KRIS

Før jeg satte kursen ut av Oslo og hjemover til jul (i fjor…) med en bil full av bagasje og gaver og alt man trenger til en julefeiring hjemme, svippet jeg innom leiligheten til en venninne som helt uventet hadde kjøpt gave til meg. Det var en veldig fin overraskelse, hun hadde pakket inn en nynorsk roman til meg. Boken heter Tung tids tale og er skrevet av Olaug Nilssen, det er en sterk, klok, vond og dramatisk skildring av familielivet med et alvorlig hjelpetrengende barn, et autistisk barn.

«Å sjå korleis lyset frå vindauga fell på blomane. Sitje i ro og sjå på dette. Hugse å gøyme blomane bak kjøkenmaskina før du kjem heim. Ringe gifttelefonen viss eg gløymer det.»

«Inst inne» – kva er det? Er du eit vanleg barn inst inne, eller er det inst inne du ikkje er vanleg?»

Tittelen på boken er lånt fra Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Tung tids tale» (1945). Det er en kort bok på snaue 150 sider, skrevet i du-form til sønnen Daniel. Daniel viser seg først å være som alle andre barn, et barn som leker, ler, utvikler språk, utvikler evner, ferdigheter, alt dette i takt med alder, før utviklingen snur i feil retning. I et høyt tempo med korte setninger forteller moren om hvordan gutten gradvis mister språket, forandrer personlighet og vokser seg sterk, utagerende og aggressiv.

«Du tar brillene mine og slenger dei i bakken, held hardt i skuldrene mine og lener ansiktet mot mitt, prøver å sjå forbi auga mine og innover, det trur eg i alle fall, at det er det du vil, heilt inn til meg, inn i hovudet. Ein augneblink er eg redd du skal skalle meg ned, men du gjer det ikkje, held berre ansiktet heilt tett inntil mens du knurrar (…) Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg.»

Dagliglivet er en utmattende hverdagskamp, men moren fester grepet og kjemper i oppoverbakke. Det er hjerteskjærende lesing. Elsker man et annerledes barn høyere?

Vi følger Olaug i kritikken mot systemet, til de som skal sette diagnoser, tildele midler, bestemme skjebner. Raseri, ydmyklse, fortvilelse, lange ventelister, alltid diskutere, alltid argumentere med saksbehandlere. Noen ganger kan de forveklses med roboter. Olaug forteller at NAV vil ikke innvilge midler til det barnesetet sønnen trenger, fulgt opp av beskrivelser av bilturene som flere ganger nesten går galt. «Eg køyrer altså rundt med eit levande barn usikra i baksetet» roper hun til maktmennesket i andre enden av telefonrøret. Sukk, jeg kan ikke forestille meg.

Jeg liker forresten spesielt godt hvordan hun beskriver psykolog-timen hun bestemmer seg for å ta for å håndtere sinnet og raseriet som har vokst i henne, hvor det viser seg at psykologen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å hjelpe henne. (Hun fersker henne i å Google «sinnemestring», lol?) Rådene hun får er å «stå i det» og telle til 10, og det er nesten så jeg må telle til 10 selv mens jeg leser boken. Phew.

Tung tids tale er en kritikk til velferdsstatens og systemet i den, og den belyser hvor viktig det er at disse «maktmenneskene» forstår omfanget av en livssituasjonen med et hjelpetrengende barn.

Ordene til Olaug er sterke, og jeg hadde ikke glemt hvor fint det var å lese nynorsk altså, men jeg trengte nok denne påminnelsen. Anbefales!

Jeg fikk bøker til jul, og da jeg var hjemme benyttet jeg også anledningen til å låne noen bind med meg fra mamma og pappa’s bokhylle.

Arv og miljø av Vigdis Hjorth stod på toppen av ønskelista denne julen, jeg fikk den av Håkon. Leste meg til sluttsiden på sofaen hjemme i Førde i romjulen, det er en riktig god roman om et ekte familiehelvete. Dessuten var det endelig godt å lese litteratur av en ny forfatter med en ny skrivestil, en annen stil enn det jeg har gjort meg vant med, jeg har en tendens til å gå fullstendig løs på et forfatterskap når jeg først er i gang. (Refererer så klart til hele denne Knausgård-høsten, og før det: den Espedal-dominerte våren med hans helt egne skildringer om livet og alt i det.)

OBS: tekst under inneholder spoiler av boken. Les videre på eget ansvar.

«Sybille Bedford skriver et sted at når man er ung, føler man seg ikke som en del av helheten, av det menneskelige grunnvilkåret, når man er ung, gjør man en masse, fordi det oppleves som om det bare er en generalprøve, en øvelse man kan gjøre om på når teppet går opp for alvor. Og så en dag blir man klar over at teppet har vært oppe hele tiden. Det var forestillingen.»

Søsteren til Vigdis ble så rasende da Arv og miljø kom ut at hun skrev en hevnbok leste jeg på internett før jeg leste boken. Debatten om virkelighetslitteratur er interessant og vanskelig, jeg tenker ofte på det. I hvor stor grad har man rett til å eie sin egen sannhet, når sannheten også er krenkende? Hvor går grensen mellom ytringsfrihet og personvern?

Det er skummelt å begå ugjerninger her i livet, for plutselig er du hovedpersonen i en bestselgende roman.

Men en roman kan ikke sammenlignes med virkeligheten, sier Hjorth selv. I Arv og miljø har hun kalt hovedpersonen sin for Bergljot (elsker navnet), hun er en skilt tidsskriftredaktør med tre barn, og er like mye forbanna som hun er såret når hun i kjølevannet av et arveoppgjør i familien ikke blir tatt på alvor i det hun prøver å fortelle sin historie.

Historien hennes handler om incest, farens overgrep mot Bergljot.

Bergljot er et teatermenneske, hun er intelligent, språkmektig og omringet av akademikere, men i familien er hun ansett som problembarnet, den som måtte bryte. Tankene og spørsmålene hun stiller seg selv er vakre og velskrevne, det er fint å være i hodet hennes og jeg anbefaler denne boken 10/10. Lån den eller kjøp den. :)

I november så jeg slik ut, med en tung lugg hengende over ansiktet mitt.

Ikke lenge etterpå så jeg jeg slik ut, med et åpent ansikt og bedre syn.

I desember dro jeg til Paris og etterlot svært få bildespor.

Jeg spiste frokost og lagde ny spilleliste en tidlig morgen i Le Marais.

Jeg drakk vin fra et søtt, lite glass påfølgende kveld.

Her hakker historien bildemessig, for nå var jeg plutselig hjemme igjen på St. Hanshaugen mens jeg egentlig hadde mye mer å fortelle om gapet i mellom.

Jeg hadde middag hjemme hos meg og jeg prøvde å lage falafel av røde linser i stedet for kikerter. Vanskelig, men godt.

Tidlig ved daggry den 22. desember, mens det enda var dunkelt og mørkt ute, møtte jeg Håkon på Blindern hvor vi plukket opp en bil som skulle ta oss hele veien hjem til den beste delen av Norge: vest-Norge. Fra Blindern kjørte vi innom St. Hanshaugen og plukket opp baggen min, innom hans leilighet for å plukke opp kjæreste og tilhørende bagasje, derfra kjørte vi ut av Oslo, mot Hemsedalsfjellet.

Pit-stop i Flå.

Halvveis på turen stoppet vi på en stor rasteplass og strekte armer og bein, og Hemsedalsfjellet var like vakkert som jeg husker det.

Hjemme.

annonse for Lois Jeans

foto: Ignat Wiig

Gikk til et tidlig morgenmøte på fredagen som var, i totalskodde, og hadde frem til da glemt hvor fint et iskaldt Oslo kan være. November var mørkt og dystert og fikk meg på et punkt til å lure på hvordan jeg har kommet meg gjennom denne tiden på året tidligere, hvordan det ikke har satt dypere og vondere spor i meg. For tvert om husker jeg vinteren i denne byen som idyllisk og vakker. Kald, men absolutt skjønn, nesten som om de kjøligste og mørkeste månedene har vært bedre enn de varme og lyse, i alle fall slik jeg husker det.

Dette har vært en utrolig begivehetsrik helg. Ofte er jeg lei av friheten og mangelen på plikter når søndagen melder sin ankomst, men denne gangen skulle helgen gjerne vart dobbelt så lenge. Så bra var den. Lunsj og middag på Frogner med Lois på fredag, gløggfest i Gamlebyen med venner på lørdag. Og så alle disse små, men veldig verdifulle aktivitetene mellom der, som å ommøblere bildene på veggen nok en gang, se på den timeslange YouTube-videoen hvor Espedal og Knausgård møtes for å snakke litteratur på Louisiana litteraturfestival (2016), dusje lenge, lese «Om vinteren» sakte, skrive ønskeliste til jul. Har også drukket Bristol-te på Bristol med Helene, i baren til høyre når man kommer inn der. Først var det ingen der, vi ble guidet inn fordi selve restauranten var full, men i løpet av timen fra 16 til 17 var det lille rommet av en bar plutselig fylt med menn i dress og slips, kvinner i glitrende kjoler. Det var veldig fascinerende, jeg og Helene var så opptatt av å drikke te og prate at vi ikke merket det, plutselig satt vi midt i et hav av mennesker som var klare for en fredagskveld i desember.

Annonse

Noe av det gøyeste jeg vet er å leke med veggene mine hjemme. Det er ganske mange vegger å ta stilling til i en bolig, og mulighetene er cirka uendelige, noe som kan være en utfordring men også en kreativ, moro greie. Jeg elsker å flytte på vegg-objektene mine og gjør det sikkert ukentlig her hjemme, noen ganger til og med daglig, om det så bare er for å sette en ny spiker og justere et bilde, eller bytte om på plassering av dem for å gi en ny og annerledes følelse til rommet.

Her er meg som briefer over bildeveggen min med plakater og rammer fra Artroom. Jeg har det siste året vært innom nettsiden deres ved flere anledninger for å vindusshoppe (har for øvrig beslutningsvegring og bruker å vindusshoppe i månedsvis før jeg tar avgjørelser), og da jeg plutselig fikk spørsmål om å lage en bildevegg sammen med dem hoppet jeg nesten på ekte.

Jeg synes det var utfordrende å velge ut bare et par produkter, så jeg endte opp med ydmyke elleve plakater.. Hehe. Artroom har et stort utvalg av plakater i dansk design med tilhørende rammer i både lys eik, svart tre, hvitt tre og de klassiske, metalliske variantene. Slanke rammer = dødsfint. Jeg elsker det. Gikk for en kombinasjon av kunstplakater og sort-hvitt-fotoer. Og så klart en Circle Art av månen vår (som jeg elsker så høyt og har lyst å besøke en dag. Håper Elon Musk har rett i at vi skal kunne begynne å flytte dit i løpet av 2020).

Før brukte jeg bestandig å være så forsiktig med å hamre inn spikrer og sette nye skruer inn i veggene mine. Redd for å angre, redd for å gjøre feil, redd for at det ikke skulle kunne tettes igjen, alt det der, helt til interiør-master Helene fortalte meg at hun aldri stresser med det; snarere tvert imot, hun synes spikrer på veggene kan se kult, røft og til og med litt «industrielt» ut. Husker ikke om det var akkurat den ordlyden hun brukte, men jeg bet meg i alle fall merke i den måten å se det på, og siden har jeg kunne leke meg frem på egne vegger i mye større grad enn før. Noen ganger må man bo seg litt inn også… Det hender jeg flytter på de største bildene mine og må sove på det før jeg bestemmer meg, rett og slett. Se på det, legge meg, våkne til det igjen med friske øyner, se om det passer inn, om det ser naturlig ut, og ikke minst om det gir en god følelse til rommet.

Jeg er ikke så glad i et altfor organisert interiør, så jeg henger ofte bildene opp litt vilkårlig. Skulle faktisk kunne fylt denne veggen med enda flere plakater, når jeg tenker meg om. Og når våren kommer har jeg lyst å teipe fast en liten vårblomst ved siden av postkortet :-))))

Artroom tilbyr kunst som alle skal ha råd til. Det elsker jeg ♥

Plakatene mine er forresten i følgende størrelser: 50 x 70 cm, 30 x 40 cm, 21 x 30 cm.

PS! Dette er et helt genialt julegavetips til en du er glad i som har ledig plass på veggene sine <3