endringene; jeg kan se forandringene rett fremfor øynene mine, at verden blir et bedre sted litt etter litt. Det er disse endringene vi må ta vare på i hjertet slik at vi aldri glemmer at vi kan få til veldig mye om vi bare gjør det sammen.