Sunnfjordsbunaden min blir viktigere, finere, mer betydelig med tiden. Etter syv år begynner jeg å legge merke til detaljene i broderiene, hvitsømmen i skjorten, linen den er laget av, broderiet på kragen, ved brystet, på håndleddet, bundet sammen med mansjettknapper der det trengst, sydd ned i helt usannsynlige detaljer. Den tilhørende skjorten er kanskje min favoritt om jeg måtte valgt, den er kritthvit og fluffy og bærer søljen min med filigranrosett omkranset av røde steiner, 3 laken gir man for en slik en, dyrebart og definitivt noe man ikke kjøper ut av det blå.

Neste gang jeg skal investere i bunaden min vil jeg få noen til å sy en trøye til meg, en høy-rød en med lange armer, samme farge som jeg har nå, kante-sømmene dype og blå, broderi som pryder de høye skuldrene. En liten jakke til bunaden min rett og slett, håndsydd. (Se hvilken jeg mener her for eksempel) Å gå med bunad er som å kle seg ut bare at leken er på ekte, vi later ikke som; det er en folkedrakt jeg verdsetter den høyere enn alt annet jeg eier.

Neste på listen er en bunads-kniv fordi jeg elsker kniver, et redskap som kan komme godt med dersom man er varsom, og et grind-vevet bånd jeg kan lage frisyren min på. Kanskje binde håret sammen i en hale og la det henge nedover ryggen med dette båndet, jeg tenker ofte at en bunad er for vakker til å kombineres med en alminnelig frisyre, men jeg vet ikke. Kanskje det er fint å la det henge løst. Sjal eller konehue hadde også vært fint, men jeg har ikke hastverk og det er det beste av alt, jeg har jo hele livet til å samle på disse gjenstandene.

Det er fredag, en inneklemt en for mange, jeg og Håkon planlegger allerede ny tur hjem i nær fremtid bare fordi det var så vanvittig bra forrige gang; for akkurat en uke siden satt jeg på flyet over fjellene og jeg er så glad for at jeg har et sted som Vestlandet å dra til. Så hva med dere, har dere langhelg eller er det vanlig arbeidsdag? Studiedag, forberedelse til eksamen? Afff, i går gikk jeg forresten forbi Marienlyst på vei til et møte, rett før man kommer til krysset i Kirkeveien der bugner det av fiolette syriner, og til min store forskrekkelse hadde de allerede begynt å visne. Panikkslagen gikk jeg videre, jeg hadde ikke tid til å reagere og godt er kanskje det, nå lukter de ikke like mye som de pleier, og fargene, de er blassere, men det går vel fint. Syrinene kommer igjen.

Det er noe nytt som skjer i livet mitt for tiden, som om at morgenene mine er annerledes enn før, jeg står opp og vasker ansiktet i kaldt vann, hiver på meg en t-skjorte og synes egentlig jeg ser bra ut uten å prøve, sommeren er enkel, den gir deg fregner, rød nesetupp, fri fra speilet. Jeg spiser frokosten på vei til møte, drikker barnslig energidrikk, bruker sneakers og sovner før det har blitt mørkt, det er som om alle rutinene mine enkelt bare ble byttet ut med nye og det er vel kanskje det man kaller sesongskifte.

Det er sommer, sen-vår muligens, jeg hadde en helg hjemme på Vestlandet som jeg fortsatt lever på. De tre dagene hjemme lever i meg enda, følelsene har ikke forlatt kroppen min og når jeg møter folk er det fortsatt det jeg prater om; Vestlandet. De store fjellene. De lange avstandene. De evigvarende engene og de uendelige krattene av markblomster, de samme blomstrene jeg plukket da jeg var liten. Noen ganger lurer man på hvordan det i det hele tatt er plass til all denne naturen her; alle hagene, engene, gårdene, jordene, skogen, tomtene.

Denne gangen var det alvorlig godt å være hjemme.

Flyturen til, bussturen tilbake, hvor oppløst i tårer jeg var, hvor glad jeg var, hvor deilig det var å kjenne at jeg også hører til et sted. Konfirmasjonen, kanskje den beste av dem alle. Museet vi hadde leid, maten vi spiste, alt var lokalt, kortreist; det var ørret fra Jølstravatnet, grønnsaker fra den lokale gården, hjemmelaget saft av bringebær. Mamma, pappa, Håkon, Ingeborg, kjæresten til Håkon som har blitt en del av familien, kveldene hjemme som alltid er de beste; vi bare sitter i stua og prater, denne gangen merker jeg at Ingeborg begynner å adoptere humoren hun tidligere var for ung til å forstå. Fantastisk.

Bildene i innlegget er fra lørdagen, denne dagen var fin, vi testet prosjektoren i lokalet for å dobbeltsjekke at alt var som det skulle, jeg gruet meg til talen jeg snart skulle holde husker jeg, jeg savner at jeg gruet meg. Jeg savner at jeg satt på kaféen nedi gata her uken før jeg dro og skrev på den, at jeg vurderte å nevne det her på bloggen men at jeg ikke turte i tilfelle jeg endte med å feige ut på den store dagen. Det har vært noen alvorlig gode dager, det har det, jeg anbefaler forresten å holde tale for en du er glad i dersom du har anledning <3

Kom nettopp inn døra etter en lang dag på farten og skulle ønske jeg hadde mer tid til å blogge; men nå er det langhelg! Det betyr; mini-ferie, mindre stress og sene kvelder på Mac’en, jeg gleder meg. Nå skal jeg hoppe på bussen og feire Håkon sine 26 år. Han har invitert meg på feiringen sammen med alle vennene hans og det synes jeg er mega stas. Lol.

Helt siden jeg stod fremfor det grasiøse alteret i Førde Kyrkje på min egen konfirmasjonsdag for syv år siden visste jeg at denne troen ikke tilhører meg, jeg er en ydmyk ateist med all takknemlighet overfor kristendommen; jeg fikk ta del i den kristne konfirmasjonen uavhengig av hvem jeg var, hvem jeg trodde på, jeg synes det er stort av presten, å konfirmere alle disse ungdommene som kanskje ikke helt vet hva eller hvem de tror på enda, eller om de tror på noe større enn seg selv i det hele tatt.

2.1 milliarder er kristne og ofte lurer jeg på hva det er jeg ikke ser som disse menneskene ser, det er et forbausende stort tall i forhold til hvor vanskelig det er å definere historiene i bibelen, er det ikke? Det er et kritisk spørsmål fra en jente som alltid har funnet dyp sannhet i vitenskap, men som gjerne ønsker å forstå større, bredere, bedre. Alle disse tankene og spørsmålene jeg bærer på kan noen ganger føles som et opphav til et eget ønske om å tro selv. Jeg kan når som helst melde navnet mitt ut av statskirken og jeg kan helt fint bestemme meg for å aldri sette foten min innenfor dette hellige huset igjen, men så blir jeg paradoksalt nok bare mer og mer glad i denne kirken, Førde Kyrkje, presten, ordene han sier, jeg prøver å si noen av setningene hans lavt for meg selv der jeg sitter i håp om å memorere dem, så fine er de.

Vi sitter på benken tildelt vår familie, Ingeborg kommer inn i kirken med presten i spiss, hun har på seg dåpsdrakten som enda passer, det er slik symbolikken låter, å se lillesøsteren min konfirmeres er vakkert. Vi synger salmer og hører på bønnene, vi ser hver og en fra klassen bekrefte sin tro ved alteret, orgelet spiller høyt men aldri plagsomt høyt, en far og datter har et musikalsk innslag, han på piano og hun i mikrofonen, en englestemme, jeg tenker på hvor deilig det er å sitte akkurat her i dette tretti meter høye bygget, det er plass til mye i en kirke. Alle verdens følelser og alle livets faser. Kanskje det er fellesskapet og tilhørigheten jeg elsker, tradisjonen, hvor norsk jeg føler meg, hvor trygg jeg føler meg, kanskje det er alle minnene jeg har lagt igjen akkurat her som gjør det så spesielt; eller kanskje det er vissheten om at den dagen jeg bærer på en sorg større enn meg selv vet jeg så inderlig godt at det er hit jeg kommer til å dra.

Jeg har et umulig ønske om at flere søndager var som dette. For akkurat et døgn siden gikk jeg ut av kirken i Førde sammen med slekten min og jeg savner det allerede, at sola ventet på oss da vi kom ut fra seremonien men at det plutselig begynte å regne, at det ikke finnes en mer klassisk Vestlandet-klisjé enn det. Kirketunet er fint, men også veldig spesielt, det føles ikke som at man går på en plen men på et dødsrike. Noen av gravene er helt nye med fersk jord på toppen, sånt som får hjertet til å synke litt tyngre, men det er godt å se at de ligger der sammen, ved siden av hverandre, at ingen er døde alene. Det må kanskje være verdens største trøst.

Jeg tar med meg kofferten min ut på gata før Oslo har våknet, et skift, bunaden og sølvet er med, jeg går langsomt nedover den lange bakken til Nationaltheateret uten musikk på ørene og lar håret bli helt vått av regnet. Det gjør ikke noe.

Klokka er ni og jeg lander i Førde som er dekket i sol, utenom et par flekker på fjellet som er skyggelagt; i store landskap kan man enkelt se hvor solen ikke skinner, hvor skyene ligger som en sperre mellom solen og bakken, det minner meg på hvor mye mer man ser i naturen enn i byen.

Vi pusser bunadsølv, vasker og stryker skjorter, lager skisse av bord-fordelingen, plukker markblomster og fordeler dem i vaser, henger på plenen, den er nyklipt og like grønn som jeg håpet, jeg og Ingeborg prøver å kose med lammene men de er så sjenerte, vi henter kake på det lokale bakeriet, drikker Prosecco før sola går ned, forbereder den store dagen; konfirmasjonen til Ingeborg, den er i morgen og alle gleder seg veldig.

Jeg satt meg ned på bakken og begynte å gråte da jeg så at bunadskoene mine ikke lenger var å finne i boden min på St. Hanshaugen, noen har stjelt bunadskoene til en annen jente, hvem i alle dager gjør slikt, hvorfor satte jeg dem i boden, jeg burde vernet om dem i leiligheten, de er tross alt noe av det kjæreste jeg eier, men en bod er jo til for å brukes så det burde jo være uproblematisk, burde det ikke det, jeg har for mange spørsmål og ingen svar. Skoene fikk jeg i gave da jeg konfirmerte meg i 2012 og nå er det noen andre som eier dem, bruker dem, selger dem, jeg vet ikke. I dag kjøpte jeg meg nye, i Førde, sammen med mamma. Bunadsko er vakkert, de er nette og små, sitter som støpt på foten, har en spenne i oksidert sølv som kjennetegner at det er til bunaden skoene hører til, hælen, jeg har den høyeste av dem, den gir meg en fin holdning og en fin holdning skal man ha i bunad.

I går hadde jeg den desidert beste dagen jeg har hatt i hele år, og jeg har naturligvis planer om å fortelle om den. I et eget innlegg.

Førde i mai er helt spesielt, alltid bra, alltid slik man ønsker seg, denne måneden har enkelt og greit aldri skuffet meg. Nå skal jeg hente Håkon og kjæresten på flyplassen, jeg vet akkurat hvilken låt jeg skal høre på i bilen på vei dit, de måtte jobbe i går så de rakk ikke å dra sammen med meg; men nå skal vi kose oss alle mann og jeg bare elsker å være hjemme med familien min, jeg kan ikke forstå hvordan jeg er så heldig.

Jeg kom nettopp inn døra, føk ut tidlig i dag morges og merker at jeg bærer på denne følelsen mai og juni alltid gir meg: skoleslutt-atmosfæren, sommerferien er rett rundt hjørnet, du ser det på fargen på trærne og du ser det på menneskene, eksamen henger i lufta og det ser ut til at skolen alltid lever i meg på et vis, det spiller ingen rolle om jeg faktisk går på skole eller ei. Jeg tar det som et positivt tegn for min fremtidige studie-motivasjon, som for øvrig lever veldig i meg om dagen, dere merker det kanskje på meg. Synes det er skikkelig hyggelig at dere liker at jeg blogger om alle tankene mine rundt det. Skal ta dere med på hele reisen!

Lagde meg nettopp denne skålen til lunsj, det tok meg like kort tid som det tar å lage havregrøt, ish. Anbefaler A Food Marked som ligger en sidegate unna Torggata, det er en av mine favoritt-butikker i hele Oslo – ofte drar jeg dit med venner bare for å titte på og utforske alle matvarene de har. Dessuten oppdaget jeg den i fjor i en veldig fin periode i livet mitt, så nå er hele det stedet liksom bare… sjukt koselig. Vil dere at jeg lager en handleliste fra denne butikken, kanskje? Jeg har nemlig noen faste matvarer jeg alltid kjøper her, alt fra ferske urter som holder seg lenge til sauser til basisvarer til snacks (verdens beste sjøgress-chips for eksempel, det høres ekkelt ut men det er kjempegodt).

Risnudler har jeg alltid liggende, i denne butikken kommer de i haugevis av forskjellige varianter; penne, spaghetti, fusilli, tagliatelle, jeg tror de kommer i makaroni også.

I dag er det denne jeg vil tipse dere om. Jeg fant den i fjor da jeg og Sela loket rundt i butikken, en av de ansatte kom bort og anbefalte oss så vi måtte jo kjøpe, prøve, ja, den falt i smak, ganske raskt. Det er altså en paste, en suppemix, jeg vet ikke hva det beste navnet for det er, men en saus-miks som er latterlig god å bruke som base i suppe, nudler, pasta, wok, hva enn.

Dagens enkle lunsj: jeg kokte risnudler, hadde oppi en spiseskje med Hot and Sour soup mix, den er ganske sterk så man behøver ikke mye. Det aller beste er å la litt av kokevannet være i slik at det blir nudler i suppe og ikke bare nudler, men jeg silte alt ut denne gangen bare fordi jeg ville. Hehe. Med vårløk, fersk koriander og saften fra en kvart lime på toppen, mmm!

Om du ikke bor i Oslo ville jeg likevel sjekket ut nærmeste asiatiske matvarehandel. :) Kan godt være de har den der.

Jeg skal jo hjem i morgen! Det skjedde fort! Merker det alltid sånn på kroppen før jeg skal ut å reise, på en god måte, altså. Hele dagen blir satt i lys av det på en måte, tanken på at man snart skal et annet sted. Vestlandet, awhh, jeg gleder meg til å se hvordan naturen blomstrer hjemme nå.