Sunnfjordsbunaden min blir viktigere, finere, mer betydelig med tiden. Etter syv år begynner jeg å legge merke til detaljene i broderiene, hvitsømmen i skjorten, linen den er laget av, broderiet på kragen, ved brystet, på håndleddet, bundet sammen med mansjettknapper der det trengst, sydd ned i helt usannsynlige detaljer. Den tilhørende skjorten er kanskje min favoritt om jeg måtte valgt, den er kritthvit og fluffy og bærer søljen min med filigranrosett omkranset av røde steiner, 3 laken gir man for en slik en, dyrebart og definitivt noe man ikke kjøper ut av det blå.
Neste gang jeg skal investere i bunaden min vil jeg få noen til å sy en trøye til meg, en høy-rød en med lange armer, samme farge som jeg har nå, kante-sømmene dype og blå, broderi som pryder de høye skuldrene. En liten jakke til bunaden min rett og slett, håndsydd. (Se hvilken jeg mener her for eksempel) Å gå med bunad er som å kle seg ut bare at leken er på ekte, vi later ikke som; det er en folkedrakt jeg verdsetter den høyere enn alt annet jeg eier.
Neste på listen er en bunads-kniv fordi jeg elsker kniver, et redskap som kan komme godt med dersom man er varsom, og et grind-vevet bånd jeg kan lage frisyren min på. Kanskje binde håret sammen i en hale og la det henge nedover ryggen med dette båndet, jeg tenker ofte at en bunad er for vakker til å kombineres med en alminnelig frisyre, men jeg vet ikke. Kanskje det er fint å la det henge løst. Sjal eller konehue hadde også vært fint, men jeg har ikke hastverk og det er det beste av alt, jeg har jo hele livet til å samle på disse gjenstandene.
Det er fredag, en inneklemt en for mange, jeg og Håkon planlegger allerede ny tur hjem i nær fremtid bare fordi det var så vanvittig bra forrige gang; for akkurat en uke siden satt jeg på flyet over fjellene og jeg er så glad for at jeg har et sted som Vestlandet å dra til. Så hva med dere, har dere langhelg eller er det vanlig arbeidsdag? Studiedag, forberedelse til eksamen? Afff, i går gikk jeg forresten forbi Marienlyst på vei til et møte, rett før man kommer til krysset i Kirkeveien der bugner det av fiolette syriner, og til min store forskrekkelse hadde de allerede begynt å visne. Panikkslagen gikk jeg videre, jeg hadde ikke tid til å reagere og godt er kanskje det, nå lukter de ikke like mye som de pleier, og fargene, de er blassere, men det går vel fint. Syrinene kommer igjen.