Markblomster Almunecar (1959)

Summer Breakfast in Norway (1989). Hender det at du ser et maleri og liker det så godt at du skulle ønske du var i det? Sitrontrærne, baguetten, den rutete bordduken og den slanke porselensskålen ser ut som tatt rett ut fra et sted og et liv på Sicilia, men hagen, de kraftige trærne og fjellene i bakgrunnen gir meg følelsen av å være hjemme. Bondeliv blandet med et liv nært Middelhavet, kanskje?

Ferdinand Finne (1910-1999)

Ibizza Våraften (?), I romantikkens Italia (1983)

I voksen («voksen»…) alder har jeg fått oppleve hvor mye kunst, musikk og kultur kan ha å si for meg, hvor mye det kan få meg til å føle og hvor langt bort fra virkeligheten det kan ta meg, men en annen ting voksenlivet også har lært meg er hvor fort alle disse følelsene kan snu så snart jeg skrur av musikken eller vender blikket bort fra kunsten igjen. På samme måte som vi for eksempel drar i Operaen, forsvinner inn i en hypnotisk og nesten-uvirkelig verden med storslåtte dansere og orkestre, og kommer hjem igjen til en stille stue. Vi kan drukne oss selv i skjønnhet og dramatikk, behagelige lyder i konsertlokaler og vakre illustrasjoner i bygg og museumer, men vi må alltid tilbake igjen til realiteten, for alt det dette kulturelle skal få oss til å føle og tenke og lure på varer sjelden stort lenge før man brått er tilbake til hverdag og gjøremål, plikter og oppgaver, stillhet og støy.

Det er vanskelig, kanskje til og med umulig, å ta med seg kunsten inn i hverdagslivet. Hvordan gjør man det, i så fall? Jeg har ikke fått det til.

Gikk uansett innom Fretex i nabolaget på vei hjem i mørket dag. Det er sjelden jeg tar med meg noe fra møbel-avdelingen i kjelleren, men denne gangen fant jeg en innrammet kunstplakat fra en Henie Onstad-utstilling med lilla blomster på seg. Det var navnet til Ferdinand Finne i en signert, løkkete skrift som stod på plakaten, der og da orket jeg ikke å ta stilling til å kjøpe et nytt møbel-objekt til leiligheten, så jeg gikk hjem, angret umiddelbart. Hang fra meg den tunge jakken, vasket hendene slik jeg alltid gjør når jeg kommer hjem, skiftet til tykkere sokker, gikk raskt bort til stuebordet hvor jeg la fra meg Macen sist, åpnet den, tastet inn navnet på kunsteren og ble ganske fort hekta. Hekta på fargene i maleriene, på livet han har levd, på tekstene han har skrevet og til og med på tekstene som har blitt skrevet om han.

Ferdinand hentet motivene sine vel så mye fra Middelhavet og de greske øyene som fra den norske naturen innerst i Telemark, og det er som at han har fanget opp alt jeg har sett i barndommen min i maleriene sine, enten han har malt det norske frokostbordet (bilde over) eller knoppen til en valmue-blomst.

Det får meg til å lure på hvordan nesten alt jeg ser rundt meg kan minne meg om barndommen min, når barndommen ikke engang er spesielt lang. Det virker som at jeg har hundretusenvis av minner fra skogen bak skolen jeg gikk på i Førde, som om jeg skulle ha vært der og bodd der et helt liv, men grunnskolen bare jo varte i syv år og det var kun på torsdager vi hadde utedag og tilbragte tid i den skogen.

Finne forfattet også en rekke personlige reiseskildringer mens hans reiste jorden rundt, var kostymesjef på Nationaltheatret i en periode og ikke nok med det, i tillegg en dyktig pianist. Eh, veldig kult? Et kjapt Google-søk informerte meg for øvrig om at Gyldendal har gitt ut en bok om han, portrettert av en av hans nærmeste venner, Thore. J Elton. Den må jeg få tak i straks! Regner med Torget på finn.no kan hjelpe meg der.

«Gang på gang har jeg brutt opp, slått rot i et nytt hus, brutt opp igjen. Hva er det for en kraft som driver en? Er det skapelsesprosessen, en søken etter harmoni, etter disse proporsjoner og atter proporsjoner som alle ting kommer tilbake til? Jeg vet ikke svaret, jeg vet bare at jeg drives. Og gang på gang har jeg brutt opp med en fortid og et miljø, og søkt nye beiter. Rastløshet? Neppe det alene. Heller en fruktbar søken, tror jeg, en ubevisst trang til fornyelse. Og samtidig var det en frigjøring fra livsvilkår som prøvet å låse meg fast? Ikke noe menneske er fri fra smerten bak smilet. Fra følelsen av egen utilstrekkelighet.»

PS, jeg gikk tilbake til Fretex og kjøpte plakaten!

Innlegget inneholder produkt-spons

I dag da jeg gikk hjem fra et møte i snøkulden tenkte jeg på at jeg ville hjem og lage en liten anbefaling på bloggen, du vet, bare sånne tips som gjør dagen og livet bedre enn det er. Det resulterer nok i et veldig tilfeldig innlegg, men litt mas og kjas skader ikke inni mellom.

Jeg henger pinlig mye på YouTube, og en dag forrige uke dukket det opp en video fra et kunstløp på forsiden min uten at jeg helt forstod hvorfor. Algoritmene mine ville tydeligvis presentere meg for noe helt nytt, og jeg bet naturligvis rett på, så nå ser jeg på kunstløp hver dag. Blir fascinert, blir rørt, blir inspirert. Dette er russiske Julia Lipnitskaia, hun var i toppsjiktet for noen år siden men forlot etter hvert isen. Forståelig, selv uten noe særlig kjennskap til sporten. Mange blir trent opp fra ung alder og kroppene blir sikkert tilnærmet ødelagt av overbelastning, men det er som med alt annet: gjør du noe lenge nok vet du knapt hva du er uten. Jeg kan så vidt tenke meg til hvor mange timer de har tilbragt på isen for å trene, øve, terpe seg til et verdensmesterskap. Lurer på om det har vært mest gøy eller mest jævlig, lurer på hvordan det kjennes å fly på isen, lurer på om de noen gang har skjært seg på skøyte-bladene. Kunstløp er en vakker sport (med mange sære regler, forresten), og jeg får latterlig mye igjen av å se på disse videoene av en grunn.

Jeg synes bestandig det ser så behagelig og deilig ut å være myk i kroppen, som at livet liksom er enklere å være i dersom kroppen beveger seg mykere, og det jeg mener med at jeg får mye ut av disse videoene er at denne YouTube-tittingen har tatt meg hele veien tilbake til min egen yogamatte igjen. Har sett den stå foldet sammen i gangen i altfor lang tid nå, hver gang har jeg tenkt at jeg skal snart ta tak, hver dag blir jeg litt mer skuffet over meg selv for å ikke gjøre det, nå har jeg altså kommet i gang. De dagene jeg ikke er inspirert eller har lite tid gjør jeg færre øvelser og bruker kortere tid, men jeg gjennomfører likevel. Bare det å rulle ut matten og vise kroppen at jeg tenker på den, om så bare for noen minutter, kjennes så utrolig godt. Av og til, hvis jeg ikke har brukt kroppen min på lang tid (som på vinteren, hvor man pakker seg inn i store klær og løper mindre, turner mindre, leker mindre, lever mindre) tar jeg meg selv i å lure på om jeg i det hele tatt er i live, og det er en stor tanke, men alt som skal til for å avkrefte den er å bevege seg.

Tøye ut, strekke ut, puste inn oksygen i merkelige stillinger, bli komfortabel i merkelige stillinger. Jeg har for øvrig aldri vært så godt trent som da jeg gikk fast til Ashtanga II-timer to ganger i uka. Nå kan jeg programmet utenat så jeg kan egentlig gjøre det hjemme på egenhånd, men det er noe med det å treffe folk og ha en veiledende lærer, da. Skal ikke undervurdere det.

Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye jeg elsker Julia. På YouTube går hun under navnet itsblitzzz og hun lager først og fremst ASMR-videoer i en helt egen klasse, men kanalen hennes består også av videoer som angår en miljøvennlig, zero waste og minimalistisk livsstil som jeg bare elsker å følge med på. Dere burde følge henne på Instagram også, der legger hun ut hverdagslige tips som jeg av en grunn opplever som helt sinnsykt genuine. Jeg bare elsker hvor naturlig hun promoterer denne bærekraftige livsstilen og får den til å virke enkel og behagelig. Uansett, dette er verdens beste video å sovne til, takk meg senere. Jeg har lyst på en venn som Julia som kan ta vare på meg på samme måte som hun tar vare på gjestene hun har i disse spa-videoene sine. Det er seriøst alt jeg ønsker meg til jul.

(Det er disse som er sponset, ref. merking øverst i innlegg) Get Raw sine barer har vært med på å definere min november, tror jeg at jeg tør å påstå. Jeg fikk tilsendt noen ulike varianter rett før utenlandsreisen min og jeg bare elsker når slike eventer i livet mitt klaffer. Hadde alltid med meg et par i veska da jeg trasket rundt fra a til b i Paris og nå kommer disse barene til å smake Paris for alltid. Lol. Jeg er nesten ustyrlig når det kommer til smulpajene, de er så gode og det minner meg dessuten på at jeg har lyst å prøve å lage noe lignende på kjøkkenet selv. (De er laget på havre!) Hele livet har jeg irritert meg over at mat-produsentene alltid sparer på de beste ingrediensene i et produkt, som når man kjøper granola med tørkede bringebær i og det så vidt er tørkede bringebær å finne, eller Twist-posten som har et betydelig flertall av de kjipe twistene. Min umiddelbare tanke da jeg åpnet sjokolade-smulpajen var at sjoko-bitene var store og rause. Sånt elsker jeg. Får ikke betalt for dette, men MÅ bare dele av ren ekstase. Du får kjøpt dem hos Oh Yes, her! De beste er smulpajene (både sjoko og bringebær) og de to barene Caramel + Hazelnut, Raspberry + Almond. Alt er vegansk.

Annonse for fotoknudsen

Det er ikke lenge siden jeg pakket solkrem, små sko, lette kjoler, hatter og stråvesker ned i esker og puttet dem i et hjørne på loftet mitt. Det er heller ikke lenge siden jeg var hjemme på Vestlandet og badet i ferskvann som har samlet seg i store dammer mellom fjellene, de dagene da livet knapt bestod av annet enn iskrem fra den lokale kiosken, middager på terrassen, fargerike blomster i gresset, fuglesang i luften, bier og sommerfugler for å ikke glemme det, uendelig med sollys og varme. Jeg kan holde på i det uendelige, men for en stund siden greide jeg endelig å erkjenne at sommerhalvåret er forbi og at det kommer et år til, en sommer til, og da jeg pratet i telefon med broren min for noen dager siden falt temaet på det som begynner å nærme seg i et rasende tempo, nemlig julen.

Veldig raskt ble sommer-sorgen byttet ut med en voldsom entusiasme og glede over det vi har i vente. Desember, og jul! Selv om jeg vet nøyaktig hvilken tid på året og nøyaktig hvilken dato julaften befinner seg på, så slår denne følelsen meg alltid helt plutselig, nesten overraskende, hvert år.

Det må bare nevnes: i fjor hadde jeg kanskje den beste julen som har eksistert for min del, og noe av grunnen til det var 1. jeg hadde en helt usannsynlig deilig, vakker førjulstid her i Oslo med venner og kollegaer og alt som var før jeg satte meg på bussen «hjem til jul» (elsker de ordene), 2. jeg traff blink med absolutt alle julegavene, og det viste seg å være en helt egen form for tilfredsstillelse. Å kjøpe gode, nyttige gaver.

Spørsmålet gjentar seg i kommentarfeltet her på bloggen hvert år, kan du komme med julegavetips? Det er vanskelig å kjøpe julegave, og ofte veldig stress, man vil jo først og fremst bare glede de man er glad i, men man har heller ikke lyst å gi noe «bare for å gi noe». (Jeg synes i alle fall at det er en skikkelig unødvendig form for forbruk…)

Så, hva er det man gir til noen man er glad i som man med sikkerhet vet kommer til å bli tatt imot med jubel og glede? Og som ikke blir pakket bort i skuffer og skap, men som får sin egen plass på veggen? En fotoplakat! I sommer foreviget jeg et øyeblikk av Ingeborg i vårt eget nabolag, som tilfeldigvis viser seg å være skog og fjell og bare grønt.

Det er en skikkelig fin gave å gi til henne, jeg føler det blir som å minne henne på hvor fint dette øyeblikket var og hvor stor betydning det hadde for meg. I Om Våren skrev Knausgård at «Fordelen med søsken er at forbindelsen er livslang, og at ingenting kan bryte den», og jeg elsker den setningen fordi den oppsummerer så grunnleggende godt hva søskenkjærligheten er laget av. Dette er det fineste bildet jeg har av Ingeborg, tror jeg. Når jeg ser på fargene og naturen og situasjonen kan jeg nesten ikke skjønne at jeg selv har vært der, at det var sånn det så ut og at det var sånn livet vårt var den sommerdagen.

Jeg har laget den og en rekke andre plakater på fotoknudsen sin hjemmeside. De har en veldig enkel måte å sette sammen sine helt egne fotoplakater på, både på fotoknudsen.no og i app. Jeg er jo egentlig veldig glad i å bruke datamaskinen til alt den kan brukes til, så jeg har brukt hjemmesiden og der satt jeg og lekte meg en hel kveld. Valgene for en fotoplakat på fotoknudsen er mange, nesten evinnelige, du kan altså laste opp dine egne personlige bilder, designe dem i form av stående plakat, liggende plakat, stor størrelse, liten størrelse, du kan velge mellom tre ulike papirtyper, ekstra matt for eksempel, slik som jeg har valgt.

Plakaten av Ingeborg er forresten i størrelse 50 x 70 cm. Det er en fin tilleggsinfo dersom du selv skal bestille.

(Du kan velge alt fra 20 x 20 cm, 20 x 30 cm, til 100 x 100 cm, 80 x 120 cm!)

Dette bildet tok jeg fra soveromsvinduet mitt en morgen jeg våknet til at hele fjellet var dekket i skodde. Brukte pappa sitt digitalkamera fra 2005.

Og her er bilder av Breimsvatnet. Også tatt av meg, i sommer! Jeg var på vei til Gloppen for å delta på NRK sitt Sommeråpent og på veien dit måtte jeg bare svinge av på rasteplassen ved vatnet for å ta bilder av det jeg så rundt meg. Helt vilt vakkert. Pappa spesielt kommer til å bli glad for disse bildene hjemme i stua, vet jeg. Han er over middels opptatt av Sogn og Fjordane og Norges-geografi generelt, haha. Og foto. Jeg bladde gjennom albumene i bokhylla hjemme og fikk light hakeslepp da jeg forstod hvor flink han er til å fotografere. Hele barndommen min har han knipset og foreviget analogt.

PS, bare for å vise hvor mange muligheter du har når du skal lage plakater hos fotoknudsen…

Fotoplakater i farger. Ja, det er bare verdens beste idé. Ja, du får lov å stjele idéen av meg hvis du vil.

Jeg fleipet ikke da jeg sa at jeg ønsket meg mer farger i livet, på alle plan, så jeg fant noen behagelige fargepaletter på nettet og lastet dem opp på fotoknudsen. Akkurat duse nok, likevel akkurat friske nok. PS, elsker forresten kombinasjonen av rosa og orange. Det hatet jeg for et år siden, men har man sett – livet forandrer seg, også en selv. (Bestilte også en i babyblå som jeg lurer på å bytte ut med den duse rosafargen helt til venstre etter hvert. Sånn her blåfarge, på en måte! Love!!!)

Her er en plakat jeg også bestilte, og som jeg har rammet inn selv i en svart, slank ramme som jeg ofte synes er det fineste. Elsker denne tegningen! Mest fordi den er kul, men da jeg hang den opp på veggen innså jeg umiddelbart at det er jo bare tidenes idé å ha den så tilgjengelig. Jeg stresser en del her i dette livet, mye mer enn jeg burde. Øvelse nr. 12 er helt nydelig og gjør meg øyeblikkelig rolig i kroppen. (Si ifra om dere vil ha samme bilde så kan jeg legge det ut)

SEFF vil jeg dele ut rabattkode så dere også kan lage en personlig julegave til de dere er glade i.

Koden er naturligvis: KRISTINEJUL

Handle HER.

Koden gir 40% rabatt på kort, og 25% rabatt på alle andre produkter. Den er aktiv nå og varer til 12. desember – så rekker dere å klikke hjem årets julegaver!

Hva med å lage fotoplakat av det fineste bildet du har sammen med bestevenninna di og gi det i gave til jul? Jeg kunne ikke la være å ramme inn verdens beste bilde av meg og bestevenninna mi, Bahare. Det er tatt for et helt liv siden, i Nydalen faktisk, begge hadde på seg like, lange kåper den dagen og vi følte oss som to detektiver.

Nice tilleggsinfo, igjen: mens du lager din egen fotoplakat hos fotoknudsen kan du bruke denne funksjonen som heter «Veggvisning», det er en animasjon av hvordan bildet vil se ut på veggen i forhold til en sofa og noen møbler. Det hjalp meg mye i valget av bildene mine, jeg synes ofte det er vanskelig å skulle visualisere ikke bare designet men også størrelsen på veggen.

Så, da gjenstår det bare å si god julegaveshopping! Spør meg i kommentarfeltet dersom dere har noen spørsmål, da. Det er superenkelt å navigere seg frem på nettsiden og designe både fotoplakat, fotobok og julekort, alt som er, men jeg er her dersom dere trenger hjelp.

God julegaveshopping! <3 Jeg kan nesten ikke vente med å gi plakatene i gave til familien min!

Dette er ingen anmeldelse (jeg er ikke filmanmelder), men en høyst nødvendig omtale fra en jente som har vært på kino og ikke klarer å tenke på noe annet før den har blitt skrevet ned.

(Foto: Manuel Claro/Motlys/SF Studios)

Jeg så traileren til Håp med en gang den kom ut og visste umiddelbart at jeg måtte se den, men det var ikke før i går at jeg dristet meg til å sette opp en kino-date og faktisk gjennomføre det. Fikk med meg Ingeborg som har blitt min faste kino-kompanjong denne høsten, og først måtte vi spørre hverandre om vi var klare for dette: nok en blodalvorlig film om livets aller tyngste brutaliteter. Kreft. Uhelbredelighet. Døden. Likevel synes jeg Gard Elin Stava Sandve skrev det fint i Dagsavisen: «Håp» handler om livet, ikke døden.

Min første tanke da vi entret salen og lette etter setenummeret vårt var hvordan jeg bestandig drar på kino for å se Andrea Bræin Hovig på lerretet, hver gang i en ny rolle, hver gang kledd i et nytt navn, hver gang i en ny historie, og hver eneste gang tror jeg på henne uten å stille spørsmålstegn. Det er godt skuespill.

I filmen følger vi Anja (Andrea Bræin Hovig) som får sjokkbeskjeden på lille julaften om at hun har fått en kreftsvulst på hjernen. Prognosen for å overleve er minimal, og hun skal mest sannsynlig dø innen kort tid. Gjennom julehøytiden må hun og samboeren Tomas finne ut hvordan de skal håndtere de vanvittige følelsene som bærer med en fersk og rå dødsdiagnose, men de må også finne ut hvordan de skal formidle det videre til sine seks barn. Ja, for hvordan i alle dager forteller man sine egne barn at mamma snart forsvinner?

Ikke bare skal hun miste familien sin, men kreftsyke Anja må også forholde seg til hvordan det blir for familien å miste henne.

Døden er helt sinnssyk å tenke på. Tenk at vi mennesker overlever andres død, tenker jeg ofte på. At en dag så puster de vi er glade i, og neste dag ligger de under jorden. Det er jo sånn det er, for alle oss, at det kun er sekunder som skiller oss fra å være i live til å være revet bort fra livet.

Jeg lurer veldig på hvordan det er å vite at man snart skal dø når kroppen egentlig kan bære i flere tiår til.

Forresten er det verdt å nevne at Andrea spiller regissøren sin egne kreft-historie i denne filmen. Gjør så klart alt ekstra ubegripelig og nakent.

Det er mye jeg elsker i denne filmen, jeg elsker for eksempel hvordan den store St. Hanshaugen-leiligheten er så naturlig og rotete, fylt med spor av hverdagslivet til en familie, jeg elsker hvordan regissøren går ned i dypet på hva som faktisk skjer fra det sekundet man får vite at man skal dø, alt Anja føler, spørsmålene hun stiller legene, svarene hun vil ha men som hun ikke får, kjærligheten, hvordan den absolutt ikke er perfekt og hvordan et uperfekt liv kjennes ekstra vondt og kanskje til og med skamfullt når kreften kommer ubedt og banker på ytterdøra. Dette fører til en rekke plutselige oppgjør i livet hennes, som jo er forståelig og nokså naturlig, for når døden nærmer seg har man ikke lenger all denne tiden til å endre livet sitt slik folk flest har.

Sammen med kjærligheten tar historien for seg et tema som er vel så viktig, det legges nemlig fokus på hvordan Anja opplever det å komme inn på sykehuset i romjulen til et stort, hult fravær av både faglig og menneskelig kommunikasjon. Legene er på ferie, spesialistene har jul. Men dør ikke folk i julen da? spør hun. Hvert sykehus-besøk byr på nye ansikter med nye ord, og når det er ubehagelig å se på et kinolerret lurer jeg på hvordan det kjennes på ekte, når livet forsvinner som sand mellom fingrene dine og tryggheten ikke er å finne på sykehuset. Om tryggheten skal være å finne ét sted, så er det jo nettopp der.

Dra og se Håp på kino denne uken!

Herregud, i dag gikk jeg ut i frosten og noen steder skinte sola, selektivt men sterk der den slapp til. Jeg småløp bort til den gata hvor strålene var å finne (jeg så flere gjøre det samme), og akkurat da kjentes det som at den aldri egentlig var her, som at vi hele tiden har bodd i dette evige vinterlandet og at mai-juni-juli-august bare var en drøm.

Ellers har jeg funnet ut at det er hundre nye måter å kle seg på med nytt hår. Jeg måtte først søke opp bilder av Freja Beha på Google for å se hvordan hun har bært håret sitt når det var slik som jeg har det nå, og der fikk jeg plutselig en hel del idéer.

Her er forresten tre låter jeg hører på for tiden som jeg vil at dere også skal høre på. Haha!! Ja, jeg vil det på ekte, det er ikke bare noe jeg sier. Sånn er det når man elsker en låt og vil dele den med mennesker man bryr seg om. Jeg bryr meg veldig om dere <3

i wanna be your girlfriend – girl in red. Hallo, har jeg levd under en stein eller? Jeg vet at Marie vant Urørt i fjor, men jeg har ikke beveget meg mot låtene hennes før nå. Ble umiddelbart glad i hvordan hun skriver, noen mennesker klarer å gi liv til helt enkle setninger. Har for eksempel en venninne som kan si de enkleste, få ordene, men bare fordi de kommer fra henne så har de tyngde av en helt spesiell sort.

(Det samme gjelder for øvrig når jeg og Håkon snakker gossip på telefonen. Sladderet med broren min har alltid veiet tungt, og jeg elsker det)

Don’t Start Now – Dua Lipa. Dere burde se vår kjære Miss Dua fremføre denne live på årets MTV EMA, jeg har sett det klippet sikkert ti ganger allerede. (Her) Elsker dansen, elsker strømpebuksen, elsker selvtilliten hennes, elsker hvor mye hun har vokst på scenen.

Hold the Line – TOTO. Eh, ja. Skal vi snakke om alle bilturene i barndommen med denne på radioen, eller? Å lytte til denne er som å lytte på året 2001 i lydform. Jeg er i en fase hvor jeg har behov for å høre på veldig kicke-ass-let’s-do-this-låter på gata, og dette er en av dem.