Hit drar jeg på lørdager: kjøper økologisk frukt til å ha på toppen av havregrøten, dette er det eneste stedet jeg vet om som fortsatt selger ferske fiken så sent som 30. november. Gutta på Haugen. Helt ærlig, jeg skjønner ikke hvor denne høsten ble av, selv om den har vært verdens lengste. Jeg har blitt en ny person bare i løpet av november måned. Satt jeg ikke nettopp ny-singel på balkongen med linse-taco og fregner i ansiktet? Livet fortsatte, jeg kan felle en rørt tåre ved tanken på hvor fint hjertet mitt reparerte seg selv igjen, dette tok jeg jo på strak arm. Jeg har dykket i et hav av drømmer, selvutvikling, vennskap, nye gater, nye ansikt og nye sommerfugler. Jeg sa det her om dagen: jeg er faen meg ikke redd for å få hjertet mitt knust igjen. Bring it, livet er til for å leve. Vondt blir det, mest sannsynlig enda mer vondt, for dette var ikke kjærlighet, men det var jo noe som lignet på kjærlighet, i det minste.
Det er mørkt ute før klokka er 15:00, det forbauser meg nesten hvor raskt mørket inntar byen nå om dagen, men jeg tenker likevel: noe så deilig.  I år har jeg nemlig vært smart, jeg har brukt mørketiden til sin absolutte, fantastiske fordel. Jeg gjør alle de tingene man ikke kan gjøre på sommeren, som å: takke pent nei til alle fester, lese bok under dyna klokka 18, drikke kaffe på morgenen mens det enda er mørkt, bruke 3 timer på å spille piano med mobilen i et annet rom, for det er ikke noe jeg går glipp av der ute uansett, man er liksom litt mer innover-vendt på denne tiden av året. Sommeren er søkende mens vinteren får meg til å titte inn i alle de rommene i meg selv som jeg ikke engang visste at jeg hadde.  Før vi vet ordet av det er det vår igjen, og vår i Oslo er noe helt, helt spesielt, synes ikke dere også det? Dere som bor her, altså. Vår på St. Hanshaugen. Herregud. Jeg må nyte denne tiden før den er over, for før vi vet ordet av det ligger vinterjakkene på loftet igjen og vi løper rundt med blomster i håret.
Forresten, hvis man går lenge nok uten sminke føler man seg plutselig litt rar med. Huden min elsker å få puste, så jeg lar den være litt til.

Fredag. Endelig, tenker jeg da jeg våkner i dag morges, det tar meg to sekunder å forstå at gårsdagens snø vaskes bort av regnet utenfor, i dag gjør det meg ingenting. Jeg har vært lei meg de to siste dagene, vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg når ting er utenfor min kontroll, blogg.no har lagt om til ny plattform, dette gir meg muligheten til å endelig starte mitt eget domene. Jeg har kjempeflinke folk som hjelper meg med oppsettet, men vi mangler en aksess som gjør at vi kan kjøre nettsiden live, og i mellomtiden er det ingenting jeg kan gjøre. Så her sitter jeg, uten kommentarfelt og gråter i telefon til mamma fordi jeg føler jeg ikke får gjort jobben min, teit av meg å gråte for noe sånt tenker jeg i stillhet for meg selv, men det er jo kanskje ikke så teit likevel.
Uansett: i dag stod jeg opp på riktig fot, jeg har gått tur i regnet, løpt noen hundre meter i regnet, tatt en lang dusj: snart er ny blogg klar og jeg gleder meg. Jeg savner å lese kommentarene deres og prate med dere. Den kommunikasjonen har virkelig betydd alt for meg den siste tiden. Skal sørge for et KULT, oversiktlig design med et ryddig kommentarfelt hvor jeg kan ha den samme dialogen med dere som jeg har hatt før. Håper ikke dere synes jeg er rar nå: men jeg har blitt så vanvittig glad i dere.
Siden sist har jeg gjort yoga, jeg har hatt Bergens Tidende på besøk, jeg har gått i yogaklær fra morgen til kveld, jeg har hørt på Daddy Lessons, sist jeg hørte på den var for to år siden, jeg har spist røde pærer fra Gutta på Haugen, jeg har hatt håret oppsatt i ballerina-dott og jeg føler meg alltid skikkelig fresh når jeg har håret oppsatt sånn på den måten, jeg har laget meg pasta til middag og nå skal jeg på et møte med NRK. Faktisk rett borti gata her, på Café Laundromat, det gjør virkelig ikke noe at det regner, det er fredag og jeg har satt av helgen til: blogging, trening, gåtur med Helene og piano-spilling på Egmont. Jeg har virkelig funnet roen denne November. Det er nesten sånn at jeg ikke vil at denne måneden skal ta slutt.

Fjelluft, endelig, Grefsenkollen er fint. Jeg elsker å gå på sti, alt du trenger å tenke på er hvor du skal sette neste fot i terrenget, det eneste livet handler om akkurat nå når du går på stien er å putte den ene foten fremfor den andre. Sola smyger seg mellom trærne, jeg tenker på sangene til færøyske Eivør og ønsker meg musikken hennes høyt akkurat her jeg står, hvis du ikke har hørt henne må du gjøre det nå, for du vet, noen sanger får deg til å forsvinne til en annen verden på en måte, en sånn verden man er i når man står midt i skogen på en sti og glemmer at biler og skuffelser og plastikk finnes. Dette er en tanke jeg ikke har turt å si høyt selv om jeg har tenkt på den lenge: det er trist at det er vanskelig å finne mennesker som jeg heller vil være med enn meg selv. Den er mørk, veldig mørk, og i går da jeg gikk på denne stien på vei til Grefsenkollen tenkte på denne tanken: og om jeg skulle skrive den i dette innlegget eller ikke, men nå gjorde jeg det. Jeg har heldigvis funnet noen, etter mye leting i dette livet, og de skal jeg aldri gi slipp på.

Svart kaffe på toppen, påfyll fordi den er så god, turister på langbordet ved siden av oss som spiser lunsj, jeg hører aldri hva de sier så jeg skjønner ikke hvor de er fra, irriterer meg litt, jeg titter ut vinduet og alt jeg ser er en verden som står i brann. Et sekund, tusen følelser går gjennom kroppen min, jeg tenker på å løpe mot den du elsker på gata for verdens største klem, når man nesten kolliderer i det kroppene treffer hverandre, jeg tenker på et kyss i vinterkulden midt i Oslo, jeg tenker på hvor vondt Desember var i fjor, jeg tenker på hvor godt Desember skal bli i år, jeg tenker på alt dette i løpet av et lite sekund mens jeg titter ut av dette vinduet som nå er gult, gult av sol og små snøkrystaller som ser ut som snø, men som egentlig bare er frost. Og så tenker jeg på hvordan jeg kunne hate vinteren så mye før når vinteren ser sånn her ut, jeg kan ikke skjønne at jeg hatet den.

Jeg fant dette skjørtet i skapet og innså at jeg glemte å bruke det i sommer, jeg var for opptatt av å bruke lange bukser i juli, og nå angrer jeg litt på akkurat det, men sommeren kommer jo igjen, og heldigvis finnes det tykke strømpebukser, kanskje jeg skal bruke denne i julen. Jeg kjøpte den i København i januar, på en bortgjemt liten vintage-butikk, og jeg elsker den, det er et av mine beste vintage-kjøp. Fra skog til skjørt. Da jeg kom hjem i går varmet jeg meg fremfor peisen og tenkte at «dette var en usedvanlig bra start på uken», og nå kommer jeg til å forbinde Grefsenkollen med denne dagen for alltid, man husker alltid første gangen man har vært et sted. Da klokka var 18:00 i går var jeg så trøtt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, men så gjorde jeg et genialt valg: jeg gikk til kontoret, våknet til igjen av den bitende kulden, varmet hendene mine i varmt vann da jeg kom frem, spilte piano i tre timer før jeg tok bussen hjem igjen. Skikkelig hyggelig kveld, håper det blir like koselig om jeg gjør det samme i dag. 

Maanesten, Tom Wood, Thune, jallasjappe i Milano, det er her jeg har kjøpt smykkene mine. Jeg elsker dem, og føler meg helt tom uten, de helt enkle øreringene er fra H&M forresten. Gull i øret, alltid. Sølv på fingrene, alltid. 

Det er mandag!! Helgen var deilig, jeg felte et par nye tårer for A Star Is Born og gikk hele veien hjem fra Vika med Always Remember Us This Way på ørene. Tenk at en film kan forandre livet ditt.

2. januar får jeg spisebordet mitt, det føles ut som en evighet fordi jeg gleder meg sånn, så på en måte vil jeg bare at desember bare skal løpe kjempefort ifra oss: men samtidig ikke. Det er jo egentlig bare en perfekt mulighet for meg å få brukt denne måneden til å gjøre ting klart, og planlegge resten av stuen. Jeg har jo faktisk ikke vist dere hjemmet mitt, enda. Bare små deler av det her og der. Det er verdens koseligste sted!!! Da jeg kom hjem fra kinoen i går var jeg egentlig skikkelig trøtt, men jeg lagde meg te, tente lys over hele kjøkkenet og «browset på internett» i timesfør før jeg la meg. Er det lov å si? Å browse på internett? Det er jo det jeg gjør, akkurat som i gamledager: «Vil du komme på besøk så kan vi spille data?».

Apropos 2. januar. Jeg har bestemt meg for å ikke dra ut på nyttårsaften i år. Jepp! Jeg har pratet med noen venner og vi tenker å samles for brunch på Bristol på dagtid, men jeg skal ikke på fest. (Bristol er forresten et av de hyggeligste stedene å ta et glass vin eller en kaffe eller spise lunsj i julen! Alle kler seg pent og det føles litt som å gå noen tiår tilbake i tid) 1. januar skal jeg stå opp tidlig, lage meg en sjukt digg frokost og trene. 2018 har vært bra, og jeg skal sørge for at 2019 blir enda bedre. Det er mange grunner til denne beslutningen, men enkelt og greit så ender nyttårsaften som oftest med å bli nedsig for min del, jeg går gjerne inn med litt for høye forventninger og et litt for stort press på meg selv. Nyttårsaften kan jo være ufattelig hyggelig, for all del, jeg har hatt et par vellykkede feiringer og middager opp gjennom årene – men i år velger jeg å kjøre ny stil. Se film med en venninne på kvelden kanskje? Jeg skal i alle fall stå opp 1. januar og kickstarte året. Kjenner jeg gleder meg skikkelig allerede! Mamma blir sikkert stolt av meg når hun leser dette.

Har dere noen gang tenkt over dette: Hvorfor er det så vanvittig stor forskjell på ristet og ikke-ristet brød? Åpenbart er det en klar forskjell, brødet blir varmere og sprøere, men det blir liksom noe HELT nytt over hele brød-opplevelsen med en gang det var vært i brødristeren? Dette er noe jeg har tenkt over helt siden jeg var liten. Er det fordi vi liker smaken av ting som er brent? Jeg har kjøpt inn ingredienser til brød som jeg skal lage i kveld, og jeg gleder meg skikkelig. Baker Hansen sitt er godt, men hjemmelaget er… ENDA bedre. Ingenting slår hjemmelaget.

Nå skal jeg: til Grefsenkollen med Louise! Og det er soooool ute!!! Noen ganger tenker jeg på hvor heldig jeg er som har så mange ekstroverte mennesker i livet mitt, jeg tror faktisk alle de nærmeste bestevennene mine er ekstroverte, i alle fall til en viss grad, jeg har med årene funnet ut at slike mennesker matcher min personlighet veldig. Jeg tror for eksempel at alle mine kjærester i løpet av mitt liv kommer til å være ekstroverte menn: jeg forelsker meg så sjukt i den egenskapen. Rart med det, eller kanskje ikke, man trenger vel bare noen som er totalt motsatt av seg selv. Uansett, jeg og Louise skal ut i fjelluft og jeg gleder meg sånn at jeg sitter her og tripper med foten mens jeg skriver til dere. Turbuksa: på! Når jeg kommer hjem skal jeg ta med Macen til kontoret for å redigere en video til dere og spille litt piano. Piano-spillelisten min finner dere her, forresten!

I dag skal jeg se A Star Is Born på kino. For andre gang. Da jeg gikk ut av kinosalen for omtrent en måned siden, oppløst i tårer etter en av de beste filmene jeg noen gang har sett, lovte jeg meg selv å dra akkurat hit igjen og se den på nytt. Er det flere som skal på den i dag? Da ses vi på Vika, i alle fall. Jeg elsker å gå på kino, det er en sånn type glede som aldri forsvinner med årene selv om man vokser opp og blir eldre, det er presist nøyaktig like stas som da jeg var 6. En av grunnene til at jeg elsker Oslo så mye er fordi det er utallige muligheter: du kan se kino i sånn cirka hver eneste bydel. Mine favoritter er Vika og Colosseum, jeg vil jo helst si Gimle men der har jeg faktisk ikke vært enda. Flaut å innrømme, jeg som er så mye på kino. Jeg drar dit neste gang. Uansett, jeg gleder meg til å treffe Mari og Erika igjen, jeg håper de har gamle Bubblizz på Vika i smågodt-disken. Hardt smågodt er det beste.

Nå sjekket faktisk næringsinnholdet på Bubblizz på CandyKing.no as we speak og de har altså puttet gelatin av svin oppi det. Ahhhh, hvorfor. Det er fiskegelatin i Solo fant jeg også ut, eller en av dere tipset meg om det. Sykt irriterende, jeg må nok legge over til Pepsi Max etter hvert. Må forresten bare si tusen takk for at dere er så hjelpsomme når det kommer til dette temaet; det å bli plantebasert. I går fikk jeg en hel haug av tips til veganske oster som jeg skal prøve ut nå til uken.

I dag har jeg begynt å gjøre klar til å faktisk innrede leiligheten min med møbler, jeg har lyst å rive panel-veggen på kjøkkenet men jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte eller hvem jeg skal spørre om hjelp til jobben. Dette her er den desidert verste delen med å bli voksen: å måtte finne ut av ting du ikke har snøring på. Jeg ELSKER å fikse ting selv, det vet dere, men helst ting jeg har bittelitt peiling på. «Ring en elektriker» sier pappa, hvilken elektriker mener du?! Det finnes ti tusen elektrikere i byen, noen sikkert betraktelig mye bedre enn andre??? Skal jeg bare google meg frem til en bra en, eller skal jeg lete gatelangs? Og hvilken fagperson er det egentlig som river en vegg, forresten??? Jeg finner nok ut av det, men sånt her har alltid irritert meg; når du må lete ut av det blå uten et snev av referanser. LOL. Gleder meg til jeg er ekte voksen og alltid vet hvem jeg skal ringe for å få en jobb gjort. 

Ellers; fin søndag. Jeg har hatt verdens mest fornuftige helg, og i sted spurte jeg meg selv: shit, går det egentlig an å gå så lenge uten å være med mennesker Kristine. Trolig, ja. Det er ikke skummelt å være alene. Men nå! Skal jeg ut av hiet. Jeg skal ta på meg de varme bootsene mine og tusle til Vika kino <3