KRIS

Mamma jobbet i Oslo i forrige uke, og hver gang hun er her blir det tydelig for meg hvordan livet mitt har forandret seg siden sist. De synlige og åpenbare endringene er gjerne at jeg har ommøblert hjemme, jeg har malt veggene en ny farge eller hengt opp bilder på dem som hun kanskje ikke har sett før, men så er det også disse endringene som angår hverdagen min og essensen av den, jeg har fått nye idéer og planer, forkastet gamle, avsluttet tidligere prosjekter og startet på nye, jeg bærer på andre tanker og følelser, kanskje jeg har fått en ny kollega siden sist. Disse besøkene hennes minner meg på hvor ustabilt og foranderlig livet er, i alle fall slik jeg lever det, som om jeg aldri klarer å holde helt fast på det.

Vi kjøpte ny kåpe til henne på den nye UFF-butikken i Thorvald Meyers gate, en stor fuskepels som innfridde alle krav hun hadde satt. Den hadde riktig farge, passe lengde, knapper i front til å kunne lukkes i kulden. Jeg sa at jakken fikk henne til å se yngre ut da hun tok den på seg før vi skulle ut for å spise middag, like etter angret jeg og håpet det ikke hørtes ut som om jeg insinuerte at hun er blitt gammel. Jeg sluttet å telle årene til foreldrene mine for en del år siden, i et type håp om at alderen deres skulle fryse på 35. De gangene mamma har kommet hjem fra frisøren og spurt meg om hun ikke ser fin ut etter å ha farget de grå hårene tilbake til sin opprinnelige rødfarge har jeg brukt å ignorere det hun sier om grått hår, som en fornektelse, og noen ganger kan jeg bli sur og trass fordi jeg ikke ønsker at hun skal snakke om seg selv som aldrende.

Sånn som den gangen jeg spurte foreldrene mine om de har tenkt å bo i huset vårt for alltid, det store, grå huset med to etasjer som jeg har sett bli bygd rett fremfor øynene mine. Vi kjøpte tomt midt i naturen, fjernet trær, jevnet ut jorden, bygget grunnmur, reiste et hus på to etasjer, flyttet inn et år etterpå, og nå ville ikke pappa lenger utelukke å flytte til en mindre bolig senere i livet. Når alle ungene har flyttet ut, forlatt rommene sine slik at de står igjen tomme og forlatte, og husets familiemedlemmer har blitt redusert fra fem til to, klart det kan tenkes, han sa ikke at det var sikkert men at det kunne tenkes. Jeg ble full av ubehag, og det tok ikke lang tid før jeg var oppløst og oppkavet selv om det ikke syntes.

Jeg og mamma spiste middag på en restaurant i nabolaget mitt, gikk tur til Akershus festning påfølgende dag, så utover den grå og forblåste Oslofjorden, spiste sitron-scones og tømte flere kopper med kaffe. Vi gjorde også verdens mest geniale ting: dro på massasje. Det gjør jeg cirka aldri? Kan ikke huske sist jeg ble massert profesjonelt, jeg synes det er snodig å betale mennesker for å ta på meg, men det er jo bare verdens beste gave man kan gi til seg selv. Jeg ble kvitt alt vondt som har bodd i skuldrene mine.

Gratulerer med morsdagen, mamma, jeg kan ikke tenke noe annet enn at både du og jeg lever evig for jeg trenger deg skikkelig i livet mitt <3 Sender hundre klemmer til dere som ikke har mammaen deres her.

Før jeg satte kursen ut av Oslo og hjemover til jul (i fjor…) med en bil full av bagasje og gaver og alt man trenger til en julefeiring hjemme, svippet jeg innom leiligheten til en venninne som helt uventet hadde kjøpt gave til meg. Det var en veldig fin overraskelse, hun hadde pakket inn en nynorsk roman til meg. Boken heter Tung tids tale og er skrevet av Olaug Nilssen, det er en sterk, klok, vond og dramatisk skildring av familielivet med et alvorlig hjelpetrengende barn, et autistisk barn.

«Å sjå korleis lyset frå vindauga fell på blomane. Sitje i ro og sjå på dette. Hugse å gøyme blomane bak kjøkenmaskina før du kjem heim. Ringe gifttelefonen viss eg gløymer det.»

«Inst inne» – kva er det? Er du eit vanleg barn inst inne, eller er det inst inne du ikkje er vanleg?»

Tittelen på boken er lånt fra Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Tung tids tale» (1945). Det er en kort bok på snaue 150 sider, skrevet i du-form til sønnen Daniel. Daniel viser seg først å være som alle andre barn, et barn som leker, ler, utvikler språk, utvikler evner, ferdigheter, alt dette i takt med alder, før utviklingen snur i feil retning. I et høyt tempo med korte setninger forteller moren om hvordan gutten gradvis mister språket, forandrer personlighet og vokser seg sterk, utagerende og aggressiv.

«Du tar brillene mine og slenger dei i bakken, held hardt i skuldrene mine og lener ansiktet mot mitt, prøver å sjå forbi auga mine og innover, det trur eg i alle fall, at det er det du vil, heilt inn til meg, inn i hovudet. Ein augneblink er eg redd du skal skalle meg ned, men du gjer det ikkje, held berre ansiktet heilt tett inntil mens du knurrar (…) Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.»

Dagliglivet er en utmattende hverdagskamp, men moren fester grepet og kjemper i oppoverbakke. Det er hjerteskjærende lesing. Elsker man et annerledes barn høyere?

Vi følger Olaug i kritikken mot systemet, til de som skal sette diagnoser, tildele midler, bestemme skjebner. Raseri, ydmyklse, fortvilelse, lange ventelister, alltid diskutere, alltid argumentere med saksbehandlere. Noen ganger kan de forveklses med roboter. Olaug forteller at NAV vil ikke innvilge midler til det barnesetet sønnen trenger, fulgt opp av beskrivelser av bilturene som flere ganger nesten går galt. «Eg køyrer altså rundt med eit levande barn usikra i baksetet» roper hun til maktmennesket i andre enden av telefonrøret. Sukk, jeg kan ikke forestille meg.

Jeg liker forresten spesielt godt hvordan hun beskriver psykolog-timen hun bestemmer seg for å ta for å håndtere sinnet og raseriet som har vokst i henne, hvor det viser seg at psykologen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe henne. (Hun fersker henne i å Google «sinnemestring», lol?) Rådene hun får er å «stå i det» og telle til 10, og det er nesten så jeg må telle til 10 selv mens jeg leser boken. Phew.

Tung tids tale er en kritikk til velferdsstatens og systemet i den, og den belyser hvor viktig det er at disse «maktmenneskene» forstår omfanget av en livssituasjonen med et hjelpetrengende barn.

Ordene til Olaug er sterke, og jeg hadde ikke glemt hvor fint det var å lese nynorsk altså, men jeg trengte nok denne påminnelsen. Anbefales!

Jeg fikk bøker til jul, og da jeg var hjemme benyttet jeg også anledningen til å låne noen bind med meg fra mamma og pappa’s bokhylle.

Arv og miljø av Vigdis Hjorth stod på toppen av ønskelista denne julen, jeg fikk den av Håkon. Leste meg til sluttsiden på sofaen hjemme i Førde i romjulen, det er en riktig god roman om et ekte familiehelvete. Dessuten var det endelig godt å lese litteratur av en ny forfatter med en ny skrivestil, en annen stil enn det jeg har gjort meg vant med, jeg har en tendens til å gå fullstendig løs på et forfatterskap når jeg først er i gang. (Refererer så klart til hele denne Knausgård-høsten, og før det: den Espedal-dominerte våren med hans helt egne skildringer om livet og alt i det.)

OBS: tekst under inneholder spoiler av boken. Les videre på eget ansvar.

«Sybille Bedford skriver et sted at når man er ung, føler man seg ikke som en del av helheten, av det menneskelige grunnvilkåret, når man er ung, gjør man en masse, fordi det oppleves som om det bare er en generalprøve, en øvelse man kan gjøre om på når teppet går opp for alvor. Og så en dag blir man klar over at teppet har vært oppe hele tiden. Det var forestillingen.»

Søsteren til Vigdis ble så rasende da Arv og miljø kom ut at hun skrev en hevnbok leste jeg på internett før jeg leste boken. Debatten om virkelighetslitteratur er interessant og vanskelig, jeg tenker ofte på det. I hvor stor grad har man rett til å eie sin egen sannhet, når sannheten også er krenkende? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og personvern?

Det er skummelt å begå ugjerninger her i livet, for plutselig er du hovedpersonen i en bestselgende roman.

Men en roman kan ikke sammenlignes med virkeligheten, sier Hjorth selv. I Arv og miljø har hun kalt hovedpersonen sin for Bergljot (elsker navnet), hun er en skilt tidsskriftredaktør med tre barn, og er like mye forbanna som hun er såret når hun i kjølevannet av et arveoppgjør i familien ikke blir tatt på alvor i det hun prøver å fortelle sin historie.

Historien hennes handler om incest, farens overgrep mot Bergljot.

Bergljot er et teatermenneske, hun er intelligent, språkmektig og omringet av akademikere, men i familien er hun ansett som problembarnet, den som måtte bryte. Tankene og spørsmålene hun stiller seg selv er vakre og velskrevne, det er fint å være i hodet hennes og jeg anbefaler denne boken 10/10. Lån den eller kjøp den. :)

I november så jeg slik ut, med en tung lugg hengende over ansiktet mitt.

Ikke lenge etterpå så jeg jeg slik ut, med et åpent ansikt og bedre syn.

I desember dro jeg til Paris og etterlot svært få bildespor.

Jeg spiste frokost og lagde ny spilleliste en tidlig morgen i Le Marais.

Jeg drakk vin fra et søtt, lite glass påfølgende kveld.

Her hakker historien bildemessig, for nå var jeg plutselig hjemme igjen på St. Hanshaugen mens jeg egentlig hadde mye mer å fortelle om gapet i mellom.

Jeg hadde middag hjemme hos meg og jeg prøvde å lage falafel av røde linser i stedet for kikerter. Vanskelig, men godt.

Tidlig ved daggry den 22. desember, mens det enda var dunkelt og mørkt ute, møtte jeg Håkon på Blindern hvor vi plukket opp en bil som skulle ta oss hele veien hjem til den beste delen av Norge: vest-Norge. Fra Blindern kjørte vi innom St. Hanshaugen og plukket opp baggen min, innom hans leilighet for å plukke opp kjæreste og tilhørende bagasje, derfra kjørte vi ut av Oslo, mot Hemsedalsfjellet.

Pit-stop i Flå.

Halvveis på turen stoppet vi på en stor rasteplass og strekte armer og bein, og Hemsedalsfjellet var like vakkert som jeg husker det.

Hjemme.

annonse for Lois Jeans

foto: Ignat Wiig

Gikk til et tidlig morgenmøte på fredagen som var, i totalskodde, og hadde frem til da glemt hvor fint et iskaldt Oslo kan være. November var mørkt og dystert og fikk meg på et punkt til å lure på hvordan jeg har kommet meg gjennom denne tiden på året tidligere, hvordan det ikke har satt dypere og vondere spor i meg. For tvert om husker jeg vinteren i denne byen som idyllisk og vakker. Kald, men absolutt skjønn, nesten som om de kjøligste og mørkeste månedene har vært bedre enn de varme og lyse, i alle fall slik jeg husker det.

Dette har vært en utrolig begivehetsrik helg. Ofte er jeg lei av friheten og mangelen på plikter når søndagen melder sin ankomst, men denne gangen skulle helgen gjerne vart dobbelt så lenge. Så bra var den. Lunsj og middag på Frogner med Lois på fredag, gløggfest i Gamlebyen med venner på lørdag. Og så alle disse små, men veldig verdifulle aktivitetene mellom der, som å ommøblere bildene på veggen nok en gang, se på den timeslange YouTube-videoen hvor Espedal og Knausgård møtes for å snakke litteratur på Louisiana litteraturfestival (2016), dusje lenge, lese «Om vinteren» sakte, skrive ønskeliste til jul. Har også drukket Bristol-te på Bristol med Helene, i baren til høyre når man kommer inn der. Først var det ingen der, vi ble guidet inn fordi selve restauranten var full, men i løpet av timen fra 16 til 17 var det lille rommet av en bar plutselig fylt med menn i dress og slips, kvinner i glitrende kjoler. Det var veldig fascinerende, jeg og Helene var så opptatt av å drikke te og prate at vi ikke merket det, plutselig satt vi midt i et hav av mennesker som var klare for en fredagskveld i desember.