KRIS

·ﾟ: *·ﾟ: *✧ Et forsinket julekort fra meg og engleaktige lillesøster :·ﾟ: *✧··ﾟ

Dag blir til natt og natt blir til dag. Juleferien var rolig og innholdsløs, på den gode måten. Jeg leste bøker, ble proff til å fyre i peisen, satt oppe i sene nattetimer med søskene mine. Det vil si, det vanlige. Ble for øvrig forbauset over hvor mye som har endret seg i bysentrumet i Førde siden sist, jeg følte meg overraskende fremmed da jeg, Håkon, kjæresten hans og Ingeborg kjørte bilen gjennom de opplyste gatene den ene kvelden. Ingenting er lenger det samme. På en annen side; jeg er heller ikke den samme. Det var deilig å komme tilbake til leiligheten, til behagelig stillhet og bananbrød i fryseren. 2020: Mye vakkert kan blomstre opp i ensomheten.

Annonse

Jeansbukser HER, boots HER, skinnjakke fra Ganni, veske er vintage Dior fra The Vintage Bar

Det er alltid risikofylt å bestille sko fra internett. Overraskelsen blir derfor stor når de viser seg å passe foten, ikke bare helt greit, men perfekt. Jeg var dessuten ikke klar over at føttene mine trengte disse bootsene, men her er vi. Og de er mer behagelig å gå med enn mange av joggeskoene mine, hurra!?

(Jeg har med andre ord for lengst sluttet med sko for «bildenes skyld». Det tilhører fortiden)

Oooooooog. Jeg har rabattkode dersom dere ønsker å netthandle i ferien og på nyåret. KRISTINEU20 gir 20% rabatt på alle varer over 500 kr på Junkyard. Det inkluderer salgsvarer og kampanjer. Varer ut hele januar! (Det eneste unntaket er Air Force 1 og Nuptse)

Jeg er på plass i Førde og det blir jul i år også. Tross alt, tross 2020, tross korona. God jul, håper alle har kommet seg trygt hjem!

Annonse

Sortimentet er svimlende stort; hvor i Kiehl’s-land skal man starte?

Jeg har noen forslag.

Leppomadene til Kiehl’s er så bra at jeg bare har bestemt meg for å strande her. Jeg eier ingen behov eller nysgjerrighet for andre merker eller produkter lenger, i stedet kjøper jeg bare disse om og om igjen og satser på at Buttersticksene deres aldri går ut av produksjon. Leppomaden, som kommer både i krukke- og stickformat, smelter inn som smør på leppene. Velg mellom blank eller farget. Jeg foretrekker sistenevnte.

Fargen «Pur Petal» er den jeg offisielt har henfalt til og bruker hver dag, men jeg har planer å teste ut de dypere fargetonene også. Elsker at jeg slipper den harde linjekanten som en hvilken som helst leppestift gir (og som i et ellers sminkeløst ansikt kan se litt stivt ut, med mindre jeg er på party), men at leppene likevel får en tydelig, deilig farge. Ét lag, og rosafargen er lys og nesten gjennomsiktig. Jo flere lag, jo mer fremtredende og pigmentert blir produktet. Jeg drar sticken over leppene en del ganger, som dere ser. Liker å gi leppene oppmerksomhet!

Ah, måtte Kiehl’s for alltid selge denne. En fullgod 10/10.

Rød, oljebasert lipgloss!

Her er noen av gjengangerne mine. Fikk nettopp påfyll av Kiehl’s (tusen takk ♥) og kjenner et skrik av lykke når jeg ser flaskene stående slik; nye, fulltappede og klare til bruk på badevasken min.

Fuktspray med duft av kaktusblomst, jeg sprayer denne i ansiktet når som helst i løpet av dagen for å føle meg frisk i huden.

Ultra Light SPF 50 solkrem, dere har hørt meg lovprise denne en rekke ganger før. Vel, hva kan jeg si? Jeg hadde gitt opp håpet om at det fantes solkrem som ikke etterlot ansiktet klissete og glinsete, helt frem til jeg snublet over denne. Mange av dere har sendt meg melding etter å ha prøvd den og sagt at dette er den beste solkremen. Jeg er totalt enig.

Ultra Facial Cleanser, en snill, mild ansiktsrens som jeg bruker hver morgen og kveld.

Liquid Body Cleanser. Jeg synes Kiehl’s er flinke på alle områder, men kroppssåpene deres går over alle nivåer. Hver gang jeg skal i dusjen gleder jeg meg til å såpe meg inn i denne og kjenne lukten av frisk koriander ikke bare på kroppen, men også på hele badet etterpå. (Anbefaler forresten «Musk»-varianten av samme produkt, lukten er helt insane!). Gode såper er ~ self care ~

Ultra Facial Cream med faktor 30, denne har jeg gitt i gave til mange jeg er glad i og alle har blitt sykt glade for det, og så, følgelig, avhengige. Moahaha. En mild, god fuktighetskrem for ansiktet som etterlater huden matt og fin.

Til slutt anbefaler jeg avokado-øyekremen, som er tykk, fuktighetsgivende og alltid får meg til å se mer våken ut enn det jeg er.

Takk for meg. JEG ELSKER GOD HUDPLEIE.

En dag for ikke så lenge siden gled jeg inn dørene til det ferske Deichman-biblioteket og fikk den deilige gleden av å se noe for aller første gang.

Stående i rulletrappen mens den fraktet meg sakte oppover, så jeg biblioteket åpne seg opp rundt meg; en uendelig strøm av  bøker, arbeidende og lesende ungdommer, enten sunket ned i dype lesestoler eller samlet i kollokviegrupper over store arbeidsbord. Ansikter og skrivebøker lyst opp av himmellyset så sterk der ute, lavmælte, dempede stemmer overalt. Åh, hvordan ingen andre steder gir den følelsen et bibliotek gir.

Jeg nappet ut et par bøker fra hyllen, skannet dem gjennom låneautomaten og forlot bygningen, forbauset over at det virkelig skal så lite, nesten ingenting til, for å sette meg i godt humør. Ting kan gjøre så mye med meg? Et par nye bøker i veska, varm vind mot ansiktet, hvitt lys fra en blek sol på himmelen. Glemmer dessuten litt for lett hvor digg det er å komme seg ned til den åpne plassen ved fjorden og se hvor vakker Operaen er når solstrålene blinker i glassrutene.

Ellers: fy faen i helvete. Jeg kan rapportere om at jeg har snublet over en bok som overgår absolutt alle bøker jeg har lest. Bluets av Maggie Nelson. Jeg lånte den på biblioteket, både originalen på engelsk og den norske oversettelsen til Anne Arneberg. Drit bra begge to. (Det er interessant hvordan jeg svært ofte foretrekker å være alene, lukket inne, gjemt bort fra alt og alle, men at jeg på ingen måte er i stand til å lese en bok som treffer meg, oppdage en fengende låt eller lage en middagsrett så god at jeg aldri har smakt maken, uten å kjenne et bankende behov for å dele det med så mange som mulig. Jeg er og forblir en bloggerjente til fingerspissene.)

Kort sagt, jeg har allerede funnet ut hva du skal ønske deg til jul.

“44. […] later that afternoon, a therapist will say to me, «If he hadn’t lied to you, he would have been a different person than he is.» She is trying to get me to see that although I thought I loved this man very completely for exactly who he was, I was in fact blind to the man he actually was, or is.
45. This pains me enormously. She presses me to say why; I can’t answer. Instead I say something about how clinical psychology forces everything we call love into the pathological or the delusional or the biologically explicable, that if what I was feeling wasn’t love then I am forced to admit that I don’t know what love is, or, more simply, that I loved a bad man. How all of these formulations drain the blue right out of love and leave an ugly, pigmentless fish flapping on a cutting board on a kitchen counter.” – Maggie Nelson

Jeg har lyst å sitere fra den siste siden, for noen av ordene der gjør meg blank i øynene, men sparer det for dere som skal lese. Skulle ønske det fantes knust hjerte-emoji i blå.

 Foto: Massimo Leardini

Underlig, er det ikke, hvordan vi hver dag lever livene våre parallelt med helt uforklarlige fenomener, fenomener langt unna alt det vi kan forstå, og som grenser til magi, uten at vi lar det ta større plass enn at tankene får streife gjennom oss i små sekunder. Kanskje ser vi ut av vinduet en sen kveld mens månen lyser sterkt og flott og vi forbauses – men like etter gjenopptar vi livet slik vi kjenner det gjennom våre alminnelige rutiner.

Månen som lyser sterkt lik en lampe…

Månen som bare henger i løse luften. Slik vi også, på vår planet, bare henger fritt?

Den rødglødende solen, større enn vi noen gang kan forestille oss, som selv fra en uhyre lang avstand smelter iskremen av ispinnen en brennhet juli-dag dersom vi ikke spiser den opp i løpet av kort tid..

Skydottene på den blå himmelen, som til sammen kan være så tette og solide at solen ikke når gjennom og ned til oss, men som likevel ikke går an å verken fange, sitte på, ta på..

Hva med eplene? Eplene som vokser ut på trærne i september så sakte at vi knapt merker det, og som kort tid etter råtner dersom vi ikke spiser dem. Der faller de en etter en ned på det våte gresset. Eplene faller nedover, og ikke oppover, og vi vet hvorfor, det er læren om tyngdekraft som vi tidlig i livet ble kjent med; denne regelen er en bestemmelse i universet, og den befinner seg langt utenfor vår kontroll, men er det ikke rart at det er akkurat slik, og ikke andre veien? Hva om året gikk motsatt: eplene ble trukket opp fra bakken og hektet fast igjen på de slanke stilkene, forvandlet fra rotne til modne, så umodne epler, og så; hvis vi hadde tid og tålmodighet til å studere dem i ukesvis, sittende på en stol ved stammen av treet, ville vi se dem forvandle seg fra modne frukter, til hvite blomster, så knopper, og etter hvert ville også treet bli grønt! Fullt og tykt av blader igjen! Været ville bli mildt: det ville bli vår. Prosessen er så lang, så dryg, og så forsiktig, at selv sittende på en stol med skarpt blikk og høy konsentrasjon ville vi være ute av stand til å se hvordan de avlange bladene til epletreet skiftet farge fra høstens gul til vårens grønn.