Det er lyd på videoen! :)
Det er 28 grader, og vi er knapt i gang med sommeren. Vil bade, men ikke i Oslo. Sneier innom Kaffebrenneriet, kjøper meg en dobbel americano. I følge klokka har jeg noen minutter i sola, jeg leser Morgenbladet i stedet for medbrakt bok. Videre. Klokka 12 er det oppmøte i Kubaparken med Ingeborg. Dagens utflukt er Botaniske Hage, vi tråkker østover. Har tatt notater i hele vår. Notatene, de blir lengre og mer omfattende for hver dag som går. Inn porten, gå løs på Oslo’s største og beste hage. Botaniske hage. Et pustende museum. Vi starter med å følge stien som går rundt hele området, inn og gjennom urtehagene, de giftige og de medisinske urteplantene står plantet tett i tett, markert med hvite navnelapper som er stukket ned i jorden. Blomster og planter, trær og bekker, små fossefall, forbi Palmehuset, Victoriahuset: slik har det stått siden 1800-tallet, og inne i drivhuset er Victoria’s liljekonvall bevart. Kan en liljekonvall leve så lenge? Verken Ingeborg eller jeg vet. Vi tråkker videre. Piknikplenen. Her er det grillforbud, dertil en behagelig stemning. Ikke noe hiv og hoi, bare rolige mennesker på gress. I sikkert to timer ligger vi som to slaktede dyr på plenen. Jeg ser opp i himmelen mens vi prater. Kroppen min svulmer opp av varme. Utrolig deilig. Mange ler av Aune Sand som klemmer trær, som om han er en eller annen gærning, eller klovn, en rar hippie. Selv om det kan fremstå noe overdrevent å sidestille trestammen med vaginaen, synes jeg ikke tilnærmingen hans til naturen er noe særlig å gape over. Uten å høres ut som en naturklovn, så er vi jo naturen. De som ikke forstår hvor fantastiske trær er, ser ikke på dem. De fleste gjør heller ikke det, de bare går forbi. Ser ikke, er ikke. En lengsel i meg begynner å tenke på lønnetreet hjemme i nabolaget, hos mor og far, på Vestlandet, som jeg lekte i med nabovenninna, Helene. 15 år siden. Når jeg tenker over det nå, så er påfallende, men også helt nydelig, at vi lekte i et tre. Jeg husker, her jeg ligger nå, eksakt hvordan treet forgrenet seg helt nederst. Små sitteplasser inntil stammen. Min plass, Helene sin plass. Lønnebladene, store, grønne, tett i tett, som et tak de dagene det regnet. De tykke og trygge grenene, som kunne holde oss og bære oss og som alltid var til å stole på, og de spinkle litt lenger opp, som når som helst kunne brekke. Hva gjorde vi i dette treet? Annet enn å klatre, og være? Jeg og Ingeborg går inn i bygningen til det zoologiske og geologiske museum, det er plassert nord i Botaniske hage. Vi lurer på om vi skal ta en tur inn og se på utstillingen, men blir enige om å komme tilbake når det regner. Farvel. Ut på plenen igjen, dele en halvliter Solo. Koke enda mer i sola. Når skal jeg lære meg å dikte? Når skal jeg samle alle reiseskildringene mine fra Vestlandet? Liker å henge med Ingeborg, merker at jeg ikke behøver å forberede meg på noen som helst måte i forkant. På vei hjem sykler en jente forbi meg på en beige damesykkel med integrert blomsterkurv i front. Hun har på seg badedrakt og skjørt, skjørtekanten blafrer i vinden sammen med håret hennes. Idé til personlighet: være mer som henne. Kle meg som en kvinne. Kjole, skjørt, pensko. Alltid handle matvarene Gutta på haugen, snakke rolig, bevege meg rolig. Mindre brå, mer delikat. Huff, det var pløsete skrevet. Men eleganse, det eier jeg ikke. Jeg er tøff, rå, voldsom, og innvendig: følsom, forsiktig, hensynsfull, men ikke elegant. Kunne jeg gitt slipp på skinnbuksene mine? Aldri. Morfar ble kremert i dag, skriver mor i en chat med meg og Håkon. Flammer, askebiter og en urne i hodet mitt. Karin Fossum:
Ingen kan ernære seg på restene
ingenting kan gro
Knoklene som bar deg omkring
rakes ut av ovnen som salt aske
Alt som var deg
forseglet i en urne
Den har vi senket i jorden,
Men ilden var varm og vakker
ilden skal være her alltid
og lue i mørket
(Er usikker på hvor det er store bokstaver og ikke, linjedeling osv, fant ikke diktet skriftlig. Bare hørte det på TV)
Hardt, men godt. Faen. Har flere ting jeg gjerne skulle sagt til morfar, før han gikk bort. Som at han har vært den beste morfaren jeg noensinne kunne ønsket meg. Dette må jeg ta lærdom av. Idé til personlighet nummer to: ha en like tydelig tale som det Karin Fossum har. Spørsmål fra Brenner når hun gjester i Brenner & bøkene: du nevner ikke med ord at bøkene dine om Konrad Sejer tar sted i Drammen, men det er jo temmelig implisitt. Kan du gi oss en oppklaring i dette? Karin bruker ikke mer enn et halvt sekund på å svare, der hun sitter rakrygget i sin stol, på Drammensbiblioteket: Det er helt bevisst at jeg ikke nevner Drammen, for det gir meg mye frihet. Høy og klar tale, voldsomt inspirerende. Som en politiker, en president. Da kan jeg flytte på bygninger, og plassere dem der jeg vil, legger hun til. Genialt! Jeg er nødt å skrive ut tankene mine, for å forstå dem. Jeg skriver meg stadig til nye sannheter og oppdagelser i meg selv. Vi skal spre asken i nordlandskysten i juli. Familien har begynt å organisere, mor sender meg link til en campinghytte på Ballangen Camping og spør meg hva jeg tenker. Norgesferie vekker nostalgi i meg, det er dessuten lenge siden jeg har vært i nord, tror dette blir bra. Ser for meg at vi står ved havet, at alt er blått, vindstille og fredelig. Morfar i en urne. Gode, gode morfar. Bare 64 år. Blåklokkene i Collets gate er borte nå, det la jeg merke til først i går. Legge seg. Sove, drømme, våkne. Jeg elsker å være alene, særlig i dag. Våknet opp klokka syv til lyden av bråkete morgentrafikk, jeg lot vinduene mine stå vidåpne i natt. Lett skydekke med sol som trenger gjennom. Ufattelig lett i kroppen. Kjenner det i kjenner det i fingrene når jeg skriver.
Vet ikke hva det er, men griner nesten hver gang jeg leser blogginnleggene dine. De er så fine. Elsker måten du skriver på. Tårene triller av det du skriver om morfaren din, får meg til å tenke på min<3
Varmeste klemmen til deg, Sanna <3
Vakkert skrevet. Kondolerer. Felte en tåre da jeg leste om morfaren din, og ble mint på at jeg må sende melding til mine egne besteforeldre. Takk for påminnelsen. Håper du har det fint <3
Takk for det, Victoria. Det vil besteforeldrene dine bli så glade for.
Jeg har det fint! <3
Takk for at du skriver så vakkert, og deler så nært, oppmerksomt og levende. Du har virkelig en skarp penn, og jeg fryder meg hver gang du legger ut et nytt innlegg. Det er som en liten gave, og som en venn.
<3 kjærlighet til deg
Nirina! Tusen hjertelig takk.
Kjærlighet tilbake til deg!
Åhh må bare si at jeg elsker bloggen din og måten du skriver på <3 det er en så ro i det, man kan liksom slappe skikkelig av og drømme seg litt bort.. Det er så deilig og behagelig, i motsetning til mange blogger hvor alt handler om innkjøp og materialistiske ting, i tillegg til at alt skal være så perfekt på en måte..
Savner vloggene dine på youtube, så du hadde sletta de! håper du kan gjøre det igjen, eller generelt skrive mer om hva du gjør gjennom dagen og alle fine øyeblikk du er så god på å skildre. <3
Du er en stor inspirasjon!
Tusen takk, Elisabet! Elsker å høre at du kan drømme deg bort her, det er jo det beste. :*
<3