I november så jeg slik ut, med en tung lugg hengende over ansiktet mitt.

Ikke lenge etterpå så jeg jeg slik ut, med et åpent ansikt og bedre syn.

I desember dro jeg til Paris og etterlot svært få bildespor.

Jeg spiste frokost og lagde ny spilleliste en tidlig morgen i Le Marais.

Jeg drakk vin fra et søtt, lite glass påfølgende kveld.

Her hakker historien bildemessig, for nå var jeg plutselig hjemme igjen på St. Hanshaugen mens jeg egentlig hadde mye mer å fortelle om gapet i mellom.

Jeg hadde middag hjemme hos meg og jeg prøvde å lage falafel av røde linser i stedet for kikerter. Vanskelig, men godt.

Tidlig ved daggry den 22. desember, mens det enda var dunkelt og mørkt ute, møtte jeg Håkon på Blindern hvor vi plukket opp en bil som skulle ta oss hele veien hjem til den beste delen av Norge: vest-Norge. Fra Blindern kjørte vi innom St. Hanshaugen og plukket opp baggen min, innom hans leilighet for å plukke opp kjæreste og tilhørende bagasje, derfra kjørte vi ut av Oslo, mot Hemsedalsfjellet.

Pit-stop i Flå.

Halvveis på turen stoppet vi på en stor rasteplass og strekte armer og bein, og Hemsedalsfjellet var like vakkert som jeg husker det.

Hjemme.

annonse for Lois Jeans

foto: Ignat Wiig

Gikk til et tidlig morgenmøte på fredagen som var, i totalskodde, og hadde frem til da glemt hvor fint et iskaldt Oslo kan være. November var mørkt og dystert og fikk meg på et punkt til å lure på hvordan jeg har kommet meg gjennom denne tiden på året tidligere, hvordan det ikke har satt dypere og vondere spor i meg. For tvert om husker jeg vinteren i denne byen som idyllisk og vakker. Kald, men absolutt skjønn, nesten som om de kjøligste og mørkeste månedene har vært bedre enn de varme og lyse, i alle fall slik jeg husker det.

Dette har vært en utrolig begivehetsrik helg. Ofte er jeg lei av friheten og mangelen på plikter når søndagen melder sin ankomst, men denne gangen skulle helgen gjerne vart dobbelt så lenge. Så bra var den. Lunsj og middag på Frogner med Lois på fredag, gløggfest i Gamlebyen med venner på lørdag. Og så alle disse små, men veldig verdifulle aktivitetene mellom der, som å ommøblere bildene på veggen nok en gang, se på den timeslange YouTube-videoen hvor Espedal og Knausgård møtes for å snakke litteratur på Louisiana litteraturfestival (2016), dusje lenge, lese «Om vinteren» sakte, skrive ønskeliste til jul. Har også drukket Bristol-te på Bristol med Helene, i baren til høyre når man kommer inn der. Først var det ingen der, vi ble guidet inn fordi selve restauranten var full, men i løpet av timen fra 16 til 17 var det lille rommet av en bar plutselig fylt med menn i dress og slips, kvinner i glitrende kjoler. Det var veldig fascinerende, jeg og Helene var så opptatt av å drikke te og prate at vi ikke merket det, plutselig satt vi midt i et hav av mennesker som var klare for en fredagskveld i desember.

Annonse

Noe av det gøyeste jeg vet er å leke med veggene mine hjemme. Det er ganske mange vegger å ta stilling til i en bolig, og mulighetene er cirka uendelige, noe som kan være en utfordring men også en kreativ, moro greie. Jeg elsker å flytte på vegg-objektene mine og gjør det sikkert ukentlig her hjemme, noen ganger til og med daglig, om det så bare er for å sette en ny spiker og justere et bilde, eller bytte om på plassering av dem for å gi en ny og annerledes følelse til rommet.

Her er meg som briefer over bildeveggen min med plakater og rammer fra Artroom. Jeg har det siste året vært innom nettsiden deres ved flere anledninger for å vindusshoppe (har for øvrig beslutningsvegring og bruker å vindusshoppe i månedsvis før jeg tar avgjørelser), og da jeg plutselig fikk spørsmål om å lage en bildevegg sammen med dem hoppet jeg nesten på ekte.

Jeg synes det var utfordrende å velge ut bare et par produkter, så jeg endte opp med ydmyke elleve plakater.. Hehe. Artroom har et stort utvalg av plakater i dansk design med tilhørende rammer i både lys eik, svart tre, hvitt tre og de klassiske, metalliske variantene. Slanke rammer = dødsfint. Jeg elsker det. Gikk for en kombinasjon av kunstplakater og sort-hvitt-fotoer. Og så klart en Circle Art av månen vår (som jeg elsker så høyt og har lyst å besøke en dag. Håper Elon Musk har rett i at vi skal kunne begynne å flytte dit i løpet av 2020).

Før brukte jeg bestandig å være så forsiktig med å hamre inn spikrer og sette nye skruer inn i veggene mine. Redd for å angre, redd for å gjøre feil, redd for at det ikke skulle kunne tettes igjen, alt det der, helt til interiør-master Helene fortalte meg at hun aldri stresser med det; snarere tvert imot, hun synes spikrer på veggene kan se kult, røft og til og med litt «industrielt» ut. Husker ikke om det var akkurat den ordlyden hun brukte, men jeg bet meg i alle fall merke i den måten å se det på, og siden har jeg kunne leke meg frem på egne vegger i mye større grad enn før. Noen ganger må man bo seg litt inn også… Det hender jeg flytter på de største bildene mine og må sove på det før jeg bestemmer meg, rett og slett. Se på det, legge meg, våkne til det igjen med friske øyner, se om det passer inn, om det ser naturlig ut, og ikke minst om det gir en god følelse til rommet.

Jeg er ikke så glad i et altfor organisert interiør, så jeg henger ofte bildene opp litt vilkårlig. Skulle faktisk kunne fylt denne veggen med enda flere plakater, når jeg tenker meg om. Og når våren kommer har jeg lyst å teipe fast en liten vårblomst ved siden av postkortet :-))))

Artroom tilbyr kunst som alle skal ha råd til. Det elsker jeg ♥

Plakatene mine er forresten i følgende størrelser: 50 x 70 cm, 30 x 40 cm, 21 x 30 cm.

PS! Dette er et helt genialt julegavetips til en du er glad i som har ledig plass på veggene sine <3

Markblomster Almunecar (1959)

Summer Breakfast in Norway (1989). Hender det at du ser et maleri og liker det så godt at du skulle ønske du var i det? Sitrontrærne, baguetten, den rutete bordduken og den slanke porselensskålen ser ut som tatt rett ut fra et sted og et liv på Sicilia, men hagen, de kraftige trærne og fjellene i bakgrunnen gir meg følelsen av å være hjemme. Bondeliv blandet med et liv nært Middelhavet, kanskje?

Ferdinand Finne (1910-1999)

Ibizza Våraften (?), I romantikkens Italia (1983)

I voksen («voksen»…) alder har jeg fått oppleve hvor mye kunst, musikk og kultur kan ha å si for meg, hvor mye det kan få meg til å føle og hvor langt bort fra virkeligheten det kan ta meg, men en annen ting voksenlivet også har lært meg er hvor fort alle disse følelsene kan snu så snart jeg skrur av musikken eller vender blikket bort fra kunsten igjen. På samme måte som vi for eksempel drar i Operaen, forsvinner inn i en hypnotisk og nesten-uvirkelig verden med storslåtte dansere og orkestre, og kommer hjem igjen til en stille stue. Vi kan drukne oss selv i skjønnhet og dramatikk, behagelige lyder i konsertlokaler og vakre illustrasjoner i bygg og museumer, men vi må alltid tilbake igjen til realiteten, for alt det dette kulturelle skal få oss til å føle og tenke og lure på varer sjelden stort lenge før man brått er tilbake til hverdag og gjøremål, plikter og oppgaver, stillhet og støy.

Det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å ta med seg kunsten inn i hverdagslivet. Hvordan gjør man det, i så fall? Jeg har ikke fått det til.

Gikk uansett innom Fretex i nabolaget på vei hjem i mørket dag. Det er sjelden jeg tar med meg noe fra møbel-avdelingen i kjelleren, men denne gangen fant jeg en innrammet kunstplakat fra en Henie Onstad-utstilling med lilla blomster på seg. Det var navnet til Ferdinand Finne i en signert, løkkete skrift som stod på plakaten, der og da orket jeg ikke å ta stilling til å kjøpe et nytt møbel-objekt til leiligheten, så jeg gikk hjem, angret umiddelbart. Hang fra meg den tunge jakken, vasket hendene slik jeg alltid gjør når jeg kommer hjem, skiftet til tykkere sokker, gikk raskt bort til stuebordet hvor jeg la fra meg Macen sist, åpnet den, tastet inn navnet på kunsteren og ble ganske fort hekta. Hekta på fargene i maleriene, på livet han har levd, på tekstene han har skrevet og til og med på tekstene som har blitt skrevet om han.

Ferdinand hentet motivene sine vel så mye fra Middelhavet og de greske øyene som fra den norske naturen innerst i Telemark, og det er som at han har fanget opp alt jeg har sett i barndommen min i maleriene sine, enten han har malt det norske frokostbordet (bilde over) eller knoppen til en valmue-blomst.

Det får meg til å lure på hvordan nesten alt jeg ser rundt meg kan minne meg om barndommen min, når barndommen ikke engang er spesielt lang. Det virker som at jeg har hundretusenvis av minner fra skogen bak skolen jeg gikk på i Førde, som om jeg skulle ha vært der og bodd der et helt liv, men grunnskolen bare jo varte i syv år og det var kun på torsdager vi hadde utedag og tilbragte tid i den skogen.

Finne forfattet også en rekke personlige reiseskildringer mens hans reiste jorden rundt, var kostymesjef på Nationaltheatret i en periode og ikke nok med det, i tillegg en dyktig pianist. Eh, veldig kult? Et kjapt Google-søk informerte meg for øvrig om at Gyldendal har gitt ut en bok om han, portrettert av en av hans nærmeste venner, Thore. J Elton. Den må jeg få tak i straks! Regner med Torget på finn.no kan hjelpe meg der.

«Gang på gang har jeg brutt opp, slått rot i et nytt hus, brutt opp igjen. Hva er det for en kraft som driver en? Er det skapelsesprosessen, en søken etter harmoni, etter disse proporsjoner og atter proporsjoner som alle ting kommer tilbake til? Jeg vet ikke svaret, jeg vet bare at jeg drives. Og gang på gang har jeg brutt opp med en fortid og et miljø, og søkt nye beiter. Rastløshet? Neppe det alene. Heller en fruktbar søken, tror jeg, en ubevisst trang til fornyelse. Og samtidig var det en frigjøring fra livsvilkår som prøvet å låse meg fast? Ikke noe menneske er fri fra smerten bak smilet. Fra følelsen av egen utilstrekkelighet.»

PS, jeg gikk tilbake til Fretex og kjøpte plakaten!

Dette er ingen anmeldelse (jeg er ikke filmanmelder), men en høyst nødvendig omtale fra en jente som har vært på kino og ikke klarer å tenke på noe annet før den har blitt skrevet ned.

(Foto: Manuel Claro/Motlys/SF Studios)

Jeg så traileren til Håp med en gang den kom ut og visste umiddelbart at jeg måtte se den, men det var ikke før i går at jeg dristet meg til å sette opp en kino-date og faktisk gjennomføre det. Fikk med meg Ingeborg som har blitt min faste kino-kompanjong denne høsten, og først måtte vi spørre hverandre om vi var klare for dette: nok en blodalvorlig film om livets aller tyngste brutaliteter. Kreft. Uhelbredelighet. Døden. Likevel synes jeg Gard Elin Stava Sandve skrev det fint i Dagsavisen: «Håp» handler om livet, ikke døden.

Min første tanke da vi entret salen og lette etter setenummeret vårt var hvordan jeg bestandig drar på kino for å se Andrea Bræin Hovig på lerretet, hver gang i en ny rolle, hver gang kledd i et nytt navn, hver gang i en ny historie, og hver eneste gang tror jeg på henne uten å stille spørsmålstegn. Det er godt skuespill.

I filmen følger vi Anja (Andrea Bræin Hovig) som får sjokkbeskjeden på lille julaften om at hun har fått en kreftsvulst på hjernen. Prognosen for å overleve er minimal, og hun skal mest sannsynlig dø innen kort tid. Gjennom julehøytiden må hun og samboeren Tomas finne ut hvordan de skal håndtere de vanvittige følelsene som bærer med en fersk og rå dødsdiagnose, men de må også finne ut hvordan de skal formidle det videre til sine seks barn. Ja, for hvordan i alle dager forteller man sine egne barn at mamma snart forsvinner?

Ikke bare skal hun miste familien sin, men kreftsyke Anja må også forholde seg til hvordan det blir for familien å miste henne.

Døden er helt sinnssyk å tenke på. Tenk at vi mennesker overlever andres død, tenker jeg ofte på. At en dag så puster de vi er glade i, og neste dag ligger de under jorden. Det er jo sånn det er, for alle oss, at det kun er sekunder som skiller oss fra å være i live til å være revet bort fra livet.

Jeg lurer veldig på hvordan det er å vite at man snart skal dø når kroppen egentlig kan bære i flere tiår til.

Forresten er det verdt å nevne at Andrea spiller regissøren sin egne kreft-historie i denne filmen. Gjør så klart alt ekstra ubegripelig og nakent.

Det er mye jeg elsker i denne filmen, jeg elsker for eksempel hvordan den store St. Hanshaugen-leiligheten er så naturlig og rotete, fylt med spor av hverdagslivet til en familie, jeg elsker hvordan regissøren går ned i dypet på hva som faktisk skjer fra det sekundet man får vite at man skal dø, alt Anja føler, spørsmålene hun stiller legene, svarene hun vil ha men som hun ikke får, kjærligheten, hvordan den absolutt ikke er perfekt og hvordan et uperfekt liv kjennes ekstra vondt og kanskje til og med skamfullt når kreften kommer ubedt og banker på ytterdøra. Dette fører til en rekke plutselige oppgjør i livet hennes, som jo er forståelig og nokså naturlig, for når døden nærmer seg har man ikke lenger all denne tiden til å endre livet sitt slik folk flest har.

Sammen med kjærligheten tar historien for seg et tema som er vel så viktig, det legges nemlig fokus på hvordan Anja opplever det å komme inn på sykehuset i romjulen til et stort, hult fravær av både faglig og menneskelig kommunikasjon. Legene er på ferie, spesialistene har jul. Men dør ikke folk i julen da? spør hun. Hvert sykehus-besøk byr på nye ansikter med nye ord, og når det er ubehagelig å se på et kinolerret lurer jeg på hvordan det kjennes på ekte, når livet forsvinner som sand mellom fingrene dine og tryggheten ikke er å finne på sykehuset. Om tryggheten skal være å finne ét sted, så er det jo nettopp der.

Dra og se Håp på kino denne uken!