I november så jeg slik ut, med en tung lugg hengende over ansiktet mitt.
Ikke lenge etterpå så jeg jeg slik ut, med et åpent ansikt og bedre syn.
I desember dro jeg til Paris og etterlot svært få bildespor.
Jeg spiste frokost og lagde ny spilleliste en tidlig morgen i Le Marais.
Jeg drakk vin fra et søtt, lite glass påfølgende kveld.
Her hakker historien bildemessig, for nå var jeg plutselig hjemme igjen på St. Hanshaugen mens jeg egentlig hadde mye mer å fortelle om gapet i mellom.
Jeg hadde middag hjemme hos meg og jeg prøvde å lage falafel av røde linser i stedet for kikerter. Vanskelig, men godt.
Tidlig ved daggry den 22. desember, mens det enda var dunkelt og mørkt ute, møtte jeg Håkon på Blindern hvor vi plukket opp en bil som skulle ta oss hele veien hjem til den beste delen av Norge: vest-Norge. Fra Blindern kjørte vi innom St. Hanshaugen og plukket opp baggen min, innom hans leilighet for å plukke opp kjæreste og tilhørende bagasje, derfra kjørte vi ut av Oslo, mot Hemsedalsfjellet.
Pit-stop i Flå.
Halvveis på turen stoppet vi på en stor rasteplass og strekte armer og bein, og Hemsedalsfjellet var like vakkert som jeg husker det.
Hjemme.